9. mars

Luftlinje til Nordkapp: 559 km

Hviledagen vi egentlig skulle hatt på Ny-Sulitjelma Fjellstue som vi ble snytt for, den begynner nå å bli etterlengtet. Fra vi våknet ved første vekkerklokke var kroppene møre og øyelokkene tunge. Vi satt i sving de daglige morgenrutinene våre, før vi var klar for avmarsj ca 08 i strålende vær.

For at Marius skal få litt pause i ny og ne, kan jeg også finne på å trekke pulken slik som i dag. Turen gikk rett ut på isen til det gigantiske vannet “Virihaure”, og halve dagsetappen var over denne isen. Etter kort tid var det rett inn på et snøscooterspor som vi fulgte et lite stykke, før sporet svingte litt utenom retningen vi skulle. Marius spurte om vi skulle følge dette sporet å se om retningen ble riktig etter hvert. Jeg sa at vi kunne bare gå i riktig retning med engang, så ville vi treffe på sporet igjen like borte ved et nes som så ut som å ligge 400-500 rett frem. Men det skal disse landskapene ha, de er fæle å lure oss på avstand. For etter nesten 5 kilometer kom vi frem til dette neset, og der var faktisk sporene vi hadde savnet i halvannen time. Vi fikk følge sporene nøyaktig 300 meter før de gikk rett opp i lien, og definitivt feil retning denne gangen.

Vi hadde også hørt rykter om at svenskene drev med patruljering langs grensen med helikopter, og vi ble litt bekymret når det faktisk dukket opp et helikopter her i Padjelanta nasjonalpark. Først fløy det ett godt stykke fra oss, nordover langs grensen, så kom det tilbake sørover igjen mye nærmere oss. Vi antok og håpte at det var ulovlig snøscooterkjøring de var mest opptatt av.

Føret på isen var helt ok å gå på, men veldig ujevnt med bølger av fåkket snø og litt løs snø titt og ofte. Etter 3 timer på isen var det ikke en muskel på kroppen som var særlig interessert i å fortette, og drømmen var nok en vannrett posisjon i sofaen. Jeg undres da på om det er hodet som er hjerneløs eller om det er hjernen som er nådeløs, som gir klar beskjed til den trøtte kroppen om å fortsette slitet 6 timer til. Det var heller ingen motivasjon å vite at stigningen over fjellet først begynte om noen timer. 

Men timene gikk og skrittene ble tatt, og vi var plutselig nært toppen av dagens fjellovergang. Her på fjellet var det dagens beste skiføre, og det var ikke lange tiden før toppen ble bikket og nedstigningen startet. Da gikk de siste 5 kilometerne lekende lett heldigvis, og vi sto kjapt ved inngangen til tunet på Låddejåhka hvor det viste seg et det var en vinteråpen hytte som vi sjekket inn på. Ikke overraskende ble det en relativt tidlig kveld på oss, etter et stort inntak av kalorier.