18. mars

Luftlinje til Nordkapp: 379 km

Jeg våknet 0545 i dag av en intens trang til å tisse, jeg vurderte å knipe igjen og sove videre de siste 15 minuttene før vekkerklokken ringte, men det var sjanseløst. Jeg hoppet opp og kom meg ut i grevens tid. Da jeg gikk tilbake til soverommet var Trygve våknet og på vei opp, jeg innså da at det var bare å bli værende våken, selv om 10 minutter til i soveposen fristet. Geir hadde også stått opp og var klar for frokost klokken 6. Vi fikk i oss frokosten og ryddet oss ut av hytte, og var klar for avgang klokken 0830. 

I nabohytten møtte vi på Per (som vi spiste lunch med på Sauvasshytta) og konen som ville si hadet til oss, samt ta bilde av oss. Hun hadde vært innom tidligere på morgenen for å prøve å ta bilde av oss, men da vi sto der med oppvaskkost og feiebrett var vi ikke mandig nok å ta bilde av. Nå fikk hun tatt et der vi sto i full utrustning, og virket kjempe fornøyd med det.

Ute og på vei opp Strømskardet var himmelen knall blå, tilnærmet vindstille og kaldt, ja så kaldt at det reiv i nesen til tider, så mer enn 10 minus. Vi var så heldig å kunne følge en dag gamle skuterspor, som i følge hyttenaboene gikk mer eller mindre helt til Dividalshytta, som var dagens mål. Oppover Strømskardet hadde både Geir og Trygve et imponerende tempo der de gikk å slepte på hver sin pulk, de fikk de ca 400 høydemetrene opp skaret til å se ut som en lek. Vel oppe tok vi oss en kort pause der vi fikk trøkt på oss litt solkrem, og en liten matbit. Nå var det strake veien til Vuomahytta, som indikerte at vi var halvveis på dagens etappe. Jeg tok meg en runde rundt hytten og kikket inn, en utrolig flott hytte, og kanskje en av turens fineste, bare dumt at vi skulle videre. 

Vi fulgte skutersporene videre og ned under tregrensen, noe som gjorde at vi måtte slåss med trær som stakk både opp og inn i skuterløypen der vi suste nedover. På vei nedover møtte vi flere turgrupper, blant annet en gjeng som skulle opp på Vuomahytta å feire 30 årsdag, ut ifra formen kunne set se ut som at de hadde feiret litt i går også.

Etter nærmere 3 mil på ski begynte vi å nærme oss hytten og den fryktede oppoverbakken til hytten. For å komme oss til hytten og oppoverbakken måtte vi krysse elven nede i dalen, som var islagt. Kryssingen gikk uten problem, men like etter fant vi noen skispor som vi mente kunne gå til hytten, men etter å ha fulgt de ca 700 meter måtte vi å konkludere med at det gjorde de ikke. Vi valgte derfor å gå tilbake og opp sommerstien. Terrenget var langt fra ideelt å dra pulk i, det var bratt, mye skog og trær og kupert. Jeg gikk først og trakket spor, men denne oppgaven ble bare vanskeligere og vanskeligere ettersom den ene fellen etter den andre gled av skiene på vei oppover. Jeg prøvde å traversere så godt jeg kunne oppover med en ski med helfelle på vei av og en ski uten noe felle. Etter ca 2 timer med hard jobbing på en strekning på ca 2 kilometer og 250 høydemeter var vi endelig fremme på hytten. Her fikk vi kastet i oss litt varm solbærtoddy og begynt på de nødvendige oppgavene, som å få varme i hytten, koke vann, smelte snø og å hente ved. Vi klarte akkurat hive i oss en aprikoskompott og en sviskekompott før vi alle 3 sovnet.