Dag 112 – Lávvárjávrrit til Magerøya

2. april

Luftlinje til Nordkapp: 54 km

Da er dagen før dagen kommet, det er påske, og ikke minst langfredag. Min langfredag begynte så fint ca kl 01.00 da jeg våknet av min forslåtte tommel etter et fall for noen dager siden, som jeg fulgte opp med et solid  brekk av neglen. Kroppen min hadde da bestemt seg for å flytte hjertepumpen inn i selve tommelen mellom klokken 01-04 på natten, og hvert pulsslag kjentes ut som en rørtang som omfavnet den vonde fingen. 

Da klokken var 05.30 var det bare å starte dagen, enten man var uthvilt eller ikke, for på dagsorden var det 5 mil som helst måtte bli tatt unna. Været var i alle fall ikke noe å si på, og heller ikke skiføret, så vi klarte å forflytte oss ganske hurtig tatt i betraktning hvor sliten vi var etter gårsdagens økt. Vi var alle enige om at vi hadde fortjent en slik dag som dette helt mot slutten av turen, bare synd det ikke skulle være like bra i morgen på finaledagen

Frosne scooterspor er blant de beste underlagene for å få pulken til å gli best mulig.
Det flotte viddelandskapapet her er kun på 250 moh. I Sør-Norge hadde vi vært minst 1000 meter høyere for samme type landskap.

Da vi hadde vært i bevegelse noen timer, var vi kommet såpass langt nord og ikke minst høyt opp i terrenget, slik at vi nå kunne se Magerøya i all sin prakt. Det er første gang på turen til nå hvor jeg virkelig har kunne kjenne på følelsen av at turen faktisk snart er over. Det er noe spesielt med det visuelle som forsterker denne følelsen, og det gjør også noe med både motivasjonen og kreftene. Etter en kjapp matpause her på toppen var det bare å renne ned til Kåfjord nede ved sjøen. 

Det var mildt sagt deilig å få “Eyes on target”.

Da vi kom ned til sjøen var det 5 små kilometer bort til Nordkapptunnelen, og turen gjennom den undersjøiske tunnelen er rundt 7 kilometer lang. Meg og Marius var ganske bestemt på at vi skulle gå denne distansen, og i tillegg ha med oss pulken. På den andre side var Geir ganske bestemt på at han selv ikke skulle gå dette stykket, og han har gjentatte ganger ikke bare tilbudt, men også sterkt oppfordret oss å få fraktet pulken vår med bil. Helt frem til vi kom ned til sjøen og veien, var vi fast bestemt på at vi skulle gjøre dette som planlagt, men tok heldigvis til fornuft. Det var veldig lite snø her, og snøen som lå i veikanten var full i strøgrus der det ikke var store smeltedammer. Vi ble da enig om å sende pulker og ski med Geir gjennom tunnelen i bil, og vi tok beina fatt og begynte på distansen.

Her i nord er det flust av hjelpsomme mennesker. Det var ingen problem å få frakt til ski og pulk.
Det var stort sett lite snø langs veien, og enkelte plasser store smeltedammer.

De første kilometerne var det faktisk litt behagelig å spasere normalt igjen, men det var ikke mange minuttene inn i tunnelen før den endrede belastningen utrolig nok klarte å lure frem flere vannblemmer på beina mine. Da vi var på bunnpunktet i tunnelen tok jeg en kjapp evaluering av at valget vårt med dette å gå gjennom tunnelen. Ikke bare var det kjedelig, vondt og idiotisk, men hadde vi i tillegg slept med oss pulken på hjul, hadde det garantert bare blitt tull. Foruten at luften i tunnelen besto av 80 % co2 og 20 % svevestøv, var det vanvittig med trafikk. Når lyden av en personbil bråkte like mye som et jagerfly, var det bra vi slapp unna med kun én lastebil. 

Da vi noen timer senere endelig kom frem til Geir som tålmodig hadde ventet på oss på andre siden, ble det en liten pust i bakken før vi skulle ta unna dagens siste mil. Herfra var det på med ski igjen og rett i de bratte bakkene som førte oss i retning Nordkapp. Vi visste at dette strekket var vi mer eller mindre nødt å forsere i dag i finværet, grunnet det svært kuperte området. I morgen er det meldt mye vind og nedbør, og da hadde det vært direkte uforsvarlig å prøve seg på denne distansen. 

Vel ute av tunnelen og noen få kilometer etterpå, fant vi igjen Geir i veikanten med ski og pulker.
Det var rett i motbakke etter tunnelen, men utsikten var det ikke noe å si på.

