19. mars

Luftlinje til Nordkapp: 360 km

Det var en kort natt vi fikk gleden av å tilbringe her i Dividalen. Det gikk ikke en gang et halvt døgn fra vi sjekket inn til vi var sjekket ut, noe tre slitne kropper virkelig fikk kjenne på, men heldigvis skulle vi ikke ha en  like lang etappe i dag som i går, og vi håpte inderlig at vi kunne nå neste hytte i skapelig tid. 

Marius sin arbeidsgiver DNB, hadde et ønske om at vi skulle være med på et Teams-møte kl 09.40, noe vi skulle prøve å få til. For å være med i møtet måtte vi komme oss en del opp i høyden for å få dekning. Vi dro avgårde ca 08.30 fra hytten, og da var det rett i en solid motbakke som vi hadde varmet opp med dagen før. Etter en time med slit og kav, satt vi fra oss sekk og pulk i stien, og ruslet utover fjellsiden for å finne dekning. Møtet gikk veldig bra, og vi hadde akkurat bra nok dekning til videomøtet dersom Marius sto dønn i ro på en liten topp. Formålet med møtet var antagelig at sjefen til Marius ville vise for de andre medarbeiderne hvor uflidde man ble av å ta for mye fri. Altså en slags advarsel kombinert med en oppfordring til å holde seg hjemme og i arbeid.

Da vi fortsatte på ruten vår, var neste prosjekt å passere et slags pass som kunne være litt skummelt grunnet dårlig sikt. Etter en times tid kom vi opp på høyeste punkt, og da lettet utrolig nok tåken en del, slik at vi kunne så enkelt som mulig karre oss ned på andre siden. På vei ned blåste det kraftig opp med vinden i ryggen, og det var nærmest umulig å stå på ski med pulk på slep nedover det ujevne skarelaget. Det nederste stykke måtte rett og slett skiene av, men vi kom ned helskinnet alle mann.

Nå var alle de store hindringene på dagens etappe unnagjort, og det var nå bare strake veien de siste 15 kilometerne til Dærtastua. Været ble direkte nydelig, og det til tross for at det var meldt ganske grått og vindfullt. Det var ikke lange stunden etter vi hadde kommet oss inn i hytten at vinden tok seg opp slik det var meldt, og vi kunne sitte innendørs med middagen vår og se på snøføyken som herjet utenfor.

Senere på kvelden kom det en sørgelig beskjed fra Geir om at han kom til å velge en annen vei enn oss fremover. Vår rute går herfra rett inn i Sverige og videre inn i Finland, noe Geir ikke ønsket å gamble med i disse tider med de potensielle konsekvensene dette kunne medføre. For å gjøre en lang historie kort, så kommer han til å møte oss igjen når vi ankommer Kautokeino. Vi rundet kvelden av både mett og trøtte, og kunne legge oss til noen solide vindkast som kanskje kom til å gjøre oss værfast i morgen.

18. mars

Luftlinje til Nordkapp: 379 km

Jeg våknet 0545 i dag av en intens trang til å tisse, jeg vurderte å knipe igjen og sove videre de siste 15 minuttene før vekkerklokken ringte, men det var sjanseløst. Jeg hoppet opp og kom meg ut i grevens tid. Da jeg gikk tilbake til soverommet var Trygve våknet og på vei opp, jeg innså da at det var bare å bli værende våken, selv om 10 minutter til i soveposen fristet. Geir hadde også stått opp og var klar for frokost klokken 6. Vi fikk i oss frokosten og ryddet oss ut av hytte, og var klar for avgang klokken 0830. 

I nabohytten møtte vi på Per (som vi spiste lunch med på Sauvasshytta) og konen som ville si hadet til oss, samt ta bilde av oss. Hun hadde vært innom tidligere på morgenen for å prøve å ta bilde av oss, men da vi sto der med oppvaskkost og feiebrett var vi ikke mandig nok å ta bilde av. Nå fikk hun tatt et der vi sto i full utrustning, og virket kjempe fornøyd med det.

Ute og på vei opp Strømskardet var himmelen knall blå, tilnærmet vindstille og kaldt, ja så kaldt at det reiv i nesen til tider, så mer enn 10 minus. Vi var så heldig å kunne følge en dag gamle skuterspor, som i følge hyttenaboene gikk mer eller mindre helt til Dividalshytta, som var dagens mål. Oppover Strømskardet hadde både Geir og Trygve et imponerende tempo der de gikk å slepte på hver sin pulk, de fikk de ca 400 høydemetrene opp skaret til å se ut som en lek. Vel oppe tok vi oss en kort pause der vi fikk trøkt på oss litt solkrem, og en liten matbit. Nå var det strake veien til Vuomahytta, som indikerte at vi var halvveis på dagens etappe. Jeg tok meg en runde rundt hytten og kikket inn, en utrolig flott hytte, og kanskje en av turens fineste, bare dumt at vi skulle videre. 

