17. februar

Luftlinje til Nordkapp: 860 km

Det er alltid en litt tung start på dagen når vi skal forlate et bedagelig hvilehjem. Men slik er det bare, og det er ikke annet å gjøre enn å spise frokost, pakke sekk og pulk, betale for oppholdet, og begynne dagens etappe. Denne gangen var det en hyggelig overraskelse at mor og mormor til Marius betalte for overnattingen på Limingen Gjestegård. 

Nå nærmer vi oss slutten av Trøndelag, og ikke minst starten på Børgefjell som er en glidende overgang til neste fylke; Nordland. På værvarselet var det for fjellet meldt liten storm, så vi hadde undersøkt mulighet for å bli innlosjerert i Viermahytten ved foten av Børgefjell. Her fikk vi beskjed om at nøkkel hang ved døren, og at det trolig bare var å låse seg inn å ta seg til rette.

Første del av dagens etappe var 15 kilometer på vei inn til Namsvatnet, hvor vi så skulle følge isen inn til Viermahytten og Viermadalen. Det store spørsmålet var om det hadde vært noen luringer på snøscooter over isen før oss, eller om vi måtte trakke egne spor de 13 kilometer inn til hytten. De første 15 kilometerne inn til vannet var på vei, og gikk unna i en fei, da vi kom frem til Namsvatnet var det noen gamle snøscooterspor som delvis var blåst igjen. Ikke optimalt, men det var i det minste en hard såle som sto for en noenlunde grei fremdrift. Over isen ble også siste pakke med hjemmelaget økolade inntatt, så nå må vi utelukkende sette vår lit til bortelaget sjokolade.

Da vi hadde kommet helt i enden av vannet, fant vi ut at det ikke alltid lønner seg å blindt følge spor uten å sjekke kartet. Det har vel egentlig aldri lønnet seg heller, og heldigvis var det ikke mer enn en kilometer bomtur. Da vi endelig kom frem til hytten, var det mistenkelig mye skispor utenfor, samt diverse utstyr både inne og ute, men ingen folk. Vi skjønte fort at det ikke var rom for oss der, og at det var teltet som kalte på oss lenger oppe i dalen. Terrenget oppover Viermadalen som er slakt skrånende, hadde urovekkende mye løssnø liggende innimellom grantrærne, men også heldigvis relativt ferske skispor som vi kunne følge. Etter en halvtimes tur oppover dalen i skumringen, møtte vi på de to rypejegere som hadde tatt hytten vår. Etter en kjapp prat, gikk vi videre til vi fant en fin plass for teltet som ble satt opp i le for vinden. Det var jo tross alt meldt liten storm, men allikevel var det relativt lite vind. Vi bardunerte teltet meget godt, før vi inntok en ganske god middag levert av “Firepot” type svinekjøtt og nudler. En solid klatt meierismør i gryten sikret oss nødvendige kalorier, før vi kunne slukne for dagen til lyden av økende vind.