6. januar

Allerede kvelden før, skjønte jeg at her var det bare å glede seg til neste døgn var historie. Dette var den eneste natten over Hardangervidda som skulle gjennomføres i telt, og vi var vel egentlig ikke forberedt på den kulden vi skulle få.
Vi sovnet relativt tidlig kvelden før, noe som gjorde at jeg var ganske tidlig klar for en ny dag. Da snakker vi allerede 4 tiden på natten, men jeg ble heller liggende å bevege meg fra side til side hver halvtime, og kjenne på all den frosne duggen rundt soveposen som drysset meg i ansiktet. Det var vel litt for tidlig til å vekke Marius, og late som om klokken var mer enn den egentlig var. Da klokken endelig ble 06.00, fyrte jeg i primusen, slik at temperaturen i teltet i hvert fall kunne nærme seg noe som var fristende å stå opp i, og jeg satt på radioen. Da kunne de fortelle på radioen at temperatuen nede i Geilo sentrum var på minus 22 grader, og det kjentes ut som at det var minst det hos oss også.
Vanligvis varmer vi opp vann og heller på termosene våre kvelden før, men det utgikk denne gangen. Elven som var like ved Heinseter, var jo delvis åpen, så hvor vanskelig kunne det være å kjapt hente en kjele med vann og få på kok! Svaret på dette er at det kan vise seg å by på en hel del utfordringer som skulle gjøre oss klok av skade.

Etter vi hadde varmet vann til havregrøten og inntatt denne, begynte vi smått å pakke sakene våre i teltet. Jeg tok på meg ansvaret med å gå ned til elven for å hente mer vann, og kanten på elven var ikke spesielt solid da begge beina plutselig sto i våt slafs. Heldigvis kom det ikke så mye vann oppi selve skoen, men spesielt høyre sko hadde fått et fint beskyttende islag rundt læret.
Oppe med teltet igjen satt jeg vannet til oppvarming, og lagde meg en løpebane for å få varmen i beina. Det gikk ikke spesielt bra, og jeg ga beskjed til Marius om at vi enten måtte pakke campen i rekordfart, ellers måtte vi tilbake i teltet med føttene mine på magen hans. Du verden for en fart Marius fikk på pakkingen! Under oppvarmingen av vannet, gikk brenneren tom for drivstoff, og det å bytte en metallflaske til en annen metallflaske når henda er kalde, det er dirkete vondt. Da tenker jeg ikke på det som far til Kjetil Andre Aamodt sier om at “vondt er gøy”, dette er mer vondt som at nå kommer fingrene til å fysisk falle av. Det hele endte med lunkent vann i en termos og kaldt vann i to termoser, som var det hele vi hadde av væske til oss begge for dagen.

Dagens etappe skulle starte med slak oppoverbakke, og jeg meldte meg ivrig og frivillig til å trekke pulken først. Når vi skulle passere elven ved Heinseter over en bro, var det en gufsen og sinnsykt kald trekk som kom nedover dalen. Det kjentes ut som om at cellene i nesen ble knust innenfra, og at nesen nå var blitt et fremmedlegeme på kroppen, omtrent som en klovnenese som lett kunne fjernes. 
Med tanke på oppoverbakke og småkupert terreng, pulk og sekk, vil jeg si det gikk unna opp dalen. Etter gode 4 km begynte følelsen og varmen å nå tærne mine igjen. Da var vi kommet til dagens høyeste punkt, og vi kunne se litt lyst på livet igjen der vi sto i solskinnet i en temperatur som var levelig. Marius gikk tom for batteri på sitt kamera, og jeg hadde ikke fingre til å finne frem mitt eget kamera denne dagen, så det ble kun mobilkamera som tok vare på minnene denne dagen. Der var utrolig dumt, for været og omgivelsene var fantastiske objektivt sett.
Etter en kjapp pause var det ned i en ny dal, og det er sannelig ikke godt å forstå seg på fordelingen av kuldegrader her på fjellet. Bare på noen hundre meter, virker det som om temperaturforskjellen kunne være på 15-20 grader. Der var vanskelig å kle seg riktig, for på ene siden av fjellet svettet vi, og på andre siden hutret vi.

På ett eller annet tidspunkt, røk den ene skifellen til Marius, og jeg fikk æren av å trekke mest pulk denne dagen. Vår artige venn Martin hadde sagt til oss, “etter hytten Tuva, er det bare nedover”. Jeg må si at jeg i tillegg til å være usedvanlig fysisk sliten når vi ankom Tuva turisthytte, var jeg nærmest  mentalpasient da denne nedoverbakken “aldri” kom. Etter en god time med slak oppoverbakke og tom for kalorier, kunne vi endelig se ned mot Ustaoset. Følelsen av å se toget har sjelden vært bedre. Vi ringte Martin å fikk tillatelse til å innlosjere oss på familien sin hytte på Ustaoset, og nå var det Jokerbutikken vi hadde som neste mål.
Heldigvis var ikke turen over enda, og vi hadde en kilometer med tett bjørkeskog å forsere først, før siste etappe inn til butikken. Nå hadde vi fått skikkelig dekning, og enda en gang overrasker Kjell Størksen oss med en sms. Helt utrolig, og vi gleder oss til å besøke Vestlia resort i morgen på en av hviledagene vi skal unne oss her denne helgen.

Vel fremme ved hytten vi fikk innlosjere oss i, var temperaturforskjellen rundt 50 grader, da varmepumpen var i full drift. Her fikk vi tatt oss en etterlengtet dusj, spist oss gode og mette, og sett på galskapen som foregår i USA. En varm hytte altså… Det er digg det!
Så hvilken temperatur vi hadde på fjellet denne natten, kan vi vel egentlig bare spekulere i. Da vi var ved Jokerbutikken var det 24 kuldegrader, og vi fikk da vite at det var 36 kuldegrader i Skurdalen på morgenen, så kanskje en plass mellom her? Uansett var det ikke særlig behagelig, og nå ser vi frem til flere hviledager på Ustaoset med besøk fra noen venner gjennom helgen.