Vi fulgte skutersporene videre og ned under tregrensen, noe som gjorde at vi måtte slåss med trær som stakk både opp og inn i skuterløypen der vi suste nedover. På vei nedover møtte vi flere turgrupper, blant annet en gjeng som skulle opp på Vuomahytta å feire 30 årsdag, ut ifra formen kunne set se ut som at de hadde feiret litt i går også.

Etter nærmere 3 mil på ski begynte vi å nærme oss hytten og den fryktede oppoverbakken til hytten. For å komme oss til hytten og oppoverbakken måtte vi krysse elven nede i dalen, som var islagt. Kryssingen gikk uten problem, men like etter fant vi noen skispor som vi mente kunne gå til hytten, men etter å ha fulgt de ca 700 meter måtte vi å konkludere med at det gjorde de ikke. Vi valgte derfor å gå tilbake og opp sommerstien. Terrenget var langt fra ideelt å dra pulk i, det var bratt, mye skog og trær og kupert. Jeg gikk først og trakket spor, men denne oppgaven ble bare vanskeligere og vanskeligere ettersom den ene fellen etter den andre gled av skiene på vei oppover. Jeg prøvde å traversere så godt jeg kunne oppover med en ski med helfelle på vei av og en ski uten noe felle. Etter ca 2 timer med hard jobbing på en strekning på ca 2 kilometer og 250 høydemeter var vi endelig fremme på hytten. Her fikk vi kastet i oss litt varm solbærtoddy og begynt på de nødvendige oppgavene, som å få varme i hytten, koke vann, smelte snø og å hente ved. Vi klarte akkurat hive i oss en aprikoskompott og en sviskekompott før vi alle 3 sovnet.

17. mars

Luftlinje til Nordkapp: 385 km

Så satt vi her på vår hviledag nr 2, og jeg tenker tilbake på etappen gjennom Sverige som vi trodde skulle bli en skikkelig utfordring på alle måter. I realiteten ble det en ganske så overkommelig del av turen, og det viser seg visst at også svensker er mennesker som oss nordmenn. Greie og morsomme var mange av de også. I sommer ble meg og Marius litt kjent med “DNT-Narvik legenden” Bjørn Forselv, som har hjulpet oss med rutevalg og gitt oss generelle tips og råd underveis. Et godt råd vi fikk i Sulitjelma da vi ikke var langt unna med å sende hjem pulken, var at hvis vi skulle passere strekket i Sverige opp til Abisko, da er pulken god å ha. Det hadde Bjørn helt rett i, for den har hjulpet oss ganske greit så snart vi kom oss over grensen. Og her må ikke folk misforstå noe, for skjebnen til pulken er fremdeles å opptre som en enorm leirdue når vi kommer tilbake til Bergen. Men når det er sagt, så innser jeg at vi har neglisjert pulken, og som har straffet seg enormt i ettertid. Hadde jeg visst hvor mye hver ripe i skrog og meier hadde kostet oss ekstra i kaloriforbruk per dag, så hadde pulken vært behandlet som et spedbarn fra første dag. Vi hadde i alle fall ikke slept den over asfalt eller strødd vei. Men nå har vi bare rundt 3 uker igjen til ekspedisjonen er ferdig, så nå får vi holde ut litt til.

Men til tross for at vi hadde hviledag nr 2 i dag, så ble det allikevel litt aktivitet på oss. Troms turlag har funnet ut at grådighet er smart hvis penger skal tjenes. Så for å unngå at vi gikk konkurs med 3 netter på Altevasshytta, så tok vi oss en liten skitur 12 kilometer til neste DNT hytte som var en tredjedel av prisen. Så snart hytten var striglet, satt vi utfor bakken ned mot isen på Altevatn. Herfra var det bare å følge scooterspor over isen, før vi måtte ta de siste 3-4 kilometerne opp gjennom skogen til Gaskashytta. 

Det gikk ikke lang tid etter at vi var kommet oss innendørs, før Geir satt seg selv i sving på kjøkkenet og kokkelerte en komplisert thairett med kylling. Igjen ble meg og Marius svært imponert over middagen som ble disket opp til oss tredje dag på rad! Med karamellpudding til dessert, kunne vi legge oss langflat og mett på sofaen etterpå, for å synes synd på oss selv for overspising.

Både i går og i dag, har vi diskutert veldig mye hvilket rutevalg vi skal videre ta mot Kautokeino. Det vi kan røpe er at vi i hvert fall har bestemt oss for at de to neste dagene går først til Dividalshytta, og deretter Dærtahytta. Etter dette så får vi se an vær og føreforhold videre.

