14. mars

Luftlinje til Nordkapp: 443 km

Planen i dag var å komme oss tidlig av gårde slik at vi hadde sjans til å nå Abisko ila dagen, som lå ca 34 kilometer unna. Vi våknet klokken 5 og begynte på frokosten, som i dag besto av 9,5 knekkebrød og en tube ost hver. Like etter at vi hadde kappspist frokosten kom vår nye bekjentskap Lina inn og begynte på sin frokost. Lina var tydelig mer snakkesalig enn oss, og vi måtte avlastet hverandre i å svare på spørsmålene som kom som en mitraljøse mot oss. Selv med en meget snakkesalig Lina klarte vi å være ute av hytten til klokken 0730. 

Ute var det noe overskyet, men vindstille og et sted mellom 3 og 5 minus. Det hadde vært mye skutertrafikk til og fra hytten de siste dagene, så vi skulle ha skuterspor hele veien til Abisko. Vi satt utfor ned fra hytten og ut på det lange «Alisjarvi» vannet. Lina som så vidt var begynt på pakkingen da vi satte utfor tok oss fort igjen med sine 5 ivrige hunder, og suste forbi. Vi skjønte fort at vi hadde lite å stille opp med mot disse hundene, og la oss i vårt eget tempo.

Etter ca en time stoppet vi for å lette litt på trykket, samtidig som vi diskuterte effekten av gårsdagens middag. Gårsdagens bønnegryte hadde plaget begge to, vi hadde mer eller mindre feset sammenhengende siden vi forlot hytten, og det var ingen tegn til at vi kom til å slutte. 

På dagens etappe var det ingen oppoverbakker, kun flatt og nedover, noe som bidro til at kilometerne gled unna. Det var først når kom ned på flaten like før Abisko og tok et dårlig rutevalg, og valgte å gå rett på turiststasjonen, at vi møtte på motgang og frustrasjon. Vi svingte av på en litt mindre trafikkert skiløype som skulle føre oss rett på turiststasjonen, som var ca 5 kilometer unna. Her sluttet plutselig fellene på skiene å virke, og det føltes ut som om vi gikk på blanke bakglatte ski, og det hjalp heller ikke at løypen ble mer kupert. Etter 5 frustrerende kilometer, der resten av dagen hadde gått så fint var vi endelig fremme på Abisko turiststasjon. Vi ruslet inn i resepsjonen og spurte om de hadde et ledig rom til oss, og det hadde de, til 2000 kroner natten. Da vi er teltere som ikke sover i telt takket vi ja til tilbudet. Det var da resepsjonisten sa, «skal dere ha sengetøy?» «Og dere må vaske ut av rommet når dere drar», at vi forsto vi hadde blitt grundig lurt. 

Da vi fikk låst oss inn på rommet, ja så var det vi fikk et rom med 4 senger, og ingenting annet. Vi følte oss enda mer lurt, men fast bestemt på å bruke enda mer penger her, tok vi oss en rask dusj før vi returnerte til resepsjonen for å høre om vi kunne få noe middag. Der var svaret kontant, Nei! Her er det fullt. Vi stakk derfor innom den lille butikken på turiststasjonen, der fikk vi handlet inn både middag og frokost, før vi tok turen inn på felleskjøkkenet og laget oss litt mat. Resten av kvelden gikk med til å bestille matvarer som vi får levert i morgen av et nytt medlem vi får på teamet, samt kappspising av is, chips og sjokolade. 

13. mars

Luftlinje til Nordkapp: 472 km

I dag våknet jeg til et energinivå som allerede var i minus, og jeg skjønte fort hvor krevende dagen kom til å bli. Det er ikke da man ønsker å stå opp klokken 05, og vite at dagens første mil var en motbakke. Nå var det riktignok ikke den bratteste motbakken heldigvis, men nok høydemeter var det til å glede seg til å bli ferdig med bakken. På de første 20 kilometerne i dag skulle vi av de behagelige scootersporene for å ta en snarvei over fjellet, før det igjen var inn på løypenettet.

