1. mars

Luftlinje til Nordkapp: 671 km 

Igjen var vi spent på vær og føreforhold for dagen. Da vi tok kvelden i går, var det 3 plussgrader og det regnet som om vi var tilbake i Bergen. Men når vi sto opp hadde nedbøren kommet som snø gjennom natten, og det så nokså bra ut. Dette til tross for at meteorologen på radioen presiserte at det var svært krevende kjøreforhold over saltfjellet denne dagen. Det er også et under at vi ikke er blitt forkjølet, med tanke på hvor kalde og våte vi var gjennom hele gårsdagens økt. Bra trøtte var vi i hvert fall, og vi var først pakket og klar litt over klokken 10.

Planen vår var nå å følge hovedveien langs sidene noen kilometer, for så å kunne følge gamleveien videre derfra. Etter omtrent 200 meter var det bare å innse at om vi skulle forflytte oss mer enn 5 kilometer i løpet av dagen, så måtte vi ut på selve E6. Alternativt måtte vi tilbake på hytten og bli der til vær og temperatur ble bedre om noen dager. Etter en liten stund langs veien opplevde vi noe merkelig. En av de store vogntogene blinket voldsomt med lysene til oss, og sjåføren pekte gjentatte ganger på hodet sitt. Trolig hadde lastebilsjåføren vondt i hodet sitt, og kanskje til og med migrene, og da var det nok litt vel uforsvarlig av han å kjøre lastebil. Vi er jo ikke helsepersonell, så det var ikke noe vi kunne gjøre hverken fra eller til.

Det var litt slitsomt å gå langs veien med trafikk begge veier, så heldigvis ble det innført kolonnekjøring over saltfjellet kun få kilometer fra Bolnastua. Ei dame som sto i kolonnekø slo av en prat med oss, og hun håpte dette ikke drøyde ut for lenge da hun skulle nå et fly til Svalbard. Vi måtte love at hvis vi var gale nok til å gå over fjellovergangen i dette været, så måtte vi ikke skape trøbbel som medførte enda mer forsinkelser. Vi forsikret henne om at det ikke skulle bli noe problem, og vi dro med oss pulken mellom vegbommene. For alle som sto i kø var det sikkert like irriterende å se oss gå forbi, som det er å se syklister suse forbi bilkøen som stamper inn mot byene. Det var definitivt artig for vår del som sikkert aldri får oppleve dette igjen.

I alle tilfeller ble det straks bedre å være skigåer på Europaveien nå med trafikk kun en retning av gangen med lange mellomrom, og vi kunne ta unna kilometerne ganske fort til tross for snøbygene og den kraftige vinden som herjet. Med ujevne mellomrom ga også uværet seg noen minutter, og faktisk noe blå himmel og sol kunne titte frem for oss. Da det var rundt 500 meter igjen av selve fjellovergangen, valgte Vegvesenet å åpne veien i begge retninger, så det var jo helt utrolig flaks at dette klaffet så bra!

Som de fleste andre dager er det nesten alltid slutten av dagen som skal by på litt ekstra utfordringer, og denne mandagen var intet unntak. Da det var rundt 2 kilometer igjen til hytten, var det helt slutt på snøen i veien. Da var det bare å slepe med seg pulk og trakke seg opp gjennom skogen i den bløte tunge snøen. Da Lønsstua endelig var nådd, var det utrolig folksomt rundt hyttene med massevis av ski som sto stablet oppover veggen. Det viste seg at begge hyttene på tunet var booket for natten, men den største hytten hadde en egen avdeling med soverom og kjøkken hvor vi kunne få overnatte. I den andre hytten var det ei dame fra Voss som syntes det var så kult at vi gikk på langtur, og hun lurte på om hun kunne få donere to bokser cola til oss. Vi takket selvfølgelig ja til dette, og kunne nyte en pose medbrakt chips og donorcola som en fin avslutning på dagen.