24. februar

Luftlinje til Nordkapp: 733 km

Vi våknet til 2 plussgrader og overskyet vær, og mens jeg ryddet hytten pakket Trygve pulk. Da han var ferdig var beskjeden klar, ha halvfellene klar, for i dag kommer det til å klabbe. Vi kom ikke mer enn 200 meter fra hytten før vi måtte legge om, skiene var blytunge og dekket av snø både over og under. Halvfellene som har blitt kjørt hardt på gruset vei kan vel heller kalles kvartfeller, men selv etter bytte sugde skiene til seg det som var av snø. Her var det bare å bite tennene sammen og gå. 

Etter ca 7 kilometer var det tid for dagens eneste bakke (ca 60 høydemeter), og på kartet virket ikke dette som det skulle by på noen utfordringer, men så feil kan man ta. Terrenget virket ugjennomtrengelig der vi skuet opp på det, men vi klarte å snirkle oss bort og litt oppover. Trygve bestemte seg i bunnen av bakken for å gå litt foran for å speide etter en mulig trasé. Etter et par minutter kommer han tilbake med et smil rundt munnen, jeg har to dårlige nyhet, skien min er knekt, og vi er i Sverige. Var det en ting vi hadde bestemt oss for så var det å ikke be om hjelp de gangene vi streifer innom Sverige.

Jeg dro med meg pulken til der hvor Trygve hadde knekt skien, og dette virket ikke lovende. Mens Trygve prøvde å lappe sammen skien gikk jeg opp med sekken hans for å prøve å finne en vei opp den bratte bakken. Bakken var mye brattere og vanskeligere å komme opp enn jeg hadde trodd, men etter mye slit kom jeg meg opp og kjente at jeg gruet meg til at pulken skulle samme vei. 

Da jeg kom ned igjen til Trygve var han ferdig med å «lappe sammen» skien. Vi dro pulken gjennom den tette skogen bort til bakken og fant ut at den beste måten å få pulken opp på var å ta av skiene og dra den opp. Etter mye hard jobbing klarte vi å få pulken opp. 

På toppen av bakken hadde vi mobildekning og vi fikk tatt en rask telefon til Umbukta fjellstue for å høre om de kunne hjelpe oss. De hadde hele Heimevernet og Mo politistasjon inne i fjellstuen som er på norsk side på grensen til Sverige, så de ville nødig krysse grensen. Etter litt om og men fikk han godkjenning av politiet og redningen var på vei! Vi hadde avtalt å møtes nede ved vannkanten ved Umbuktavannet, som var på andre siden av bakken vi nettopp var kommet opp. Her skulle de komme med ny ski til Trygve og samtidig ville vi få scooterspor til fjellstuen. 

Nedoverbakken til Umbuktavannet var alt annet enn lett å forsere, den var veldig kupert og skiene klabbet godt. I nedoverbakkene var skiene som limt til snøen, pulken dyttet alt den klarte, og jeg var den myke delen i midten som skulle prøve å holde dette sammen. Det gikk bra i noen av bakkene men i andre hadde jeg ikke sjans, og da var det godt å ha Trygve på brukket ski og med latterkrampe bak meg.

Da vi var nede med vannet ble vi møtt av Thor Inge Kristensen som driver Umbukta fjellstue. Det første han kommenterte var klabbene under skiene, «vi har nok snø, du trenger ikke ta med din egen». Trygve fikk lånt en ski og vi fortsatte turen videre i scootersporene. For å slippe mer klabbing enn nødvendig valgte vi å ta av fellene og å gå med blanke ski i scootersporene, noe som fungerte utmerket. Eller det vil si helt til vi møtte på noen små oppoverbakker, der vi falt 20-30 ganger hver i kampen om å komme oss over haugene. Etter 1,5 time i scootersporene kunne vi svinge inn på tunet til Umbukta fjellstue. Her fikk vi tildelt vår eget stabbur som vi fikk overnatte i. Vi fikk hengt opp utstyr til tørk og begynt på avslappingen. I et av fallene i scootersporene hadde jeg klart å slå en kink i ryggen, så jeg ble sengeliggende resten av kvelden med Trygve som hjelpepleier, noe han løste svært godt. Vi ser nå for oss noen hviledager her for å få orden på utstyr og kropper.