Sekker og ski var salet opp til kl 07, og jeg fikk pulken spennet på sekken fra start. På kartet virket terrenget nokså fint og flatt, men med en jevn stigning på noen hundre høydemeter totalt. I virkeligheten var det til tider ganske kupert med masse små og mellomstore forhøyninger i terrenget. Disse forhøyningene var akkurat beskjedne nok til å ikke vises i kartet, men akkurat store nok til å slite oss ut. 

Som en utmattet pulkdrager, gjelder det å koble ut hjernen så godt som mulig, og bare å fokusere på å følge skisporet til speideren. Men innimellom ble hjernen koblet litt inn igjen, for den lurte av og til på hva i alle dager som skjer. Når vi hadde gått opp på litt for mange småtopper for så å renne ned igjen på andre siden, fremfor å snirkle oss rundt, ja da var det nummeret før jeg anskaffet et hundehalsbånd til Marius type strømførende. Uansett disse opp og nedturene vi hadde, så kom vi til toppen av fjellet, og vi kunne ta en velfortjent pause å dele en pakke safarikjeks. 

Turen herfra var langt bedre, og vi kunne stort sett følge dalen utover i slak nedoverbakke. Nå fikk vi litt solgløtt innimellom også, og kombinert med 0 sekundmeter vind, ble det nærmest utålelig varmt. Rundt 10 kilometer etter lunsjen kom vi inn igjen på den merkede skiløypen, og etterhvert dukket det også opp scooterspor som førte oss hele veien til hytten.

Vel fremme på Alesjaurestugorna fikk vi satt fra oss sekker og pulk, før det var rett i arbeid med å sage ved og hente vann fra elven. Hyttevertene her var utrolig artige, og da hele fjellredningskorpset med 5-6 snøscootere dukket opp, røpet de ingenting om de antatt ulovlige innvandrerne som nettopp hadde sjekket inn, i tilfelle de hadde rapporteringsplikt til myndighetene. De lo godt da fjellkorpset hadde forlatt området, og nærmest kjeftet litt på meg for at jeg hadde snakket norsk åpenlyst, «for vi var vel her ulovlig?». Etter mye latter var det en tur innom kiosken som denne Fjellstuen hadde, og vi fikk blant annet kjøpt oss litt cola til kvelds og knekkebrød med tubeost som skulle være neste dags frokost.

Utpå kvelden fikk vi besøk fra ei ung dame på hundespann, som sjekket inn i samme hytte med sine 5-6 hunder. Vi var veldig spent på om de skulle holde oss våkne på natten, men dette skjedde utrolig nok ikke. Enten fordi hundene var rolige, eller så var det vi som var såpass utslitt at vi hadde sovet gjennom hva som helst av bråk. Før vi tok kvelden helt, ble vi sittende å prate med den hyggelig og svært pratsomme hundekjøreren en stund, og det viste seg et hun kun jobbet 4 måneder i året, og var stort sett ute på tur resten av året, enten i Sverige eller andre land. En liten energibombe der altså, og for de som synes dette dette høres artig å lese om kan søke opp «Lina Hallebratt».

12. mars

Luftlinje til Nordkapp: 488 km

I løpet av natten våknet jeg flere ganger av at vinden tok tak i hytten som knirket og knaket, men jeg falt fort tilbake i søvn. En av de største  utfordringene når jeg sover og ligger i et kaldt rom er at barten samler så mye fuktighet at den må tørkes flere ganger ila natten for å unngå drukning. Selv med disse utfordringene sov jeg helt til klokken var 7. 

I dag var planen å ta det rolig og gå de ca 2 milene opp til Haukejaurestugan, for å spare krefter til en tung etappe  dagen etter. Vi slappet av med kaffe, radio og frokost, før vi begynte å gjøre oss klar for avreise. Her i de svenske turisthyttene er det sånn at man må sage veden selv, så det var en av oppgavene som måtte gjøres før avreise. Vi var ikke ute av hytten før ca klokken 10.30, og var så heldige å kunne følge  en nylig oppkjørt skuterled, noe som gjorde turen mye lettere. 

Da vi begynte dagen var det tilnærmet vindstille og delvis skyet, men etter ca en time blåste det opp og vi fikk fin blå himmel. Vinden var av den kalde sorten, og den klarte å borre seg godt inn, og i terrenget her var det lite å skjule seg bak, så det var bare å bite tenna sammen. Terrenget her minnet veldig om hardangervidden, og vi måtte minne oss selv på at den hadde vi krysset, og at vi ikke kunne være der.

