Dag 42 – Heidal til Otta

22. januar

Som alle andre hyttedager med butikk i nærheten, startet dagen med egg og bacon. Vi var på beina i 06 tiden, og ingen av oss hadde hatt en spesielt behagelig natt grunnet “Frank”. Uværet “Frank” har ikke vært noe stort problem for oss, snarere tvert imot, men akkurat mildværet som han tok med seg har ikke vært gunstig. Når vi må bruke soveposene våre som takler minus 20 grader, innvendig i en hytte når det er rundt null grader ute, så spiller det ikke noe rolle om vinduet er åpent og soveposen er åpen. Bare soveposen er i samme rom, så begynner du å svette. Vi var i hvert fall ferdig spist og på vei mot Otta ca halv ni, og hadde rundt 28 kilometer på dagens etappe. 

Det gikk som en lek å forflytte seg på veien vi nærmest hadde for oss selv.

Også i dag var det en lite spennende etappe langs vei, men det var vi også veldig glade for. På skiene våre nå bruker vi halvfeller mot helfeller tidligere, men så snart vi var litt ut av veibanen i snøen, var det klabbing av en mye verre dimensjon enn vi har opplevd tidligere grunnet den våte snøen. Det hadde med andre ord vært et håpløst føre å ta seg frem i andre plasser enn på en brøytet vei i dag. Men det skal være sagt, at hadde det ikke vært for all snøen “Frank” tok med seg, så hadde ikke vi hatt noe særlig skiføre ned til Otta, for den var bare en dag eller to gammel. Etter nesten 20 kilometer langs veien fikk vi endelig oppleve noe spennende, og det var et ganske langt godstog som kom susende sørover. Og ikke lenge etterpå kom det et lite tog til susende nordover. Det var gøy.

Marius var så vidt borti litt snø, og det hang fast som en magnet!

Etter gode 5 timer langs veien kunne vi begynne å skimte Otta noen kilometer unna, og da var det strake veien til Thon hotell. Marius hadde noen bonuspoeng som han vekslet inn i en natt med skikkelig seng, dusj og frokost. Etter innsjekking, var dagens store høydepunkt å hente de nye skiskoene til Marius. På sportsbutikken spurte vi også hvor man burde gå for å spise noe god mat her i Otta. De lurte på hva vi vi ønsket å spise, og vi sa noe fisk, så var oppfordringen; “Ikke bestill fisk her i Otta!”. Hun var nordlending, og dette hadde hun greie på sa hun. Vi fikk i hvert fall et navn på en restaurant, og dro dit og bestilte oss en trygg biffburger med surdeigsbrød, samt en øl etter litt krangling med innehaveren om det var skjenkestopp eller ikke. Etter en utsøkt burger var det tilbake til hotellet for en meget behagelig dusj og avslapping. Nå ser vi frem til en lang og god motbakke opp mot Rondane i morgen tidlig.

Det var ikke spesielt mye snø i Otta sentrum, og vi er spente på hvordan føret opp til Rondane er i morgen.
Vi fikk et knekkebrødbidrag fra anonyme Gro Drange, men det ble visst et herlig burgermåltid for pengene!

Dag 40 – Bessheim til Sjodalen

20. januar

Med lettsaltet sideflesk, egg og poteter i kjøleskapet, kunne dagen starte med et herlig etegilde. Her er den store hemmeligheten å steke flesket godt  på middels varme i lang tid, for da ligger det masse godt flytende fett igjen i stekepannen som er perfekt å frittere poteter og egg i etterpå. Da sikrer vi et solid inntak av masse kalorier, og kan holde pulken i drift noen ekstra timer.

Vårt kortsiktige mål nå, handler om å ta oss ned til Otta og oppgradere skoene til Marius. Stadion sport på Os har sørget for at nye sko og nye deler til skibindingene kan hentes der. Så nå skal vi forflytte oss i minste motstandsvei til Otta, og bo på hytter langs vår vei. Dagens mål er Sjodalen hyttetun, og er ca 18 kilometer unna. 

På Bessheim var det snø i luften og litt dårlig sikt, og valget var enten å følge bilveien eller å ta oss ut på vannet og følge skiløypene med uviss standard. I følge skisporet.no, var det mer enn 14 dager siden sporet var kjørt opp. Vi valgte derfor å følge den lite trafikkerte veien som allikevel er vinterstengt ved Valdresflye over til Beitostølen. Da vi pakket pulken kom brøytebilen kjørende forbi Bessheim, og da vi var klar til å dra kom brøytebilen tilbake og brøytet andre siden av veien. I våre øyne fikk vi da nypreparert skiløype.

