17. desember
Etter et ypperlig opphold på Ljosland fjellstove, var vi ganske giret på å komme oss i gang med ski på beina mot Gaukhei. Vi var endelig ferdig med den vonde asfalt-delen av turen, og nå skulle selve ekspedisjonen begynne. Ferdigpakket, mett og klar var vi ca kl 08, og så var det ut av fjellstoven og rett ut til flere plussgrader og regnvær. Det var selvsagt ingen stor overraskelse, for vi hadde jo sjekket værmeldingen, men det føltes allikevel ganske absurd å gå på ski i dette været.
Målet for dagen var i hvert fall turisthytten Gaukhei, og til den var det totalt ca 21 km langs skiløypen og videre på sti. Siden vannene definitivt ikke er trygge enda, delvis for det de ikke har is, så må vi følge sommerstiene. Vi var derfor stålsatt for en krevende dag.
Etter noen timer på ski kunne vi konkludere med at dagen blir en del tyngre enn hva vi hadde sett for oss. Sekkene våre etter ompakkingen på Ljosland, var nå tre ganger så tung som da vi gikk langs veien fra Lindesnes. I tillegg var tempoet redusert fra 5-6 km/t til 2-3 km/t. En siste lille bonus var regnværet som ikke ville gi seg spesielt lett, og som passet på å la sekken trekke til seg noen ekstra kilo med vann.
Etter rundt 6 timer og 12 kilometer, var det slutt på skiløypene, og sommerstiene sto for tur. Vi slo fra oss å klare å nå Gaukhei i dag, og ville bare ta unna de to siste kilometerne bort til et området kalt “Pytten”. Vi brukte ca 2 timer på dette, og da var det helt i skumringen med svært lite lys igjen. Det tar med andre lang tid å gå gjennom kupert bjørkeskog med en halvmeter med våt snø, og her fikk vi redefinert ordet blytungt.
Det var heldigvis nok juice i armer og bein til at vi greit klarte å sette opp teltet og fikk vann på kok til middagen. Til tross for at det meste var relativt vått, fikk vi det ganske greit i palasset vårt, som er intet mindre enn et 6-mannstelt. Nå er målet å få kommet seg til Gaukhei i morgen, så kan vi få tørket opp sekker, telt og klær. Med to slitne kropper, ble det en tidlig kveld, og vi la oss til å sove til lyden av isras som titt og ofte kunne høres fra de bratteste fjellsidene.
