9. februar

Da vi våknet i 06 tiden, hadde værvarselet sviktet oss, og vi fikk ikke sol tidlig på dagen slik det var meldt kvelden før. Havregrøt og kaffe er standard start på en teltmorgen, og intet unntak denne gangen heller. Denne morningen var en del mildere enn normalt, kanskje bare 10-12 minuser, så det var ikke så gale temperatur å pakke ned nattens leir. Dagens etappe var ca 20 kilometer i luftlinje unna, og var Gaundalen fjellgård. Her hadde vi booket overnatting og i tillegg middag, selv om gården ikke har slikt mattilbud lenger. Vi visste at dagen kom til å by på tunge og krevende stunder, så vi satt i gang med noenlunde fulle batterier i halv ni tiden. Dagen før hadde vi tatt en del høydemeter for å komme oss opp på et underlag som ikke var fullt så løssnøaktig, og det fortsatte vi med i dag.

Været var nokså grått mesteparten av dagen, men i det vi skulle starte nedstigningen av fjellet vi befant oss på, ble det litt bedre sikt og noe blå himmel kom til syne. På pulkdraget er det en fjæring som ligger og knirker for hvert skritt vi tar, så jeg hadde egentlig slått meg til ro med at mesteparten av ville dyr har rukket å dra til neste by lenge før vi får øye på de. Men nå endelig fikk vi faktisk øye på 3 elger som vi kom ganske nært innpå, før de loffet seg bort fra oss.

Videre på vår ferd måtte vi før eller siden komme oss ned igjen fra høyden, og begynne på prosjekt “enda dypere løssnø”. På vår siste høyde før dalen, ble vi enige om rutevalg, og fant ut at vi kunne følge elven nedover mot Gaundalen, for da kunne vi for det meste slippe unna skogen. Og elven fungerte overraskende godt som sti, ikke bare var det slakt nedover, men det var heller ikke så fryktelig mye snø som fryktet. 

Etter en full arbeidsdag i krevende terreng, kunne vi endelig skimte Gaundalen Fjellgård gjennom skogen. Da vi gikk opp siste tunge bakken opp til gårdshuset, kom Eldbjørg ut og møtte oss og innlosjerte oss i nabohytten. Det viste seg at hun hadde full kontroll på oss, og hadde fulgt med GPS trackeren vår, og det uten at vi hadde fortalt om denne. Eldbjørg og Thorbjørn som er noen av de som driver gården nå, er tidligere politibetjenter begge to, så de hadde nok investigert oss før ankomst. Det var trolig vår plettfrie vandel som gjorde at vi ikke bare fikk komme inn å spise trøndersk festsodd, men også sjokoladepudding og kaffe til dessert. Etter maten satt vi lenge å pratet med de hyggelige vertene, før vi ruslet ned til hytten vår med en pakke egg og kartong appelsinjuice som vi fikk med til frokosten. Det er nettopp slike mennesker som dette som gjør denne turen ekstra hyggelig, og gir oss uforglemmelige minner.