Litt flatt lys tidlig på dagen, så vi kunne ikke se eventuelle skispor på isen.
Ikke lenge etter start var snøværet godt i gang.

Å forflytte seg langs vei, er som regel ikke noe spesielt spennende, men vi får tatt unna kilometerne kjapt. Det mest interessante som skjedde i dag var en stakkars skogsmus som hadde forvillet seg ut i veien, og var sjanseløs mot brøytekanten. Jeg forsøkte å trakke et spor med skiene som den kunne klatre fint opp i skogen igjen, men den mistenkte oss for å ha onde intensjoner og pilte langs veien i retning Bessheim. Jaja tenkte jeg, rovfugler skal ha mat de også.

Omgivelsene fra Bessheim og nedover Sjodalen er virkelig praktfull. Vegetasjonen har endret seg fra bjørkeskog til furuskog, og om det hadde vært en plass til nå som hadde vært egnet for telting, så må det være i dette området. Skikkelig flott furuskog og bålet hadde vært en sikker sak. Etter 15 kilometer langs veien, hadde vi sett hele 6-7 biler, og vi var moden for andre omgivelser. Da dukket det opp et nykjørt skispor som gikk utrolig nok helt frem til hytten vår. 

Helt nypreppa skispor i flott furuskog.

Da vi kom frem til hyttetunet ble vi skikkelig imponert av campingplassen, og begynte kjapt å ange på at vi hadde valgt den kjipeste hytten. Riktignok var de andre hyttene mer beregnet for en romantisk weekend enn to skjeggete mannfolk med odør, slo vi fast da vi tittet inn vinduet. Vi konkluderte med at vi fikk vel gjerne dra tilbake hit en annen gang, og helst ikke sammen.

Artige “Eventyrhytter” som var veldig flotte innvendig.
Sjodalen hyttetun sin motivasjon til skigåere.

Som de fleste andre plasser her i området, så er ikke hjulene begynt å rulle for sesongen, men første regel i ekspedisjonslivet er: Spør alltid alle om mat! Det gjorde vi, og visst fikk vi den dritkule damen som var ansvarlig for aktiviteter på hyttetunet, til å lage pizza til oss. Dagen endte altså med en rolig etappe, mye god mat, og endte med en semihviledag da vi var tidlig fremme. Resten av kvelden var det presidentinnsettelse minutt for minutt som vi ikke fulgte med på, men i stedet så vi på en annen spenningsserie på HBO, og ladet opp beina for en litt lenger etappe neste dag.

Nystekt hjemmelaget pizza til middag var over all forventning!

Dag 38 – Fondsbu til Gjendebu

18. januar

Da vi våknet i 07 tiden, hadde allerede Solbjørg på Fondsbu fylt opp termosene våre med varmt vann, og i tillegg hadde hun nytraktet kaffe til oss. En nydelig start på dagen kan man trygt si! Etter havregrøten pakket vi sakene våre, og takket for gjestfriheten Solbjørg hadde gitt oss. Vi hadde også fått noen tips om hvordan vi skulle passere isen på Bygdin trygt, og hva vi måtte passe oss for. 

På full fart over Bygdin med isstaven i hånden

Vi startet ferden over Bygdin og kom oss nesten en kilometer før de naturlig lakserende ingrediensene fra Solbjørgs kaffe nærmest torpederte oss synkront ned i huk. 5 glade minutter senere var vi på vei videre, og begynte å skjønne at vi skulle få enda en skikkelig flott dag. Solen var på vei opp, skyene var på vei vekk, og det var en fullstendig ro i naturen. Det var ikke en lyd fra hverken vær, vind, vann eller annen menneskelig aktivitet enn skiene og pulken vår. 

Skyene forsvant og solen tittet frem tidlig på dagen.

Dagens krevende økt var kun en stigning over fjellet mellom de to vannene Bygdin og Gjende. Solsteiken var intens og svetten rant i strie strømmer da vi kjempet oss oppover de 200 bratte høydemeterne fra Bygdin. Etter klatreetappen var det slakt oppover til vi bikket toppen, og kunne begynne sjarmøretappen ned til Gjendebu. Ikke overraskende fikk vi tungt føre i denne nedoverbakken, men vi gikk målrettet meter for meter i riktig retning. Ca 3-4 kilometer fra Gjendebu traff vi på relativt ferske snøscooterspor, og vi kunne følge dette sporet faktisk helt frem til hytten. Ikke bare sparte vi en hel time med skigåing, men også minst 1000 kilokalorier hver. Litt flaks skal man ha!

