7. mars

Luftlinje til Nordkapp: 590 km

Da var det siste brødfrokosten som skulle nytes på en stund for vår del. Under frokosten kunne vi se ut på det strålende været som var i ferd med å våkne til liv parallelt med oss, og gradestokken viste 10 minus. Vi fikk nå endelig øye på dalen oppover i retningen vi skulle, og for å være ærlig, den så mye brattere ut i virkeligheten enn på kartet. Vi håpte at vær og vind hadde satt sitt preg på snøen og dens bæreevne, men vi tenkte at så lenge det ikke var verre enn i går så fikk vi tåle det. Det var trolig ingen som kom til å gå dette stykket for oss heller, så det var bare å bite tenna sammen og begynne på denne etappen. 

Klokken var vel rundt 08.30 da vi forlot hytten, og da gikk jeg i front som brøytemannskap, og Marius fikk æren av å gå med pulken. Med det første kjentes føret nokså bra ut, i hvert fall de første 50 meterne. Deretter var det mye det samme føret som dagen før, bare at i dag var det skare som akkurat ikke holdt oss oppe før vi sank til bunns. Men vi er blitt ganske flinke å fokusere på å ta unna en og en meter i slike tilfeller. Vi har utrolig nok oppdaget at så lenge vi tar ett skritt i riktig retning og ikke feil retning, ja se det, da kommer vi frem til slutt. Men du verden så mye tid som gikk med til dette prosjektet opp de første 200 høydemeterne.

Etter første kneiken gikk det litt lettere en kort periode da vi beveget oss relativt flatt i terrenget noen kilometer. Og deretter var det jaggu 200 nye bratte høydemeter som kunne by oss på samme utfordringer som sist. Mot slutten av dette partiet fikk vi endelig litt skare som holdt vekten av oss. Her tok vi oss en kjapp lunsjpause i den kalde vinden, før vi labbet videre nordover.

To timer senere kunne vi skimte Sorjushytta nede i dalen, og vi begynte å diskutere om vi skulle sjekke inn der eller rusle videre. Etter litt frem og tilbake valgte vi å avslutte dagens etappe her etter kun 10 kilometer, så kunne kroppene våre få hvile skikkelig til neste dag. Vi har egentlig lagt opp en fremdriftsplan kommende uke om å ta unna et snitt på 30 kilometer om dagen, så nå trenger vi langt bedre skiføre. Om vi skal holde samme snitthastigheten videre som vi har hatt de siste to dagene, ja da er vi fremme om nærmere to år. Nå får vi bare håpe at de svenske samene kan levere på scooterkjøringen, for der har nemlig de norske samene sviktet totalt enn så lenge.

Inne på Sorjushytta fikk vi fyrt i peisen og vi måtte virkelig stå på for veden her på tunet. Her måtte ikke bare veden kløyves, men også sages. Det var jo nummeret før vi måtte felle trærne selv og tørke veden. Men det er faktisk slik dette egentlig skal fungere, da veden bør varme oss mange ganger før den faktisk brennes i peisen. Til middag laget vi oss chilli con carne med masse ekstra reinsdyrkjøtt som mettet godt, og til dessert delte vi en pose chips. Det er litt komisk når vi spiser vår daglige chipspose, for det kan se ut som vi har har en slags spisekonkurranse der vi holder fatet tett opp til munnen, og fortærer all chips så fort som overhodet mulig. 

Utover kvelden ble det både powernap, bytte av skifeller, og generell pakking for å være mest mulig klar for morgendagen inn “Behind Enemylines”! Og “For The Record”, så må dagene fremover gjennom Sverige ansees for å være ren fiksjon, og alle bilder er “Arkivbilder”.