6. februar

Trygve som ikke klarer å ligge med varme i samme rom som han sover, og derfor hadde lagt seg i et ledig rom ved hovedhytta, kom opp og vekket meg ca kl 0615. Vi fikk i oss kaffi og frokost og ble sittende en stund å diskutere veivalg videre. Vi ble enig om å se hvordan første stien/løypen så ut før vi bestemte oss. Vi vasket og ryddet ut av hytten, og skiene var på beina ca 0830. Det var ca 100 meter ned til første mulige løype, denne var oppgått av et par skiløpere, men virket kummerlig, så vi bestemte oss raskt for å gå videre. Etter ca 500 meter møter vi på en kar langs veien, som kunne fortelle at hadde vi fulgt den stien så hadde vi kommet til hytten hans, og «den stien ville han aldri fulgt vinterstid», om vi gikk litt lengre ned ville vi treffe på scooterspor som ville ta oss godt opp i fjellene. Vi takket og fulgte rådet hans, og fikk nye fine scooterspor i ca 7 kilometer, gjennom fin og tett skog. Solen skinte fint gjennom skogen og vi kunne kjenne varmen fra den. Vi tok et par stavtak utenfor skiløypen og der var det svært lett puddersnø uten bæreevne.. 

Da vi var kommet oss godt opp på fjellet fikk vi hardere føre, men samtidig stoppet scootersporene, og vi var på egen hånd, været endret seg også til å bli overskyet. Etter en stund traff vi på noen eldre scooterspor som vi fulgte, men de var til tider blåst helt bort, og vi brukte lang tid på å prøve å finne de igjen. Til slutt ga vi opp å lete etter scooterspor og valgte å heller lage våre egne spor. Trygve gikk med pulk og var kartleser, og jeg gikk fremst å trakket spor, i en av pausene hadde jeg misforstått Trygve sin kartlesing og gikk i en litt annen retning enn tenkt. Dette endte med at vi gikk en litt annen vei, som virket veldig farbar på kartet, (men som skulle vise seg å ikke være helt gjennomførbar). 

Vi gikk i noen timer til og plutselig møtte vi på en snøscooter som kom rett mot oss, det var et ektepar som var på vei til hytten. De kunne fortelle at vi var på helt rett vei og alt annet enn det vi hadde gått ville vært farlig. Vi fikk en grov føring på veien videre og satt i marsj, etter ca 20 minutter blir vi tatt igjen av en hyggelig trønder på ski som kunne fortelle at vi hadde gått helt feil. Han mente vi burde gått mye lengre oppe i fjellene (stikk motsatt av hva de på scooter sa), men at det var for sent å gjøre noe med nå, men at vi kunne følge kongeveien oppover. Han fulgte oss nedover og sikret at vi kom oss på rett vei. Vi spurte om det ikke var mulig å gå langs vei, noe han med en gang avkreftet, da veien var på andre siden av dalen var for bratt, og det ville være en ca 6 kilometer lang omvei. Vi takket for hjelpen og begynte på det som skulle bli en tung økt opp kongeveien. 

Etter ca 5 tunge kilometer i løssnø opp kongeveien kom vi endelig inn på oppkjørte scooterløyper. Vi kastet oss inn på første og korteste vei mot målet. Scooterløypen vi fulgte kan umulig være laget for ski, for de gikk rett ned evt opp, og farten ble temmelig stor i enkelte av bakkene, samtidig som de svingte. Det var en lettelse når sporene endelig tok slutt, resten av etappen gikk langs en svært svært godt brøytet og gruset vei. 

Vi var begge godt slitne der vi karret oss opp siste bakken, og lettelsen var stor da vi endelig fikk øye på skiltet som pekte opp til hytten. Fra veien var det en godt oppgått sti oppover som vi fulgte uten å tenke så veldig mye mer, da sporene stoppet sto vi med en hytte, men ikke en DNT hytte, vi hadde gått feil! Frustrasjonen var stor, vi var begge sultne, trøtte og klar for å komme frem. Etter litt knoting med kart i dyp løssnø var vi endelig fremme, klokken ble 1930 før vi var inne. Vel inne fikk vi varmet opp litt hjemmelaget reinsdyrgryte, og Trygve sovnet vel mer eller mindre i det maten var inntatt.