Da det var ca 5 kilometer igjen til hytten fikk vi en kraftig stigning, og vi trengte flere pauser for å komme oss opp. Vel oppe var vi frustrert over at vi ikke hadde valgt å gå for helfeller i dag da det hadde vært godt med stigning i hele dag. Etter stigningen gikk vi ca 100 meter bortover og rundt en bergknaus, der vi fikk en lang nedover bakke som tok oss ned til samme høyde som vi var på før stigningen. Vi tok frem kartet og oppdaget at vi kunne gått over vannet som gikk parallelt, og spart oss for hele bakken, men men man lærer så lenge man lever. En halvtime senere var vi på hytten hvor vi ble tatt godt i mot av hytteverten og fikk innlosjert på ene delen av hytten. Etter at vi hadde fått kastet av oss sekkene bar det rett ut i snekkerboden for å sage ved. Tilbake i hytten fikk vi fyrt godt opp, hengt klær til tørk og laget oss middag. Resten av kvelden gikk til serie og kappspising av chips og sjokolade. 

11. mars

Luftlinje til Nordkapp: 514 km

Det siste jeg husker fra dagen før, var at jeg i 20 tiden lå i sengen og goflet innpå min halve chipspose, i en hastighet type meget hurtig. Deretter våknet jeg halv seks på morgenen, og kjente på at dette kanskje kunne være turens beste natt til nå. Vi kom oss på beina og utførte alle morgenrutiner, før vi begynte på strekket over isen til Ritsem. Målet var å gå denne distansen relativt kjapt grunnet at vinden skulle ta seg opp utover dagen. 

Da vi var i gang med dagens etappe smilte livet virkelig til oss. Endelig spilte pulken på lag med oss, og vi hadde vanvittig god hastighet på motorveien over isen i de brede scootersporene. Rundt 2,5 timer senere var vi fremme på Ritsem, og på turistsenteret her fikk vi kjøpe oss en kopp kaffe, Nordlandsgull, og litt mikrobølgeovnsmat. Maten var ikke ideell, men det var langt bedre enn en halv pakke safarikjeks hver, som egentlig sto på menyen. Taktikken vår i Sverige har med andre ord endret seg fra å holde oss unna folk, til å bare blande oss inn og oppføre oss som om alt er normalt.

Videre visste vi at vinden skulle ta seg opp enda mer utover dagen, og dette ble også presisert for oss på Ritsem, før vi tok på oss sekkene og vandret videre. Ut fra kafeteriaen, var det rett i en slak og lang oppoverbakke, og etter 3 kilometer var glykogenlagrene mine fullstendig nedtrappet. Det var rett og slett bom stopp på energien i kroppen, og det ble en akutt sjokoladepause. Heldigvis var det meste av stigning tatt unna nå. Men det måtte relativt ofte en ny pause til for å mate meg med store mengder karbohydrater. 

Den varslede vinden kom for fullt da vi var halvveis fra Ritsem mot Sitasjaure. Dette var blant de kraftigste vindpustene vi har hatt på turen, men heldigvis var det ikke mer enn 5 kuldegrader. I tillegg kom vi oss i le for den verste vinden etter en times tid, da vi kom ned blant litt trær og busker som hjalp godt på.

