16. januar

Dagen begynte som vanlig med noen kopper kaffe, så vi kunne få øyelokkene helt opp, får så å ha en hyggelig prat med radiovertene Asle Hella og Anne Marie Kvassheim i NRK Opptur. Etter radiointervjuet var vi full fart ut dørene fra kanskje den så langt mest luksuriøse DNT selvbetjente hytten. I dag var det ny taktikk med pulken, som var å laste den tungt igjen, for så å bytte på å være pulkdrager.

Vi hadde altså et ønske og lite mål om å komme oss over Filefjell i løpet av dagen, og i tillegg nå matbutikken før den stengte klokken 18.00. Vi hadde derfor relativt høyt tempo allerede fra hytteveggen for å holde håpet oppe. Etter 2 timers hurtig skigange, var vi kommet lenger enn vi hadde håpet på, og solen begynte å titte frem. Etter 2 nye timer, hadde vi hatt nærmest drømmeføre, og vi begynte mentalt å innstille oss på å nå matbutikk og ta inn på Filefjellstuene.

Men plutselig traff vi på det vante synke og plogeføre som vi ikke har klart oss en dag uten. Det vil si tettpakket løssnø som vi synker ned i og pulken som legger seg over på ene siden og ploger. Det var totalt 3 kilometer med dette føre i oppoverbakke, og kreftene våre forsvant som vann i en sil. Noe av det som er mest slitsomt med å treffe på slikt føre, er hvor lenge det kommer til å vare. Spesielt med tanke på at vi var innstilt på å komme ned til Tyinkrysset, og spise noe annet enn mat fra en hermetikkboks.

Vi kjempet oss så fort vi kunne gjennom snøen, og kom oss til slutt tilbake på den fantastiske skaren. Etter 7 timer med en knalltøff kamp mot Filefjell, var vi endelig ved Sulebu turisthytte, og vi hadde herfra gode to timer til å komme oss ned de 8-9  kilometerne ned til Tyinkrysset før butikken stengte. Vi hev innpå litt økolade og varmt vann, før vi ga gass i de preparerte løypene som var tråkket opp til hytten. 

Halvannen time senere begynte vi å nærme oss noe, og vi var midt i et hyttefelt som hadde alpinbakken som nærmeste nabo. Vi hadde forvillet oss frem til nederste delen av skibakken, og her var det bare å sette utfor etter beste evne. Du verden for en fart det var på denne gutten nedover bakken med pulk på slep. Her var det bare å håpe på det beste og styre skuten så bra som mulig. Når pulken først er bestemt på at den skal nedover, kan den ikke stoppes. I hvert fall ikke i nypreparert bratt alpinløype. Men butikken skulle jo nåes og det ble intet fall heldigvis, så det var nærmest en fordel at det gikk unna med dette tempoet.

Vi valgte å dele oss opp, hvor Marius tok med pulken til Filefjellstuene, og jeg hev meg videre på skiene nedover skiløypene for å nå butikken som lå et stykke nedenfor. På dette tidspunktet var vi ganske så utmattet og var usedvanlig klare for å ta kveld. Jeg kom vel frem på Joker butikken, og da ringte Marius som sa at Filefjellstuene så ganske stengt ut. Heldigvis hadde han sett noe bevegelse innendørs, og fått kontakt med ei dame som kunne ordne en hytte til oss. Så på spørsmål fra meg om hva han ville ha å spise fra butikken var svaret så enkelt; “Hva som helst, eg må ha kalorier kjapt”. Selv gikk jeg å vimset inne på butikken tom for energi, og kjempet mot klokken da butikken var i ferd med å stenge. I mangel på mental tilstedeværelse og kreativitet, klarte jeg blant annet å røske med meg 2 pizza og sjokoladepudding. Etter måltidet sto gjespene i kø, og vi klarte akkurat å holde oss våkne til “Nytt på Nytt” var sett ferdig på iPad, før det var god natt.