3. april

Luftlinje til Nordkapp: 15 km

Vekkerklokkene var synkroniserte og vekket oss klokken 0500, målet var å være ute av teltet og på vei mot Nordkapp klokken 0700. Vi hadde ca 2 mil fra teltet til platået, og bussen som vi hadde bestilt skulle hente oss klokken 12. Vi var livredd for å miste denne, da det var stor mangel på andre alternativer. Da vi våknet var det tilnærmet vindstille, og Geir og Trygve utnyttet dette vinduet til å gå på do, jeg derimot valgte å ligge litt lengre i soveposen, noe som skulle vise seg å være en tabbe. Klokken 0600 begynte det å blåse opp, og vinden ble bare sterkere og sterkere og ble akkompagnert med haggel når klokken nærmet seg 0700. Vi pakket det vi klarte inne i teltet før vi våget oss ut, hvor vi fikk lagt ned teltet og pakket det sammen i rekordfart. 

Nå var det bare å gå de ca 2 milene fra teltplassen og opp til platået innen klokken 12. Vi startet ut i et ok tempo i snøføyken, og fant raskt ut at vi måtte følge hovedveien da vi knapt kunne se mer enn 10-15 meter fremover. Heldigvis løyet vinden noe etter ca 6-7 kilometer og vi fikk senker skuldrene litt. Fremdeles var vi redd for å gå glipp av skyssen hjem , så vi opprettholdte et godt tempo. 

Da vi nærmet oss Nordkapp platået var både meg og Geir ganske sikker på at det kun skulle være en oppoverbakke opp til ca 300 høydemeter, og så mer eller mindre flatt frem til selve platået. Det viste seg å være helt feil, etter å ha klatret opp til ca 300 høydemeter, så var det opp og ned derfra helt til vi kom frem til bomstasjonene ved Nordkapp senteret. Geir som hadde vært i føringen de siste 4-5 kilometerne gled bak over og slapp meg og Trygve frem, sånn at vi skulle få fullføre denne turen slik vi begynte på den, sammen. Jeg fikk en nesten sentimental/ alvorsfølelse i meg der vi gled inn på parkeringsplassen og rundet Nordkapp senteret og fikk se polarsirkelen. Det eneste vi klarte å si til hverandre var fysøren! Vi klarte det! Det var nesten som vi fikk en tåre i øynene begge to. Vi har hatt mange tunge stunder gjennom denne turen, der det har vært fristende å gi opp, men fy søren det har vært en artig tur der vi har fått opplevd så utrolig mye. Det virket nesten urealistisk at turen nå skulle være over, men begge kunne kjenne på seiers følelsen og lykken av å nå et mål som vi har jobbet mot i 113 dager. 

Vi fikk tatt de obligatoriske bildene ved polarsirkelen før vi ruslet inn på senteret hvor vi fikk gratis kaffe og wienerbrød. Siden vi hadde vært livredd for å ikke rekke bussen klokken 12 hadde vi holdt et så godt tempo og heller ikke tatt noen pauser at vi var fremme klokken 11, det gjorde at vi tok et solid innhugg i wienerbrødbudsjettet til Nordkappsenteret. 

Ca klokken 12 kom sjåføren vår Bengt, som skulle frakte oss til Alta. Vi fikk lempet alt av utstyr inn i minibussen til Bengt, og så var vi på vei. Lite viste vi at Bengt hadde tenkt å sette ny fartsrekord på strekningen Nordkapp Alta i dag, men Bengt var en dreven sjåfør, så vi følte oss trygg hele veien. I tillegg til å kjøre fort var Bengt også over gjennomsnittet glad i å prate, noe vi håpte Geir som er helt lik skulle ta seg av. Geir valgte heller å sove på bakerste rad, så meg og Trygve måtte ta tur i å småprate. På turen hjem ble vi også oppringt av TV2 som ønsket å skrive en artikkel om oss til tv2.no, og intervju ble gjennomført på svingete veier i Nord-Norge i 100 kilometer i timen. Så etter intervjuet var vi litt usikker på hva vi hadde svart på, noe som også overskriften til intervjuet også bærer noe preg av, da vi ikke kan si at vi er uvenner enda. 