Det var nærmest skyfritt da vi bikket toppen av dagens etappe.
Snøscootersporet kom i grevens tid, her på vei ned mot Gjendebu og vi var nå inne i Jotunheimen

Vi var fremme i 15 tiden ved hytten, og vi kunne ordne ved, vann og alle andre praktiske ting i hytten mens det enda var lyst. Vi hugget til en forandring hull i isen i dag, så slapp vi å smelte snø. “Det var deilig å kunne sløse med vannet”, kommenterte Marius da han tok oppvasken. Nå kunne vi bruke resten av dagen til å hvile oss godt, og gjøre oss klare for ny dag med vår kjekke pulk.

Nesten fremme på Gjendebu (nede til venstre), fikk vi Besshøe ovenfor Besseggen i solnedgang, og vi priset oss lykkelige over et vi ikke skulle over her med pulken.

Dag 36 – Breistølen til Tyinkrysset

16. januar

Dagen begynte som vanlig med noen kopper kaffe, så vi kunne få øyelokkene helt opp, får så å ha en hyggelig prat med radiovertene Asle Hella og Anne Marie Kvassheim i NRK Opptur. Etter radiointervjuet var vi full fart ut dørene fra kanskje den så langt mest luksuriøse DNT selvbetjente hytten. I dag var det ny taktikk med pulken, som var å laste den tungt igjen, for så å bytte på å være pulkdrager.

Vi hadde altså et ønske og lite mål om å komme oss over Filefjell i løpet av dagen, og i tillegg nå matbutikken før den stengte klokken 18.00. Vi hadde derfor relativt høyt tempo allerede fra hytteveggen for å holde håpet oppe. Etter 2 timers hurtig skigange, var vi kommet lenger enn vi hadde håpet på, og solen begynte å titte frem. Etter 2 nye timer, hadde vi hatt nærmest drømmeføre, og vi begynte mentalt å innstille oss på å nå matbutikk og ta inn på Filefjellstuene.

Vi var ved friskt mot tidlig på dagen, og fulgte snøscooterspor i ca 10 km
Heldig med været enda en dag!

Men plutselig traff vi på det vante synke og plogeføre som vi ikke har klart oss en dag uten. Det vil si tettpakket løssnø som vi synker ned i og pulken som legger seg over på ene siden og ploger. Det var totalt 3 kilometer med dette føre i oppoverbakke, og kreftene våre forsvant som vann i en sil. Noe av det som er mest slitsomt med å treffe på slikt føre, er hvor lenge det kommer til å vare. Spesielt med tanke på at vi var innstilt på å komme ned til Tyinkrysset, og spise noe annet enn mat fra en hermetikkboks.

Vi kjempet oss så fort vi kunne gjennom snøen, og kom oss til slutt tilbake på den fantastiske skaren. Etter 7 timer med en knalltøff kamp mot Filefjell, var vi endelig ved Sulebu turisthytte, og vi hadde herfra gode to timer til å komme oss ned de 8-9  kilometerne ned til Tyinkrysset før butikken stengte. Vi hev innpå litt økolade og varmt vann, før vi ga gass i de preparerte løypene som var tråkket opp til hytten. 

Belønningen vi fikk for strevet var solnedgang i Jotunheimen og fjellområdene rundt.
Siste kjappe pause ved Sulebu før innspurten ned til Tyinkrysset. Suletind i bakgrunnen.
Det var en drøm å følge preparerte skiløyper i nedoverbakke

Halvannen time senere begynte vi å nærme oss noe, og vi var midt i et hyttefelt som hadde alpinbakken som nærmeste nabo. Vi hadde forvillet oss frem til nederste delen av skibakken, og her var det bare å sette utfor etter beste evne. Du verden for en fart det var på denne gutten nedover bakken med pulk på slep. Her var det bare å håpe på det beste og styre skuten så bra som mulig. Når pulken først er bestemt på at den skal nedover, kan den ikke stoppes. I hvert fall ikke i nypreparert bratt alpinløype. Men butikken skulle jo nåes og det ble intet fall heldigvis, så det var nærmest en fordel at det gikk unna med dette tempoet.

Vi valgte å dele oss opp, hvor Marius tok med pulken til Filefjellstuene, og jeg hev meg videre på skiene nedover skiløypene for å nå butikken som lå et stykke nedenfor. På dette tidspunktet var vi ganske så utmattet og var usedvanlig klare for å ta kveld. Jeg kom vel frem på Joker butikken, og da ringte Marius som sa at Filefjellstuene så ganske stengt ut. Heldigvis hadde han sett noe bevegelse innendørs, og fått kontakt med ei dame som kunne ordne en hytte til oss. Så på spørsmål fra meg om hva han ville ha å spise fra butikken var svaret så enkelt; “Hva som helst, eg må ha kalorier kjapt”. Selv gikk jeg å vimset inne på butikken tom for energi, og kjempet mot klokken da butikken var i ferd med å stenge. I mangel på mental tilstedeværelse og kreativitet, klarte jeg blant annet å røske med meg 2 pizza og sjokoladepudding. Etter måltidet sto gjespene i kø, og vi klarte akkurat å holde oss våkne til “Nytt på Nytt” var sett ferdig på iPad, før det var god natt.

