3. februar

Det er undervurdert å starte dagen med brød og melk, men det fikk vi altså anledning til denne morgenen. I tillegg fikk vi smurt med oss brødmat til niste, noe som er svært godt å enkelt når kroppen trenger energi under dagsøktene. Vi var i gang fra Stugudalen like før halv ni, og målet for dagen var turisthytten Storerikvollen. Vi hadde fått tips om at det var scooterløyper opp til Nesjøen, og et godt stykke inn på isen på dette vannet, som vi måtte krysse for å nå hytten. Også i dag var det nokså kjølig, og det tok ikke lang tid før istappene var på plass tilfeldige plasser i ansiktet. Jeg føler at isen i ansiktet begynner å bli mer og mer “stålisaktig”, som om det er trygg skøyteis i ansiktet. Det merkes svært godt når de tjukke brødskivene skal inntas, og munnen ikke kan åpnes skikkelig. Det er ganske vondt når det lugger godt i skjegget under tyggingen, men det går seg til mot slutten av brødskiven.

Det er nesten helt utrolig hvor heldig vi har vært med været hittil i år. Vi begynner nesten å bli bortskjemt, og vakre solopp,- og nedganger begynner å bli dagligdagse. Det var så godt som skyfri himmel i dag også, men det var tidvis en liten trekk fra svenskegrensen i dag som var bitende kald. 

På isen var en skikkelig firefelts motorvei med scooterspor vi fulgte, men etter noen kilometer begynte sporene å bli blåst igjen, så det ble en del tyngre å komme seg fremover. Vi hadde beregnet at vi måtte trakke egne spor når det var en god mil igjen til hytten, men jaggu var det ikke et spor som gikk videre i riktig retning. Håpefulle som vi var, fulgte vi dette utover isen, og dette sporet kunne holde oss i drift i nesten 7 kilometer til. Vi var svært fornøyd med innsatsen til scooterførerene som hadde nylig vært i området, for vi sparte veldig mye tid og energi. Til slutt måtte vi bryte av sporet, og trakke egne spor i retning hytten. Det var mildt sagt tungt å begynne siste etappen denne dagen med å trakke nye spor i snøen, men vi durte på innover mot land. Like før vi skulle gå av isen og ta en antatt tung sjarmøretappe opp gjennom skogen til hytten, dukker det opp en sprekk og overvann. Vi styrer hardt barbord, og kommer heldigvis på et nytrakket bredt spor som går helt opp til hytten. 

7 timer etter vi startet fra Stugudalen, ankommer vi Storerikvollen. Her var det faktisk 3 spreke damer, og en av disse er på sin egen “Norge på langs” tur; @stineogmalamutene for de som vil ta en titt. Til tross for at de 3 damene hadde hver sin hund, var det vi som ble plassert i hundehytten. Det gjorde ingenting da hytten var ferdig oppvarmet da vi sjekket inn, og vi kunne legge oss rett ned på den harde trebenken uten puter for å slappe av. Til middag i dag var det “Firepot” på menyen av typen “Steinsopp og kremet risotto”. For årvåkne lesere ser de umiddelbart at den viktigste ingrediensen “kjøtt” mangler, men frykt ikke. Vi hadde med selvtørket kjøttdeig av villrein, slik at vi får innpå proteinene som vi her helt avhengig av. Og smaken på maten var ganske så bra, men ikke nok for to bunnløse magesekker. Så da var det bare å følge opp med masse pannekaker utover kvelden. 

Det artige med denne plassen er at Telenor Norge ikke har dekning her, men det har Telenor Sverige. Vi benyttet derfor anledning til å oppdatere oss på “Mesterenes Mester” på NRK nett-TV som underholdning til middagen. Etter diverse måltider, var det snøsmelting på agendaen, og da oppdaget vi nordlyset for første gang på turen. Et sikkert tegn på at Nord-Norge nærmer seg!