Vel fremme i Alta fikk vi sjekket inn på Thon hotell Alta, samt fått anbefalt den eneste lokale restauranten som var åpen, Pizza Bakeren. Vi hadde håpet på en mer grasiøs restaurant å feire at vi var i mål på, også med tanke på at min arbeidsgiver DNB hadde valgt å ta regningen for denne feiringen. God og mett etter middagen var det tilbake til hotellet for avslapping, og dagen samt turen, ble avsluttet med samisk melodi grand prix på NRK!

2. april

Luftlinje til Nordkapp: 54 km

Da er dagen før dagen kommet, det er påske, og ikke minst langfredag. Min langfredag begynte så fint ca kl 01.00 da jeg våknet av min forslåtte tommel etter et fall for noen dager siden, som jeg fulgte opp med et solid  brekk av neglen. Kroppen min hadde da bestemt seg for å flytte hjertepumpen inn i selve tommelen mellom klokken 01-04 på natten, og hvert pulsslag kjentes ut som en rørtang som omfavnet den vonde fingen. 

Da klokken var 05.30 var det bare å starte dagen, enten man var uthvilt eller ikke, for på dagsorden var det 5 mil som helst måtte bli tatt unna. Været var i alle fall ikke noe å si på, og heller ikke skiføret, så vi klarte å forflytte oss ganske hurtig tatt i betraktning hvor sliten vi var etter gårsdagens økt. Vi var alle enige om at vi hadde fortjent en slik dag som dette helt mot slutten av turen, bare synd det ikke skulle være like bra i morgen på finaledagen

Da vi hadde vært i bevegelse noen timer, var vi kommet såpass langt nord og ikke minst høyt opp i terrenget, slik at vi nå kunne se Magerøya i all sin prakt. Det er første gang på turen til nå hvor jeg virkelig har kunne kjenne på følelsen av at turen faktisk snart er over. Det er noe spesielt med det visuelle som forsterker denne følelsen, og det gjør også noe med både motivasjonen og kreftene. Etter en kjapp matpause her på toppen var det bare å renne ned til Kåfjord nede ved sjøen. 

Da vi kom ned til sjøen var det 5 små kilometer bort til Nordkapptunnelen, og turen gjennom den undersjøiske tunnelen er rundt 7 kilometer lang. Meg og Marius var ganske bestemt på at vi skulle gå denne distansen, og i tillegg ha med oss pulken. På den andre side var Geir ganske bestemt på at han selv ikke skulle gå dette stykket, og han har gjentatte ganger ikke bare tilbudt, men også sterkt oppfordret oss å få fraktet pulken vår med bil. Helt frem til vi kom ned til sjøen og veien, var vi fast bestemt på at vi skulle gjøre dette som planlagt, men tok heldigvis til fornuft. Det var veldig lite snø her, og snøen som lå i veikanten var full i strøgrus der det ikke var store smeltedammer. Vi ble da enig om å sende pulker og ski med Geir gjennom tunnelen i bil, og vi tok beina fatt og begynte på distansen.

De første kilometerne var det faktisk litt behagelig å spasere normalt igjen, men det var ikke mange minuttene inn i tunnelen før den endrede belastningen utrolig nok klarte å lure frem flere vannblemmer på beina mine. Da vi var på bunnpunktet i tunnelen tok jeg en kjapp evaluering av at valget vårt med dette å gå gjennom tunnelen. Ikke bare var det kjedelig, vondt og idiotisk, men hadde vi i tillegg slept med oss pulken på hjul, hadde det garantert bare blitt tull. Foruten at luften i tunnelen besto av 80 % co2 og 20 % svevestøv, var det vanvittig med trafikk. Når lyden av en personbil bråkte like mye som et jagerfly, var det bra vi slapp unna med kun én lastebil. 

Da vi noen timer senere endelig kom frem til Geir som tålmodig hadde ventet på oss på andre siden, ble det en liten pust i bakken før vi skulle ta unna dagens siste mil. Herfra var det på med ski igjen og rett i de bratte bakkene som førte oss i retning Nordkapp. Vi visste at dette strekket var vi mer eller mindre nødt å forsere i dag i finværet, grunnet det svært kuperte området. I morgen er det meldt mye vind og nedbør, og da hadde det vært direkte uforsvarlig å prøve seg på denne distansen. 

