21. desember

I dag startet vi tidlig, med vekking kl 05 og avmarsj kl 07. Vi hadde planlagt å prøve å gå til Taumevatn turisthytte hvis det var mulig. Så hodelykten var på, og første etappe var opp til den ubrøytede og vinterstengte Suleskarveien, som skulle følges et godt stykke vestover før stien mot Taumevatn dro oss tilbake i terrenget. Gjennom natten hadde det lagt seg ca 20 cm med kram nysnø, og fra første stund klabbet skiene noe voldsomt. Vi fikk mildt sagt opp både pulsen og temperaturen det korte stykket opp til veien. Her måtte vi bare gjøre et forsøk på å skrape skiene rene for snø, og legge på fellesmørning. Dette funket en kort stund, før vi var tilbake til utgangspunktet.

Til tross for utfordringene vi har, er det herlig at vinteren i full fremmarsj der vi går og hører på rypene som tyter i fjellsidenene.  Når vi er ferdig å gå på veien, tar vi oss en velfortjent pause. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har brukt så mye krefter å gå på en vei som denne. Lite visste vi da at det skulle bli betydelig tyngre i stien videre mot Taumevatn. Stigningen begynte ganske umiddelbart, og om ikke det var nok med de 20 cm med nysnø, så kollapset også det gamle snøunderlaget også for hvert skritt. Og for å toppe det hele enda mer, så begynte jaggu skiene å klabbet snø på oppsiden også! Det var helt sykt, og skiene var nok minst dobbelt så tung, men føltes tre ganger så tung.

Til slutt innså vi at teltet skulle tas i bruk igjen denne natten, og vi fant en egnet plass i rundt 1000 meters høyde, like ved en elv. Om vi skal tenke på noe positivt med at vinteren ikke er skikkelig i drift enda, er at det er åpne elver til å hente vann, og vi slipper å smelte snø.