11. mars

Luftlinje til Nordkapp: 514 km

Det siste jeg husker fra dagen før, var at jeg i 20 tiden lå i sengen og goflet innpå min halve chipspose, i en hastighet type meget hurtig. Deretter våknet jeg halv seks på morgenen, og kjente på at dette kanskje kunne være turens beste natt til nå. Vi kom oss på beina og utførte alle morgenrutiner, før vi begynte på strekket over isen til Ritsem. Målet var å gå denne distansen relativt kjapt grunnet at vinden skulle ta seg opp utover dagen. 

Da vi var i gang med dagens etappe smilte livet virkelig til oss. Endelig spilte pulken på lag med oss, og vi hadde vanvittig god hastighet på motorveien over isen i de brede scootersporene. Rundt 2,5 timer senere var vi fremme på Ritsem, og på turistsenteret her fikk vi kjøpe oss en kopp kaffe, Nordlandsgull, og litt mikrobølgeovnsmat. Maten var ikke ideell, men det var langt bedre enn en halv pakke safarikjeks hver, som egentlig sto på menyen. Taktikken vår i Sverige har med andre ord endret seg fra å holde oss unna folk, til å bare blande oss inn og oppføre oss som om alt er normalt.

Videre visste vi at vinden skulle ta seg opp enda mer utover dagen, og dette ble også presisert for oss på Ritsem, før vi tok på oss sekkene og vandret videre. Ut fra kafeteriaen, var det rett i en slak og lang oppoverbakke, og etter 3 kilometer var glykogenlagrene mine fullstendig nedtrappet. Det var rett og slett bom stopp på energien i kroppen, og det ble en akutt sjokoladepause. Heldigvis var det meste av stigning tatt unna nå. Men det måtte relativt ofte en ny pause til for å mate meg med store mengder karbohydrater. 

Den varslede vinden kom for fullt da vi var halvveis fra Ritsem mot Sitasjaure. Dette var blant de kraftigste vindpustene vi har hatt på turen, men heldigvis var det ikke mer enn 5 kuldegrader. I tillegg kom vi oss i le for den verste vinden etter en times tid, da vi kom ned blant litt trær og busker som hjalp godt på.

Da vi omsider kom frem til Sitasjaure, var vi de eneste gjestene på hytten, og vi fikk boltre oss fritt i hele hytten. Hyttevertene her var et hyggelig eldre ektepar, men de var nok litt mer skeptiske til oss “Nordbaggar” som hadde krysset landegrensen, enn hva forrige hyttevert hadde vært. På hytten vi fikk tildelt var det en vedfyrt steikeovnen, hvor gubben hadde bakt rundstykker tidligere på dagen. Vi fikk tilbudet om å få et slikt nybakt rundstykke, noe vi gledelig takket ja til. Den latterlig store haken, var at de var glutenfrie, og føyde seg umiddelbart inn på topp 1 av det verste vi har spist på turen til nå. Jeg drømte om Grævfisken vi fikk hos Alf Joar for en liten måned siden til å svelge ned rundstykket med. Vi måtte imidlertid klare oss med det vi hadde, og nesten hele smørbeholdningen vår gikk med i dragsuget, samt den mest krydrede chipsen vi hadde. Og ærlig talt vet jeg ikke hva jeg skulle gjort om jeg fikk glutenallergi, men en katastrofe hadde det definitivt vært. Da jeg fikk det uunngåelige spørsmålet om vi likte rundstykket, kunne jeg ikke være ærlig, og jeg liker heller ikke å lyve. Svaret ble lødende noe sånn som; “Jeg har faktisk aldri smakt noe glutenfritt brød før, men det hadde en veldig god konsistens.” Om gubben kjøpte dette svaret er vanskelig å si, men jeg var relativt fornøyd med svaret jeg på stående fot klarte å lire av meg. Til tross for at baksten ikke falt helt i smak hos oss, er vi selvsagt veldig takknemlig for at han indirekte advarte oss mot å få cøliaki, og at han var veldig snill som delte maten sin med oss.

Senere på kvelden planla vi litt videre fremdrift og fant ut at vi nå praktisk talt var svensker. Så da kunne vi lik så godt booke hytte for de neste to dagene, da vi tilfeldigvis hadde litt dekning på denne hytten. Vi følte vi var i flytsonen her hos våre naboer, og etappen gjennom Sverige som vi hadde fryktet, så ut til å skulle gå helt fint.