Ca tolv timer etter vi startet dagens etappe, kunne vi svært slitne og utrolig nok krysse av nye 50 kilometer unnagjort. Så ja, langfredagen var for oss veldig lang, men som alle vet så er neste dag kortlørdag. Vi har nemlig lagt opp til at turens aller siste etappe er på kun 20 kilometer, og da skal vi kunne klare å være på Nordkapplatået senest klokken 12.00 i morgen.

Like etter solnedgang kom vi frem til veikrysset hvor vi fikk satt opp teltet for natten.

Dag 110 – Tørkedag i Skaidi

31. mars

Luftlinje til Nordkapp: 95 km

Vi hadde bestemt oss kvelden før at vi skulle ta en tørkedag/hviledag. Fra Kautokeino hadde vi beregnet 10 dager med ski før vi skulle ankomme Nordkapp, men nå lå vi an til å være fremme etter 8 dager. I dag var det en vindfull og mild dag her i Skaidi, og nedbøren kom ned som først snø, så sludd, deretter litt regn. Det passet da veldig bra å få tørket telt, sovepose, sko og annet utstyr, kombinert med å lage en plan for videre fremdrift, samt en retrett plan fra Nordkapplatået. 

Etter en kraftfull frokost med egg og bacon, og to kjeler med kokekaffe, begynte vi å nøste opp i trådene for hjemkomsten vår. Dette var ikke helt enkelt da det er vanligvis er kolonnekjøring med faste kjøretider siste stykke ut til platået, og oppå dette er det også påskehelg. Etter et par timer med investigering, landet vi på et opplegg med minibuss til Alta, og flybilletter fra Alta til Bergen. 

Det tikket plutselig inn et bidrag på vipps fra min onkel Tor og kjæresten Hilde, slik at vår BMI kunne opprettholdes til en viss grad inn mot mål. Tusen takk!

Hytten vi hadde for natten var dessverre ikke ledig videre, og vi måtte flytte oss bort på motellet like ved. Vi fikk ryddet og vasket oss ut av hytten, og kunne pakke ned både tørt utstyr og rene klær. Før vi sjekket inn på motellet, tok vi oss et pitstop på kafeen og spiste et nytt måltid. Deretter var det inn på et motellrom som så tilsynelatende fint ut, men litt etter litt fant vi ut at teltet vårt var både i bedre stand og renere. Det var i det minste god plass her, og vi fikk pakket pulker og sekker så klar som mulig for morgendagen. Det ble en siste tur på kafeen for et nytt måltid, før vi kunne avslutte kvelden med å smøre frokost og lunsj for de neste dagene.

Da er vi begynt tilvenningen til det normale liv igjen, og det gjøres ved å sitte tett sammen å trykke på hver vår “smarttelefon”.

Dag 108 – Lešjávri til Ribatoaivi

29. mars

Luftlinje til Nordkapp: 172 km

Da jeg våknet alt for tidlig og måtte slå lens, var det grått og tåkete her på Finnmarksvidda. Det var akkurat dette jeg fryktet i går kveld skulle skje, og at vi i dag skulle få dårlig vær og sikt når vi skulle “freestyle” utenfor løypene. Jeg krøp tilbake i soveposen igjen, og fikk ett par timer til på liggeunderlaget. Da vi noen timer senere sto opp og skulle begynne dagen, var det heldigvis blitt litt bedre sikt, og snøen var også nokså fast i fisken. 

Litt jungel ble det på oss, med det gikk overraskende bra.

Vi hadde en liten mil å gå i terrenget, før vi skulle treffe på scootersporene igjen som vi forlot i går kveld. Både føret og sikten var såpass grei at det gikk overraskende kort tid før vi igjen var i scooterløypene. Nå fikk vi også tempoet opp ytterligere, men det fikk ikke lange tiden før det plutselig var stopp på løypen ved inngangen til Stabbursdalen Nasjonalpark. Her møtte vi på noen isfiskere på et vann som kunne fortelle at det nå kun var spor i retninger som var alle andre plasser enn dit vi skulle. Vi fant ut at vi da måtte tilbake opp i høyden, da vi fryktet at snøen var fryktelig tung å ta seg frem i såpass langt nede i terrenget. 

Det var gode greier med scooterspor, helt til de sluttet.

Vi dro videre fra Stabbursdalsvannet og kom oss opp igjen på snaufjellet. Her var det et merkelig føre, for hvis man gikk i skisporet til en av de andre, så klabbet skiene. Gikk man derimot egne spor, så klabbet de nesten ikke. Så da fikk vi ikke nyte gode av sporene til hverandre, og vi endte opp med å trakke hvert vårt spor. 