Ca tolv timer etter vi startet dagens etappe, kunne vi svært slitne og utrolig nok krysse av nye 50 kilometer unnagjort. Så ja, langfredagen var for oss veldig lang, men som alle vet så er neste dag kortlørdag. Vi har nemlig lagt opp til at turens aller siste etappe er på kun 20 kilometer, og da skal vi kunne klare å være på Nordkapplatået senest klokken 12.00 i morgen.

1. april

Luftlinje til Nordkapp: 95 km

Jeg våknet av Trygve sin vekkerklokke klokken 0530 inne på det lille motellrommet vårt, da det tydeligvis var på tide å stå opp. Vi fikk i oss hver vår kopp kaffe før vi begynte å hive nedpå brødskivene som vi var så lur å smøre ferdig kvelden før. Ute hang skyene ned fra taket, og snøen dalte ned, men ble til vann med en gang det traff bakken. Vi viste at dagen kom til å bli fysisk krevende, men med mildvær ville det bli enda mer krevende.

Vi var på vei opp dalsiden i Skaidi klokken 0700, og det er tydeligvis før skuterførere våkner, for alle skutersporene vi så var nedsnødd. Den våte snøen som fortsatt dalte ned gjorde skiene til meg og Trygve om til snømagneter, og klabbene ble bare større og større. Da var det ekstra irriterende at Geir gled fint bortover uten noe problem. Klabbene ble værende med oss de neste 10 kilometerene, noe som dro ned tempoet og tappet kreftene. Vi viste at skulle vi klare tidsskjemaet vårt om å være på Nordkapp til kl 12 på lørdag så burde vi gå minst 5 mil i dag, noe som virket usannsynlig i dette føret. Tanker som å snu å reise ned igjen til Skaidi for å ta taxi ut til Nordkapp begynte å melde seg, for det var lite fristede å gå i dette været og føret. 

Vi kom oss omsider over til Russelvdalen og på vei opp igjen på andre siden av dalen, endret heldigvis føret seg og det klabbet ikke lenger. Vi fikk nå også nykjørte skuterløyper, tempoet økte og sannelig ble det ikke blå himmel og sol også! Med det gode været gled kilometerene unna, og målet om 5 mil var plutselig ikke så langt unna. 

Ute på «viddene» møtte vi på masse folk på snøskuter som var ute og nøt påskeferien sin. Alle vi stoppet og snakket med var enten ferdig eller på vei til å fiske, det kan virke som om fiske er påsketradisjonen her.

Vi satte oss mål om at vi skulle klare de 5 milene i dag, og det var tre slitne karer som dro seg over 5 mils markøren i dag, de siste 4-5 kilometerne gikk jeg med tendenser til krampe i begge beina, men stolt og fornøyd med oss selv kunne vi sette opp teltet. Dagens teltplass bydde til og med på rennende vann fra en åpen elv, og vi fikk kokt opp vann til mat og termoser til i morgen før vi tok kvelden.

31. mars

Luftlinje til Nordkapp: 95 km

Vi hadde bestemt oss kvelden før at vi skulle ta en tørkedag/hviledag. Fra Kautokeino hadde vi beregnet 10 dager med ski før vi skulle ankomme Nordkapp, men nå lå vi an til å være fremme etter 8 dager. I dag var det en vindfull og mild dag her i Skaidi, og nedbøren kom ned som først snø, så sludd, deretter litt regn. Det passet da veldig bra å få tørket telt, sovepose, sko og annet utstyr, kombinert med å lage en plan for videre fremdrift, samt en retrett plan fra Nordkapplatået. 

Etter en kraftfull frokost med egg og bacon, og to kjeler med kokekaffe, begynte vi å nøste opp i trådene for hjemkomsten vår. Dette var ikke helt enkelt da det er vanligvis er kolonnekjøring med faste kjøretider siste stykke ut til platået, og oppå dette er det også påskehelg. Etter et par timer med investigering, landet vi på et opplegg med minibuss til Alta, og flybilletter fra Alta til Bergen. 

Hytten vi hadde for natten var dessverre ikke ledig videre, og vi måtte flytte oss bort på motellet like ved. Vi fikk ryddet og vasket oss ut av hytten, og kunne pakke ned både tørt utstyr og rene klær. Før vi sjekket inn på motellet, tok vi oss et pitstop på kafeen og spiste et nytt måltid. Deretter var det inn på et motellrom som så tilsynelatende fint ut, men litt etter litt fant vi ut at teltet vårt var både i bedre stand og renere. Det var i det minste god plass her, og vi fikk pakket pulker og sekker så klar som mulig for morgendagen. Det ble en siste tur på kafeen for et nytt måltid, før vi kunne avslutte kvelden med å smøre frokost og lunsj for de neste dagene.

