2. april

Luftlinje til Nordkapp: 54 km

Da er dagen før dagen kommet, det er påske, og ikke minst langfredag. Min langfredag begynte så fint ca kl 01.00 da jeg våknet av min forslåtte tommel etter et fall for noen dager siden, som jeg fulgte opp med et solid  brekk av neglen. Kroppen min hadde da bestemt seg for å flytte hjertepumpen inn i selve tommelen mellom klokken 01-04 på natten, og hvert pulsslag kjentes ut som en rørtang som omfavnet den vonde fingen. 

Da klokken var 05.30 var det bare å starte dagen, enten man var uthvilt eller ikke, for på dagsorden var det 5 mil som helst måtte bli tatt unna. Været var i alle fall ikke noe å si på, og heller ikke skiføret, så vi klarte å forflytte oss ganske hurtig tatt i betraktning hvor sliten vi var etter gårsdagens økt. Vi var alle enige om at vi hadde fortjent en slik dag som dette helt mot slutten av turen, bare synd det ikke skulle være like bra i morgen på finaledagen

Da vi hadde vært i bevegelse noen timer, var vi kommet såpass langt nord og ikke minst høyt opp i terrenget, slik at vi nå kunne se Magerøya i all sin prakt. Det er første gang på turen til nå hvor jeg virkelig har kunne kjenne på følelsen av at turen faktisk snart er over. Det er noe spesielt med det visuelle som forsterker denne følelsen, og det gjør også noe med både motivasjonen og kreftene. Etter en kjapp matpause her på toppen var det bare å renne ned til Kåfjord nede ved sjøen. 

Da vi kom ned til sjøen var det 5 små kilometer bort til Nordkapptunnelen, og turen gjennom den undersjøiske tunnelen er rundt 7 kilometer lang. Meg og Marius var ganske bestemt på at vi skulle gå denne distansen, og i tillegg ha med oss pulken. På den andre side var Geir ganske bestemt på at han selv ikke skulle gå dette stykket, og han har gjentatte ganger ikke bare tilbudt, men også sterkt oppfordret oss å få fraktet pulken vår med bil. Helt frem til vi kom ned til sjøen og veien, var vi fast bestemt på at vi skulle gjøre dette som planlagt, men tok heldigvis til fornuft. Det var veldig lite snø her, og snøen som lå i veikanten var full i strøgrus der det ikke var store smeltedammer. Vi ble da enig om å sende pulker og ski med Geir gjennom tunnelen i bil, og vi tok beina fatt og begynte på distansen.

De første kilometerne var det faktisk litt behagelig å spasere normalt igjen, men det var ikke mange minuttene inn i tunnelen før den endrede belastningen utrolig nok klarte å lure frem flere vannblemmer på beina mine. Da vi var på bunnpunktet i tunnelen tok jeg en kjapp evaluering av at valget vårt med dette å gå gjennom tunnelen. Ikke bare var det kjedelig, vondt og idiotisk, men hadde vi i tillegg slept med oss pulken på hjul, hadde det garantert bare blitt tull. Foruten at luften i tunnelen besto av 80 % co2 og 20 % svevestøv, var det vanvittig med trafikk. Når lyden av en personbil bråkte like mye som et jagerfly, var det bra vi slapp unna med kun én lastebil. 

Da vi noen timer senere endelig kom frem til Geir som tålmodig hadde ventet på oss på andre siden, ble det en liten pust i bakken før vi skulle ta unna dagens siste mil. Herfra var det på med ski igjen og rett i de bratte bakkene som førte oss i retning Nordkapp. Vi visste at dette strekket var vi mer eller mindre nødt å forsere i dag i finværet, grunnet det svært kuperte området. I morgen er det meldt mye vind og nedbør, og da hadde det vært direkte uforsvarlig å prøve seg på denne distansen. 

Ca tolv timer etter vi startet dagens etappe, kunne vi svært slitne og utrolig nok krysse av nye 50 kilometer unnagjort. Så ja, langfredagen var for oss veldig lang, men som alle vet så er neste dag kortlørdag. Vi har nemlig lagt opp til at turens aller siste etappe er på kun 20 kilometer, og da skal vi kunne klare å være på Nordkapplatået senest klokken 12.00 i morgen.