Det var til tross for litt klabbeføre, ganske flott i fjellet i dag.

Når skituren for dagen hadde vart en arbeidsdag, begynte vi å prate om hvor nattens teltplass skulle være. Det blåste en del i fjellet, og det var litt for langt til at vi klarte å komme oss ned igjen i til tregrensen. Vi fant ut at vi skulle ta første og beste teltplass vi kom til som virket flat og fin. Etter en times tid kom vi ned på en flate som hadde steinhard snø, og var så nært i vater som det var mulig å få det. Vi rigget oss til på denne flaten, og klarte med et godt samarbeid å sette opp det store teltet vårt i det vindfulle fjellet.

Her var det jo meget flatt og fint tenkte vi, og etablerte camp.

Da vi hadde fått smeltet en god del liter vann og inntatt kveldens middag, ble vi sittende i teltet med litt primusvarme i innerteltet for å tørke litt hansker og sokker. Vi satt å pratet litt om det meste, og Geir kommenterer at hvis det skulle skje noe med oss, så er jo Sea King-helikopterne stasjonert på Banak rett over fjellet i Lakselv.

Teltet sto stødig som et fjell når barduneringen var ferdig.

Etter å ha hørt på primusen bråke noen timer, begynte vi å bli nokså søvnig. Vi pakket ned både primusen og oss selv, og begynte å entre drømmeland. Så plutselig hørte vi et helikopter som kom susende i nærheten av oss og forsvant over fjellet. Jeg tenkte med meg selv at det er da ikke normalt å fly helikopter i mørket mitt over vidda. Kanskje det kunne være noen tomsinger som hadde rotet det til for seg i fjellet og trengte hjelp. Så gikk det noen minutter, og helikopteret kom tilbake mot oss igjen. Da tenkte jeg på de to skigåerne vi hadde sett sporene til tidligere i dag, og kanskje noe hadde hendt med de. Også denne gangen fløy de forbi oss og forsvant igjen. 

Noen minutter til gikk, og lyden av helikopter nærmet seg oss for tredje gang. Denne gangen var helikopteret veldig nært, og lyskasteren fra helikopter sveipet flere ganger over teltet vårt. Jeg tenkte; Å nei! Det kan da ikke være vi som er tomsingene vel? Gjennom teltduken kunne jeg se det blinkende lyset fra halen på helikopteret, og det hørtes ut som det landet like i nærheten. Jeg tok på meg litt klær og hodelykt, og krøp ut av teltet. Det var vanskelig å tro sine egne svært pålitelige øyne der jeg sto å så på et Sea King-helikopter som var landet 100 meter fra teltet. En person kom ut av helikopteret, og gikk mot teltet vårt. Nå var det bare å håpe på at de hadde flydd seg vill og trengte hjelp til å navigere seg videre, eventuelt at de lurte på om vi hadde sett noe til de to andre skigåerne. Geir kom også ut av teltet, og der sto vi to i snøføyken da redningsmannen kom bort til oss. Han spurte; “Er det dere som er på langtur, og heter Trygve, Marius og Geir”? Jeg svarte; “Ja, det stemmer det”, men tenkte inni meg “Dooh”. 

Det var en merkelig følelse å stå å vente på redningsmannen som kom på besøk kl 22.12

Hvordan i alle dager har vi klart å sette i gang dette apparatet i sving, og hva skulle skje nå? Hadde vi klart å utløse SOS knappen på et vis? Jeg så for meg at redningsmannen dro frem kortterminalen å sa; “Ja det blir kr 280.000,-, TAKK!”. Vi hadde jo det helt fint her i vårt telt som var eksemplarisk satt opp i henhold til alle friluftslærebøker.

Heldigvis var redningsmannen en meget hyggelig kar som var glad at alt sto bra til med oss. Han fortalte at det hadde vært noen bekymrede familiemedlemmer hjemme som hadde tatt kontakt, grunnet noe med GPS signalene våre som ikke virket helt normalt.

Helikopteret dro avgårde igjen, og vi kunne gjøre et nytt forsøk på å sove. Det gikk jo selvsagt ikke så bra med det første, nå som vi var så oppspilt av hendelsen. Men vi fikk pratet litt om hvilket fantastisk land vi bor i, og hvor utrolig bra beredskap og proffe mennesker som står parat hvis noe skulle skje. Og ja, vi sovnet etter en liten stund.