Da vi omsider kom frem til Sitasjaure, var vi de eneste gjestene på hytten, og vi fikk boltre oss fritt i hele hytten. Hyttevertene her var et hyggelig eldre ektepar, men de var nok litt mer skeptiske til oss «Nordbaggar» som hadde krysset landegrensen, enn hva forrige hyttevert hadde vært. På hytten vi fikk tildelt var det en vedfyrt steikeovnen, hvor gubben hadde bakt rundstykker tidligere på dagen. Vi fikk tilbudet om å få et slikt nybakt rundstykke, noe vi gledelig takket ja til. Den latterlig store haken, var at de var glutenfrie, og føyde seg umiddelbart inn på topp 1 av det verste vi har spist på turen til nå. Jeg drømte om Grævfisken vi fikk hos Alf Joar for en liten måned siden til å svelge ned rundstykket med. Vi måtte imidlertid klare oss med det vi hadde, og nesten hele smørbeholdningen vår gikk med i dragsuget, samt den mest krydrede chipsen vi hadde. Og ærlig talt vet jeg ikke hva jeg skulle gjort om jeg fikk glutenallergi, men en katastrofe hadde det definitivt vært. Da jeg fikk det uunngåelige spørsmålet om vi likte rundstykket, kunne jeg ikke være ærlig, og jeg liker heller ikke å lyve. Svaret ble lødende noe sånn som; «Jeg har faktisk aldri smakt noe glutenfritt brød før, men det hadde en veldig god konsistens.» Om gubben kjøpte dette svaret er vanskelig å si, men jeg var relativt fornøyd med svaret jeg på stående fot klarte å lire av meg. Til tross for at baksten ikke falt helt i smak hos oss, er vi selvsagt veldig takknemlig for at han indirekte advarte oss mot å få cøliaki, og at han var veldig snill som delte maten sin med oss.

Senere på kvelden planla vi litt videre fremdrift og fant ut at vi nå praktisk talt var svensker. Så da kunne vi lik så godt booke hytte for de neste to dagene, da vi tilfeldigvis hadde litt dekning på denne hytten. Vi følte vi var i flytsonen her hos våre naboer, og etappen gjennom Sverige som vi hadde fryktet, så ut til å skulle gå helt fint.

10. mars

Luftlinje til Nordkapp: 541 km

Da vi inntok frokosten inne i hytten kunne vi se at vinden begynte å ta seg opp ute, men sikten var klar og himmelen blå. Vi var ryddet ut og klar for avgang fra hytten klokken 0830. Dagens etappe begynte med en kraftig stigning rett ut fra hytten, før det slakte ut etter ca 150 høydemeter. Her tok vinden kraftig tak, så det var bare til å hive på seg hetten og snurpe godt igjen. Vi fortsatte med den kraftige vinden inn fra siden, noe som gjorde at alt som ikke var godt tildekket fikk kjenne på den kalde vinden. Det var som en skalpell som kuttet i nese og kinn der den kalde vinden boret seg inn.

Etter ca 10 kilometer i vinden var vi på vei ned fra fjellet, men det virket som vinden fulgte oss hele veien ned, på et tidspunkt klarte den nesten rive ned Trygve, der han var på vei med en liten bakke. Vel nede fra fjellet blåste det fortsatt godt, og sultne og slitne prøvde vi å finne ly for å få en pause fra vinden der vi kunne innta litt mat. Ved Kutjaure håpte vi det skulle være en åpen hytte, men etter 5-10 minutters leting ga vi opp og valgte å bli stående i ly bak et bygg hvor vi klarte hive i oss litt nøtter og sjokolade før vi fortsatte. 

I det vi hadde bevegd oss ca 200 meter etter pausen ble det plutselig vindstille og veldig veldig varmt, nå var det bare å lette på det som kunne lettes på. Hittil hadde vi måtte lage våre egne spor, men nå møtte vi på skuterleden, og den var nylig blitt kjørt på, vi fikk nå ca 11 kilometer frem til Akkastugorna på nykjørte skuterspor! Tempoet økte og før vi viste ordet av det var vi fremme! Vi hadde forberedt oss på å overnatte i telt i tilfelle vi møtte på noen på hyttene her, men siden det hadde gått så bra på de to andre overnattingene så var vi vel innstilt på å overnatte i hytte i natt også. Da vi var ca 50 meter fra hytten hoppet det plutselig ut en person fra turisthytten, vi ble veldig usikker på hva vi skulle si og gjøre, men fortsatte mot hytten. Her ble vi møtt av Katrin som var hyttevert her, hun inviterte oss inn på en varm kopp saft som vi selvfølgelig takket ja til. Vel inne i hytten, og med hver sin kopp varm saft fortalte vi hun hva vi drev på med, og at hun ikke måtte melde oss til myndighetene. Hun begynte å le og sa at hun lovet å ikke gjøre det. Om vi hadde lyst å bo i en av hyttene her, hadde hunet ledig rom til 2 personer, vi takket ja til rommet og fikk rigget oss til. Resten av kvelden gikk til de vanlige aktivitetene, spising og avslapping.