30. mars

Luftlinje til Nordkapp: 136 km

Etter en noe urolig natt og en begivenhetsrik kveld dagen før, våknet jeg klokken 0600 av at Trygve begynte å fyre opp primusen i teltet for å få varmt vann til kaffen. Vi fikk helt oss hver vår kopp kaffe og begynte å diskutert gårsdagens helikopter besøk. Ingen av oss forsto noe av årsaken til at noen hjemme var bekymret for oss, men vi forsto den urolige og ekle følelsen de hjemme må ha følt. Etter en liten stund tok jeg opp kartet på telefonen for å studere dagens rute, og oppdaget raskt at vi hadde slått opp teltet midt på en elv. Da vi slo opp teltet i går kveld kunne vi ikke se elven da det var godt med snø i dalen vi lå i, og elven var islagt. 

Dagens plan var å komme seg så langt mot Skaidi som mulig, noe vi estimerte til ca 60 kilometer, noe som ville være tilnærmet uoppnåelig. Ute var været av den kjipe sorten, overskyet og rundt 0 grader. Vi fikk pakket ned teltet, og satt i gang på dagens etappe. Etter ca 500 meter kom vi inn i mobildekning, og vi fikk ringt hjem for å prøve å løse mysteriet om hvem som hadde sendt ut helikopter etter oss. Da jeg ringte mamma tilsto hun med en gang, det var hun og moren til Trygve som hadde aset hverandre opp, og blitt mer og mer bekymret over at vi hadde stoppet å bevege oss over en elv (at vi skulle drukne i en elv har vært mor til Trygve sitt største mareritt siden vi begynte på dette prosjektet). De hadde da vært i kontakt med rødekors og politiet her som hadde blitt like bekymret og til slutt sendt ut et helikopter for å se til oss. Mamma hadde fått tilbakemelding fra politiet om at det var tre sjokkerte karer som lå god og varm inne i teltet, og kunne dermed puste lettet ut. Vi kunne se tilbake på dette som en morsom historie, og sytes selvfølgelig at det er godt å kjenne på at det er noen som følger med, og passer på oss.

Etter å ha oppklart mysteriet durte vi på videre mot Skaidi, da vi hadde gått i ca 1 mil oppdaget vi en mulig snarvei som ville gjøre ruten til Skaidi ca 1 mil kortete og oppnåelig. I Skaidi hadde vi fått bekreftet at det sto en varm hytte å ventet på oss om vi klarte det. Vi giret om og økte tempoet, lysten etter å kunne bo i en hytte var stor hos alle tre. De første 15 kilometerne hadde vi måtte lage våre egne spor, men herfra kunne vi følge skuterspor. Vi tok oss en kort pause på siden av skuterløypen, og ikke lenge etter stoppet det en kar på skuter som kunne fortelle at løypen videre var meget fin, og at det kun var en oppoverbakke mellom her og Skaidi. At det kun var en bakke mellom her og Skaidi skulle fort vise seg å ikke være sant, vi ble gående i oppoverbakke etter oppoverbakke, men lysten på hytte gjorde at motet og tempoet ble opprettholdt. Det hjalp lite at føret var så trått at vi også måtte gå i nedoverbakkene. Selv med ganske dårlig og vått føre og overskyet vær gikk det overraskende bra, og kilometerne ble spist opp sakte, men sikkert.  

Da klokken viste 1900 var det tre slitne karer som kom frem til servicesenteret på Skaidi, hvor vi fikk bestilt oss hver vår store burger. Etter en liten stund tikker det inn en melding fra foreldrene til Geir som sier at de spanderer overnattingen i Skaidi på oss! Tusen takk til Eero og Gerd Lindberg! Vi kan dermed konkludere med at foreldre er gode å ha, og at det er fantastisk at de støtter, heier og passer på uansett hvilke sprell vi finner på, og uansett hvor gamle vi er, om vi er 35 eller 51. Så takk for at dere er her og heier på oss! Etter burgeren var det strake veien til hytten, hvor vi fikk vasket litt klær og tatt oss en dusj, før hver vår seng med sengetøy ventet.