Dag 34 – Iungsdalshytta til Bjordalsbu

14. januar

Jeg var på beina kl 05.30, så kaffevann kunne varmes og vedovnen kunne få en gjenoppliving. Til frokost var det knekkebrød, og som alltid er det oddetall i pakkene. Tidligere på turen kunne begge føle seg generøs, og si; “Bare ta det bonusknekkebrødet du”. Nå begynner kaloribehovet å melde seg, så nå er det 8,5 knekkebrød per person, ferdig snakka. 100 gram meierismør hver hjelper også for en god start på dagen. 

En kald og klar morgen med et glimt av hvilket fantastisk vær vi skulle få.

Vi var tidlig ut dørene, da vi visste at dagen kom til å by på rundt 600 høydemeter og 16,5 kilometer. Målet var å komme frem til neste hytte før det ble mørkt. Det så også ut som at værvarselet kom til å stemme ganske bra med det som var meldt, nemlig lite vind og mye sol. Temperaturen var heller ikke noe å si på dersom man foretrekker fryseboksmiljø.

Det var et magisk lys like før soloppgang
Det er om ikke en ubeskrivelig følelse, så i hvert fall ganske unikt å være tilstede ved soloppgang i vinterland

Første etappen var tilbake ut isen vi hadde gått på i går for å komme til hytten. Etter å ha fulgt sporene våre et stykke tilbake, valgte vi å gå strakeste og raskeste vei, og der møtte vi plutselig en kraftig og lang sprekk i isen. Vi manøvrerte oss et stykke utenom, men hørte litt knaking i isen her og der. Jeg gikk med isstaven, og konkluderte stadig vekk med at isen var mer enn tykk nok. Etter å passert første sund, og skulle gå den siste kilometeren på dette vannet, ble det mer og mer braking i isen. Da gikk vi der med 50 meters mellomrom, og da begge kunne høre isen skyte sprekker ut i alle retninger, skjøt det også kaldt nedover ryggen på oss. Vi trakk oss nærmere land og beveget oss hurtigt og nervøst med kun 500 meter igjen over isen. Da jeg nå på nytt satt isstaven hardt ned i isen, hørtes det ut som om isen sprakk fra stavspissen og utover, og jeg glemte umiddelbart alle gnagsår de nye skoene hadde gitt meg. Jeg fikk litt følelsen av å sitte på et glsssgulv å slå med hammer, men vi kom oss helskinnet over selvsagt. Isen var nok helt sikkert trygg, men det betød ikke at vi nødvendigvis følte oss trygge hele tiden.

Etter isen tok vi en velfortjent pause før neste mil med stigning som skulle forseres. Solen var nå kommet opp, og varmen kunne faktisk merkes en god del denne skyfrie og fantastiske vinterdagen. Vi hadde overraskende bra tempo oppover dalen, da vi stort sett hadde bra skareunderlag. Marius dro pulk som vanlig, og jeg brukte skistaven til å skubbe pulken i bakkene. 

Varmen nytes til det fulle i pausene
Det er deilig å titte tilbake ned dalen vi nettopp har passert, og nyte utsikten

Da vi kom godt oppover i høyden, var overraskende nok snøen ikke skare lenger, men tettpakket løssnø som var virkelig tung å ta seg frem i. Dette føre fikk vi dessverre mer eller mindre de siste 7 kilometerne inn til hytta, men heldigvis var det bare 2-3 av disse som var i motbakke.

Siste kilometeren forsvant solen, og kulden merkes svært fort

Ca kl 16 kunne vi klokke inn på hytten og begynne å tine hver vår boks med lapskaus type “Lys” som var gjennomfrossen. Bjordalsbu er virkelig en flott hytte, men det er en ulempe med det solide takhøyden innvendig som medfører unødvendig lang oppvarmingstid av hytten på vinteren. Etter 6 timer med svært aktiv vedfyring var temperaturen endret seg fra -5 til +12 grader, og da var det ikke et sekund uten full trøkk i peisen!  Men vi skal ikke klage for mye på det, da vi er meget glad for hyttemulighetene vi har gjennom DNT. Nå ser vi frem til en ny finværsdag i morgen, og kan glede oss til å gå ned igjen alle høydemeterne vi gikk opp i dag, for så å gå de opp igjen.

Siste innspurt mot Bjordalsbu