13. mars

Luftlinje til Nordkapp: 472 km

I dag våknet jeg til et energinivå som allerede var i minus, og jeg skjønte fort hvor krevende dagen kom til å bli. Det er ikke da man ønsker å stå opp klokken 05, og vite at dagens første mil var en motbakke. Nå var det riktignok ikke den bratteste motbakken heldigvis, men nok høydemeter var det til å glede seg til å bli ferdig med bakken. På de første 20 kilometerne i dag skulle vi av de behagelige scootersporene for å ta en snarvei over fjellet, før det igjen var inn på løypenettet.

Sekker og ski var salet opp til kl 07, og jeg fikk pulken spennet på sekken fra start. På kartet virket terrenget nokså fint og flatt, men med en jevn stigning på noen hundre høydemeter totalt. I virkeligheten var det til tider ganske kupert med masse små og mellomstore forhøyninger i terrenget. Disse forhøyningene var akkurat beskjedne nok til å ikke vises i kartet, men akkurat store nok til å slite oss ut. 

Som en utmattet pulkdrager, gjelder det å koble ut hjernen så godt som mulig, og bare å fokusere på å følge skisporet til speideren. Men innimellom ble hjernen koblet litt inn igjen, for den lurte av og til på hva i alle dager som skjer. Når vi hadde gått opp på litt for mange småtopper for så å renne ned igjen på andre siden, fremfor å snirkle oss rundt, ja da var det nummeret før jeg anskaffet et hundehalsbånd til Marius type strømførende. Uansett disse opp og nedturene vi hadde, så kom vi til toppen av fjellet, og vi kunne ta en velfortjent pause å dele en pakke safarikjeks. 

Turen herfra var langt bedre, og vi kunne stort sett følge dalen utover i slak nedoverbakke. Nå fikk vi litt solgløtt innimellom også, og kombinert med 0 sekundmeter vind, ble det nærmest utålelig varmt. Rundt 10 kilometer etter lunsjen kom vi inn igjen på den merkede skiløypen, og etterhvert dukket det også opp scooterspor som førte oss hele veien til hytten.

Vel fremme på Alesjaurestugorna fikk vi satt fra oss sekker og pulk, før det var rett i arbeid med å sage ved og hente vann fra elven. Hyttevertene her var utrolig artige, og da hele fjellredningskorpset med 5-6 snøscootere dukket opp, røpet de ingenting om de antatt ulovlige innvandrerne som nettopp hadde sjekket inn, i tilfelle de hadde rapporteringsplikt til myndighetene. De lo godt da fjellkorpset hadde forlatt området, og nærmest kjeftet litt på meg for at jeg hadde snakket norsk åpenlyst, “for vi var vel her ulovlig?”. Etter mye latter var det en tur innom kiosken som denne Fjellstuen hadde, og vi fikk blant annet kjøpt oss litt cola til kvelds og knekkebrød med tubeost som skulle være neste dags frokost.

Utpå kvelden fikk vi besøk fra ei ung dame på hundespann, som sjekket inn i samme hytte med sine 5-6 hunder. Vi var veldig spent på om de skulle holde oss våkne på natten, men dette skjedde utrolig nok ikke. Enten fordi hundene var rolige, eller så var det vi som var såpass utslitt at vi hadde sovet gjennom hva som helst av bråk. Før vi tok kvelden helt, ble vi sittende å prate med den hyggelig og svært pratsomme hundekjøreren en stund, og det viste seg et hun kun jobbet 4 måneder i året, og var stort sett ute på tur resten av året, enten i Sverige eller andre land. En liten energibombe der altså, og for de som synes dette dette høres artig å lese om kan søke opp “Lina Hallebratt”.