Dag 106 – Láhpoluoppal til Šuoššjávri

27. mars

Luftlinje til Nordkapp: 232 km

Dagens etappe var på gode 3 mil, og vi kunne stå opp til en ganske mild og grå morning. Det var kun et par minuser ute, og det var meldt enda mildere utover dagen. Vi hadde bestilt overnatting og middag på en Fjellstue, og så fort vi hadde fått innpå frokosten og pakket, var vi i gang igjen på løypen nordover. For å si det rett ut, så var dagens strekning nokså ensformig og kjedelig. Det var flatt, det var grått og det var scooterspor. Dagens mest spennende hendelse langs løypene var da vi måtte krysse bilveien to ganger, for da måtte ski av og pulk bæres over den snøfrie veien.

Veikryssing var dagens høydepunkt på etappen.

Da vi var bare 7-8 kilometer unna Fjellstuen, var det blitt så mildt at skiene klabbet irriterende mye. Farten gikk betydelig ned, men vi kjempet oss avgårde. Da vi omsider kom frem til Šuoššjávri Fjellstue, ble vi tatt i mot med åpne armer og ble vist rundt hvor vi skulle overnatte. Her var det lagt på sengetøy til oss med et håndkle på sengen, slik at vi kunne få oss en dusj. I speilet i dusjen kunne jeg se hvor stor fargeforskjell det er blitt etter solen når jeg sammenligner ansiktet mot halsen. Jeg er begynt å bli litt engstelig for hvor dumt det kommer til å se ut når vi fjerner skjegget om halvannen uke. Onde tunger vil nok ha det til at vi så like dum ut før, og at det dermed ikke spiller noen rolle.

Her forsvinner skifellene til Marius da det ble for mye klabb og babb.

Rene og pene etter dusjen kunne vi komme inn i spisestuen hvor vi fikk en solid servering med Finnebiff til middag, og is med blåbær og multer til dessert. Etter middag ble vi sittende langt utover kvelden å prate med det svært hyggelige vertskapet, og vi fikk hver vårt glass rødvin og dertil egnet snacks; tørket reinsdyrhjerte. Marius som litt fotballinteressert, var også såpass heldig at han fikk se at Norge fikk juling av Tyrkia. Vi avrundet kvelden ganske tidlig, og kunne glede oss over at meg og Marius sannsynligvis har kun 4 dager hver å trekke pulk, og så er turen over. Det vil si 8 dager totalt sett, om det skulle være noe tvil.

Vi gikk for tradisjonsmat fra området, og da ble det Finnebiff.

Dag 104 – Hviledag i Kautokeino

25. mars

Luftlinje til Nordkapp: 262 km

Det var deilig å være på hotell med en god myk seng, men det var ikke så behagelig med 30 varmegrader på rommet og storm utendørs så vinduet ikke kunne være åpent. Det ble en heller middels første natt, men det var jo frokosten her som var den virkelige gulroten.

Da jeg gikk ned i frokostbuffeten to minutter over syv, var Geir allerede i egg og bacon-kø, og vi fikk satt oss ned for å starte den planlagte tretimers frokosten. Marius dukket etterhvert opp han også, og vi begge hadde visst hatt en middels søvnkvalitet på natten. Marius hadde ikke fått sovet grunnet varmen og at jeg snorket, og nøyaktig det samme hadde jeg opplevd også. Vi hadde en høylytt diskusjon rundt frokostbordet om hvem som hadde snorket, og Geir moret seg virkelig over denne krangelen.

Det fine med frokosten her på hotellet er at det er en kokk som lager diverse retter på bestilling, blant annet pannekaker. Det var helt tydelig at han var ganske så lei oss når klokken nærmet seg 10, og vi hadde nærmest holdt han i kontinuerlig drift. Bordet vårt var overfylt av tomme fat, skåler, glass, kopper, og vi er vel relativt sikker på at vi spiste oss i pluss i forhold til prisen for overnatting. Olav kommer trolig til å miste luen sin i sjokk når han ser regnskapet for inneværende måned.

På Coop’en ble det wienerbrød til lunsj, og vi fikk brukt opp snopepengene vi hadde fått fra Gro Drange da vi var i Abisko.

Etter frokosten var det et par timer i horisontalen, før det bar ned på butikken for å handle mat for neste uke. Vi tok oss også en kjapp lunsjpause på butikken, selvsagt med wienerbrød, før vi dro tilbake på hotellet hvor vi fikk ordnet litt på noen “pulkpatenter”. Senere på kvelden var det ut å spise litt mat på en “restaurant” vi hadde fått anbefalt, og valget falt på reinsdyrkebab. Til tross for at vi ba om en stor porsjon, ble vi selvsagt ikke mett, og vi måtte avslutte kvelden med pizza på hotellet.

Pulken til Geir fikk nye meier, og vi laget til en patent som forhåpentligvis skal klare å frakte pulken gjennom Nordkapptunnelen.