29. mars

Luftlinje til Nordkapp: 172 km

Da jeg våknet alt for tidlig og måtte slå lens, var det grått og tåkete her på Finnmarksvidda. Det var akkurat dette jeg fryktet i går kveld skulle skje, og at vi i dag skulle få dårlig vær og sikt når vi skulle “freestyle” utenfor løypene. Jeg krøp tilbake i soveposen igjen, og fikk ett par timer til på liggeunderlaget. Da vi noen timer senere sto opp og skulle begynne dagen, var det heldigvis blitt litt bedre sikt, og snøen var også nokså fast i fisken. 

Vi hadde en liten mil å gå i terrenget, før vi skulle treffe på scootersporene igjen som vi forlot i går kveld. Både føret og sikten var såpass grei at det gikk overraskende kort tid før vi igjen var i scooterløypene. Nå fikk vi også tempoet opp ytterligere, men det fikk ikke lange tiden før det plutselig var stopp på løypen ved inngangen til Stabbursdalen Nasjonalpark. Her møtte vi på noen isfiskere på et vann som kunne fortelle at det nå kun var spor i retninger som var alle andre plasser enn dit vi skulle. Vi fant ut at vi da måtte tilbake opp i høyden, da vi fryktet at snøen var fryktelig tung å ta seg frem i såpass langt nede i terrenget. 

Vi dro videre fra Stabbursdalsvannet og kom oss opp igjen på snaufjellet. Her var det et merkelig føre, for hvis man gikk i skisporet til en av de andre, så klabbet skiene. Gikk man derimot egne spor, så klabbet de nesten ikke. Så da fikk vi ikke nyte gode av sporene til hverandre, og vi endte opp med å trakke hvert vårt spor. 

Når skituren for dagen hadde vart en arbeidsdag, begynte vi å prate om hvor nattens teltplass skulle være. Det blåste en del i fjellet, og det var litt for langt til at vi klarte å komme oss ned igjen i til tregrensen. Vi fant ut at vi skulle ta første og beste teltplass vi kom til som virket flat og fin. Etter en times tid kom vi ned på en flate som hadde steinhard snø, og var så nært i vater som det var mulig å få det. Vi rigget oss til på denne flaten, og klarte med et godt samarbeid å sette opp det store teltet vårt i det vindfulle fjellet.

Da vi hadde fått smeltet en god del liter vann og inntatt kveldens middag, ble vi sittende i teltet med litt primusvarme i innerteltet for å tørke litt hansker og sokker. Vi satt å pratet litt om det meste, og Geir kommenterer at hvis det skulle skje noe med oss, så er jo Sea King-helikopterne stasjonert på Banak rett over fjellet i Lakselv.

Etter å ha hørt på primusen bråke noen timer, begynte vi å bli nokså søvnig. Vi pakket ned både primusen og oss selv, og begynte å entre drømmeland. Så plutselig hørte vi et helikopter som kom susende i nærheten av oss og forsvant over fjellet. Jeg tenkte med meg selv at det er da ikke normalt å fly helikopter i mørket mitt over vidda. Kanskje det kunne være noen tomsinger som hadde rotet det til for seg i fjellet og trengte hjelp. Så gikk det noen minutter, og helikopteret kom tilbake mot oss igjen. Da tenkte jeg på de to skigåerne vi hadde sett sporene til tidligere i dag, og kanskje noe hadde hendt med de. Også denne gangen fløy de forbi oss og forsvant igjen. 

Noen minutter til gikk, og lyden av helikopter nærmet seg oss for tredje gang. Denne gangen var helikopteret veldig nært, og lyskasteren fra helikopter sveipet flere ganger over teltet vårt. Jeg tenkte; Å nei! Det kan da ikke være vi som er tomsingene vel? Gjennom teltduken kunne jeg se det blinkende lyset fra halen på helikopteret, og det hørtes ut som det landet like i nærheten. Jeg tok på meg litt klær og hodelykt, og krøp ut av teltet. Det var vanskelig å tro sine egne svært pålitelige øyne der jeg sto å så på et Sea King-helikopter som var landet 100 meter fra teltet. En person kom ut av helikopteret, og gikk mot teltet vårt. Nå var det bare å håpe på at de hadde flydd seg vill og trengte hjelp til å navigere seg videre, eventuelt at de lurte på om vi hadde sett noe til de to andre skigåerne. Geir kom også ut av teltet, og der sto vi to i snøføyken da redningsmannen kom bort til oss. Han spurte; “Er det dere som er på langtur, og heter Trygve, Marius og Geir”? Jeg svarte; “Ja, det stemmer det”, men tenkte inni meg “Dooh”. 

Hvordan i alle dager har vi klart å sette i gang dette apparatet i sving, og hva skulle skje nå? Hadde vi klart å utløse SOS knappen på et vis? Jeg så for meg at redningsmannen dro frem kortterminalen å sa; “Ja det blir kr 280.000,-, TAKK!”. Vi hadde jo det helt fint her i vårt telt som var eksemplarisk satt opp i henhold til alle friluftslærebøker.

Heldigvis var redningsmannen en meget hyggelig kar som var glad at alt sto bra til med oss. Han fortalte at det hadde vært noen bekymrede familiemedlemmer hjemme som hadde tatt kontakt, grunnet noe med GPS signalene våre som ikke virket helt normalt.

Helikopteret dro avgårde igjen, og vi kunne gjøre et nytt forsøk på å sove. Det gikk jo selvsagt ikke så bra med det første, nå som vi var så oppspilt av hendelsen. Men vi fikk pratet litt om hvilket fantastisk land vi bor i, og hvor utrolig bra beredskap og proffe mennesker som står parat hvis noe skulle skje. Og ja, vi sovnet etter en liten stund.