21. februar

Luftlinje til Nordkapp: 786 km

Noe jeg har tenkt på den siste tiden er at mitt forhold til pulken vår, er omtrent det samme forholdet som Odd Børretzen hadde til måker. Dette handler mest om at jeg heller foretrekker å bære tung sekk, fremfor å slepe pulk opp og ned i all slags terreng, da jeg mener det er ineffektivt i så mye kupert terreng vi passerer. Det kommer derfor tidvis en argumentasjonsrekke ovenfor Marius om at vi må bare kvitte oss med hemskoen, men jeg har foreløpig ikke lyktes med dette.

Et annet stort spørsmål som reiser seg for dagen; Er alle gode ting 3, også når det gjelder sko? Det er første dagen med nye skisko, og nå er det tilbake til turens første modell igjen “Crispi Svalbard”, som holdt ut i første runde mellom Ljosland og Haukeliseter ca 14 dager. Og ikke minst, er føttene mine blitt så hardføre nå at de ikke behøver metervis med sportstape? 

Heldigvis holdt skoene mine turen over Børgefjell med hjelp av både superlim og tape, selv om den delen på skoen som var brukket, bokstavelig talt hang i noen tynne tråder. Og igjen har vi fått meget god hjelp fra Maria på Stadion Sport, som sørget for nye sko sendt hit til Hattfjelldal.

Veien videre i dag var til Sæterstad Gård, og hovedplanen var å følge bilveien ca 37 kilometer, med mindre de hadde tømt et nytt sandtak for strøsand. Alternativt var det også noen snøscooterløyper som kunne være plan B hvis det var krise langs veien, men erfaringsmessig er det krevende å følge slike løyper med mindre de nylig er oppkjørt. 

Da det potensielt var en ganske slitsom dagsetappe, var vi i gang allerede litt over klokken 08. Været denne dagen var en kombinasjon av mye snøfall, og motvind type kraftig. Jeg vil ikke si at det var snøstorm, men minst stiv snøkuling. Jeg startet ut fra Hattfjelldal med pulken på slep, og der var det rett i en endeløs motbakke. Mine to og eneste motivasjoner var at Marius skulle overta pulken halvveis til Sæterstad Gård, og at halvveis på etappen min var det stort sett slutt på oppoverbakkene.

Etter 16 kilometer skulle vi ta hardt babord fra hovedveien, og der hadde også heimevernet en liten veibom og varmebu. Vi fikk komme inn til de og spise lunsj i le og ly for vær og vind. Det var såpass hyggelig og varmt at vi ble sittende i en times tid og prate med de trivelige soldatene som også kunne by på nytraktet kaffe. Vi fikk aldri med oss navnene deres, men det var sikkert topphemmelig uansett. Det vi vet var at G.I. nr 1 var bonde med 300 vinterforede sauer, og G.I nr 2 også var bonde og hadde 60 kyr. Da lunsjen var over forsøkte vi å lure de til å bytte, slik at vi kunne være soldater noen dager, og så kunne de gå med sekker og pulk opp til Saltfjellet. Dette lyktes vi ikke å overtale de til, og vi måtte pent og pyntelig få på oss jakke og ski igjen før det var videre nordover.

Foreløpig gikk det ganske greit med mine nye sko, og jeg så lyst på livet med bare noen kilometer igjen med pulkslit for denne dag. Mer eller mindre nøyaktig halvveis på dagsetappen videre, faller selve bindingen på ene skien til Marius av. Dette medførte at skiene til Marius ble stroppet på pulken, og jeg fikk den takknemlige oppgaven med å trekke pulk resten av dagen også, og med Marius vandrende til fots like etter.

Etter en ny halvtime kjentes det ut som en popcorngryte i skoene, hvor vannblemmene plutselig tøt ut over alt på føttene i de nye skoene. Da vannblemmene også begynte å dukke opp i flertall per tå, kjente jeg på at irritasjonen fikk ta noe overhånd. Og hva var ikke mer irriterende enn et “anker” på 70 kg som hang på slep med mer eller mindre dårlig gli over snøen som lå ujevnt fåkket i dyner. Det mest fristende var å bruke de 5 literne med primusbensin vi nettopp kjøpte i Hattfjelldal til å brenne opp hele pulken, men i grevens tid kom brøytebilen og gjorde livet litt lettere for oss.

17 vannblemmer senere kunne vi endelig si oss fornøyd med innsatsen for dagen, og sjekke inn på Sæterstad Gård. Her har jeg vært en gang tidligere, og vet at det er et usedvanlig flott sted å bo, og med mat og service som bør være en rettesnor for mange andre. Vi tok en god og varm dusj etter den lange forblåste etappen, og deretter fikk Marius hjelp av far og sønn på gården til å fikse skien sin. Grunnet et nyfødt barn på gården, var det litt vanskelig å få til matservering til oss, men det lå helt fersk og filitert røye til oss i kjøleskapet, og masse fiskesuppe som vi kunne varme opp selv. 

Og for å gjøre kvelden vår fullkommen, fikk vi en melding fra “Skorpengjengen”, som syntes at våre reiseskildringer var akkurat interessante nok for at de ville gi et bidrag til noe vi kunne glede oss til. Dette er forsåvidt ikke eneste bidraget vi har fått fra familien Skorpen, for de er også eier av hytten på Ustaoset vi fikk overnatte 3 dager på, etter vi hadde krysset Hardangervidda. Noe vi lenge har gledet oss til, er å faktisk komme frem til akkurat denne gården, så jeg tror jaggu vi skal kreditere Skorpengjengen til akkurat denne overnattingen. Tusen takk!

Fremover nå er det meldt en god del mildere vær, og kanskje til og med plussgrader med påfølgende regn. Vi har derfor en liten kamp mot klokken nå de neste dagene om å forflytte oss lengst mulig nordover og opp i høyden til de kalde blå. Kvelden ble avsluttet gjespende og mett på sofaen, før vi skjønte at flest mulig timer på puten var det vi trengte mest til neste dag.