19. mars

Luftlinje til Nordkapp: 360 km

Det var en kort natt vi fikk gleden av å tilbringe her i Dividalen. Det gikk ikke en gang et halvt døgn fra vi sjekket inn til vi var sjekket ut, noe tre slitne kropper virkelig fikk kjenne på, men heldigvis skulle vi ikke ha en  like lang etappe i dag som i går, og vi håpte inderlig at vi kunne nå neste hytte i skapelig tid. 

Marius sin arbeidsgiver DNB, hadde et ønske om at vi skulle være med på et Teams-møte kl 09.40, noe vi skulle prøve å få til. For å være med i møtet måtte vi komme oss en del opp i høyden for å få dekning. Vi dro avgårde ca 08.30 fra hytten, og da var det rett i en solid motbakke som vi hadde varmet opp med dagen før. Etter en time med slit og kav, satt vi fra oss sekk og pulk i stien, og ruslet utover fjellsiden for å finne dekning. Møtet gikk veldig bra, og vi hadde akkurat bra nok dekning til videomøtet dersom Marius sto dønn i ro på en liten topp. Formålet med møtet var antagelig at sjefen til Marius ville vise for de andre medarbeiderne hvor uflidde man ble av å ta for mye fri. Altså en slags advarsel kombinert med en oppfordring til å holde seg hjemme og i arbeid.

Da vi fortsatte på ruten vår, var neste prosjekt å passere et slags pass som kunne være litt skummelt grunnet dårlig sikt. Etter en times tid kom vi opp på høyeste punkt, og da lettet utrolig nok tåken en del, slik at vi kunne så enkelt som mulig karre oss ned på andre siden. På vei ned blåste det kraftig opp med vinden i ryggen, og det var nærmest umulig å stå på ski med pulk på slep nedover det ujevne skarelaget. Det nederste stykke måtte rett og slett skiene av, men vi kom ned helskinnet alle mann.

Nå var alle de store hindringene på dagens etappe unnagjort, og det var nå bare strake veien de siste 15 kilometerne til Dærtastua. Været ble direkte nydelig, og det til tross for at det var meldt ganske grått og vindfullt. Det var ikke lange stunden etter vi hadde kommet oss inn i hytten at vinden tok seg opp slik det var meldt, og vi kunne sitte innendørs med middagen vår og se på snøføyken som herjet utenfor.

Senere på kvelden kom det en sørgelig beskjed fra Geir om at han kom til å velge en annen vei enn oss fremover. Vår rute går herfra rett inn i Sverige og videre inn i Finland, noe Geir ikke ønsket å gamble med i disse tider med de potensielle konsekvensene dette kunne medføre. For å gjøre en lang historie kort, så kommer han til å møte oss igjen når vi ankommer Kautokeino. Vi rundet kvelden av både mett og trøtte, og kunne legge oss til noen solide vindkast som kanskje kom til å gjøre oss værfast i morgen.