23. mars

Luftlinje til Nordkapp: 284 km

Dagens første etappe i dag var langs scootersporene som vi hadde gått på i hele går, og vi var veldig spent på hvordan overgangen mellom Finland og Norge skulle være. Sporene var flate og fine som i går, i hvert fall det første stykket. Når vi nærmet oss grensen kom vi inn i et voldsomt kupert område, noe de mange scooterkjørerne som passerte oss, trolig likte bedre enn vi skigåere med pulk. Jeg passet også på å fortelle Marius titt og ofte at vi nå var så nært pannekakene på Thon hotell Kautokeino at jeg nesten kunne lukte de. Dette er fordi jeg vet hotellet er skikkelig dyktige på frokost, og sist jeg var der for snart 5 år siden, så var det pannekaker i verdensklasse.

Etter 20 kilometer på scooterleden i Finland, kom vi til punktet hvor stien gikk inn i Norge. Føret utenfor løypene var helt håpløse, og det var som om vi trakket i bunnløs potetmel. Etter 200 meter måtte vi bare innse at det måtte tas i to runder, første runde for å trakke spor, og andre runde for å hente pulken igjen. Etter ca 1 kilometer dukket det faktisk opp et nedsnødd gammelt scooterspor, og det så ut til å like mot norskegrensen hvor vi hadde planlagt ruten vår. Vi jublet høyt, før vi satt fra oss en av sekkene og dro tilbake for å hente pulken. Da vi kom frem til grensen, var det kjapt bare å fjerne noen stokker i reinsdyrgjerdet, og vipps var vi tilbake i moderlandet. 

Men herfra var det verre med spor, for de vi hadde fulgt inn til Norge igjen, gikk feil vei. Så da var det bare å begynne på helt egne spor i riktig retning. Det var blytungt, været endret seg betydelig – ikke til det bedre, og vi hadde ikke spist lunsj. Det som skjer da når vi er svært trøtte, har lavt blodsukker og ting virker håpløst, er at vi starter produksjonen av østrogen med påfølgende irrasjonelt munnhuggeri. Igjen ble pulken forlatt, og spor ble trakket, denne gangen med litt avstand mellom oss. Etter en ny kilometer dukket det heldigvis opp ett nedsnødd scooterspor. Vi fikk beklaget irritasjonen ovenfor hverandre, satt oss ned og spiste litt varm pasta bolognese før vi hentet pulken, og alt var bra igjen.

Da vi begynte å følge scootersporet, skjønte vi at dette måtte være spor fra en slags reinsdyrgjeting, da det var tydelige spor etter masse reinsdyr med både gul og brun farge. Sporene førte oss forsåvidt frem dit vi ville, men det var ikke strakeste veien for å si det slik. Etter mye slit og skumringen som begynte å sige på, fant vi en teltplass like ved en merket scooterløype som vi hadde kommet frem til. Her fikk vi teltet opp til tross for den råtne snøen som vi måtte forholde oss til, men nå var det bare å glede seg til en hviledag som var en dagsmarsj unna.