16. mars

Luftlinje til Nordkapp: 385 km

I dag bydde endelig muligheten seg for å sove så lenge som jeg ønsket, og jeg utnyttet dette til å sove helt til klokken 8.30. Da jeg sto opp og gikk inn i stuen satt to morgenfugler og pratet løst med hver sin kaffekopp. Jeg fikk et stygt blikk og klar beskjed om at de hadde begge vært våken siden klokken 5.30 og 6 i dag. De hadde tydeligvis diskutert mye på de timene jeg sov, da hver gang jeg skulle si eller fortelle noe, så hadde de allerede diskutert det eller fortalt det. Etter litt rolig kaffedrikking begynte vi på frokosten, og ble sittende ved frokostbordet til nærmere 10.30. Etter frokosten var det bare å finne seg en god liggestilling i sofaen, hvor mer kaffe ble inntatt. 

Etter mye avslapping begynte vi å ta fatt på oppgavene vi måtte få unnagjort på hviledagen. Jeg fikk lappet sammen en ulltrøye som hadde raknet litt, og vasket det meste av klær, noe som var på høy tid. Trygve ble så inspirert at han satt i gang med klesvask han også, så nå kan vi lukte mindre vondt i noen dager. Da vi var ferdig med vaskingen begynte vår nye reisekamerat Geir å lage middag, som i dag var stekt ørret med potetmos og grønnsaker. Etter middagen ble det gelé og sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert. Resten av kvelden gikk med til å diskutere videre rutevalg.

15. mars

Luftlinje til Nordkapp: 414 km

I kveld får vi en ny mann på laget, og vi hadde derfor planlagt en lang etappe fra Abisko helt frem til Innset. Vårt nye team-medlem heter Geir Lindberg, er 51 år ung, kommer opprinnelig fra Narvik men bor i Bergen. Han begynte på samme langtur som oss 13. januar, men grunnet de ufremkommelige forholdene fra Røros og langt nordover, som kom like etter at vi passerte har han måtte endre litt på taktikken sin. Vi har gjennom turen vår hatt jevnlig kontakt med Geir, og når han fikk tilbud om å møte oss ved Altevasshytta, så takket han ja til å bli med på våre siste 3 uker opp til Nordkapp.

Så tilbake i virkeligheten, måtte vi da stå opp klokken 05 slik at vi kom oss ut dørene så kjapt som mulig. Dagens første mil var rett ut på det enorme vannet “Torneträsk”, og her fikk vi relativt greit føre over isen. Etter isen var det rundt 7-8 kilometer opp til riksgrensen, hvor halve distansen ifølge kartet var gjennom skog med lett stigning. Vi håpte så inderlig på noen scooterspor opp gjennom skogen, og da vi nærmet oss, ble vi ganske begeistret da vi så en snøscooter kjøre inn mot skogen vi var på vei mot. Dessverre var den parkert helt i grensen mellom is og skog da vi kom frem, men vi kunne følge noen ferske skispor opp gjennom lien. Føret var allikevel vanvittig tungt å trakke seg gjennom, og pulken begynte å skape seg igjen.

Etter en god del lengre tid enn planlagt, kom vi endelig opp til riksgrensen, hvor vi dausliten satt oss ned på noen steiner og spiste litt lunsj. Været frem til nå hadde for det meste vært greit, men nå kom det et skikkelig blindføre i det vi fortsatte ferden etter lunsjen. Da vi herfra gikk opp noen ganske bratte bakker uten å se så mye, virket hele opplegget håpløst med at vi skulle klare å komme frem til Altevasshytta i kveld. Det er ikke første gang denne uken hvor det har føltes som en nyinnspilling av filmen “The never ending story”. Men ofte i slike tilfeller lønner det seg å bare holde ut, for all fremdrift er god fremdrift. Det gikk faktisk ikke mer enn en times tid, før været klarnet litt opp, og vi fikk plutselig øye på et gammelt scooterspor. I selve scootersporet var det ikke noe spesielt bedre skiføre enn i terrenget, men det gjorde at vi kunne se konturene på bakken, og dermed fikk vi økt tempoet.

Jeg begynte straks å få håpet tilbake om at vi skulle komme oss til hytten i kveld, og etter noen timer var vi på dagens høyeste punkt. Herfra var det en lang slak nedoverbakke til Innset, men vi fikk på nytt dette blindføret og scootersporene forsvant. Det begynte å mørkne så hodelykten kom på, og vi fikk igjen opp tempoet vårt da hodelykten hjelper på med å avdekke konturene i snøen. 

Rundt 12 timer og 4 mil etter vi forlot Abisko, dukket vi endelig opp på Altevasshytta hvor vi omsider fikk møtt Geir Lindberg “In The flesh”. Ikke bare hadde han kald cola og pils til oss, men også den mest solide biffmiddagen jeg noensinne har fått. Det var entrecote, fløtegratinerte poteter, stekte grønnsaker og all slags mulig sauser og kryddersmør. Så vanvittig sultne og utslitt meg og Marius var nå, kunne vi lett spist oss i hel. Det gjorde vi heldigvis ikke, og vi klarte også å holde oss våken et par timer til hvor vi fikk pratet med vår nye turkamerat. Vi har egentlig ikke hatt hviledag siden Umbukta, så nå skal vi unne oss en todagers hvile, og spise på oss noen gram til den neste uken mot Kautokeino.