10. januar

For en ubeskrivelig avslappende helg vi hadde, hvor vi har vært konstant mett. Vi er svært takknemlig for å ha fått besøk av gode venner, og ikke minst at familien Skorpen har stått for hytten. Men nå var det tilbake til virkeligheten, og pliktene våre kaller på oss igjen. Vi sikter oss inn mot overnatting i telt på baksiden av Prestholtskarvet i natt, og det er fantastisk at den verste kuldeperioden er over for denne gang.

I dag var det rett i motbakkeløp opp fra Ustaoset på vei til Prestholtseter. Da var det utrolig flaks vi hadde at løypene var nypreparerte. Det var også en merkelig følelse at de 8 minusgradene vi hadde, føltes ut som plussgrader, men det er vel sånn det er når man eksponeres for mye kaldt vær.

Vi fikk besøk på første etappen av Jon og Hilde, som eskorterte oss trygt de første 6 kilometerne. Deretter dro de fra oss videre mot Geilo, da vi ikke klarte å holde tritt med tempoet deres. Vi takket for følge og dro hver vår vei. Etter rundt 10 kilometer med preparerte skiløyper og hyggelige nysgjerrige skiløpere, var det ut i litt mer krevende snøforhold. Nå varierte det mellom fast og fin skare til synkesnø på en halv meter.

Etter hvert fikk vi øye på noen dager gamle snøscooterpor, og vi kunne følge disse videre. Etter nesten 7 timer på skiene fant vi ut at nå var det bare å finne teltplass og roe oss ned for kvelden. Klok av skade, fant vi en fin teltplass i god tid før mørket falt på. Etter en middels ok middag, fant vi frem kake som Jon hadde bakt til oss på Ustaoset. Det var en innertier, og vi kjente at kaloriene falt litt etter litt på plass. Like før tannpussen ble vi oppfordret av teltet vårt til å feste en bardun og fem ekstra, da det ble til de grader presset flatt av en uanmeldt vind som kom susende fra vest. Så da var det på med klær igjen og sikre teltet mot vinden som hadde gått værmeldingen hus forbi, og vi en lærdom rikere om at vi ikke kan stole 100 prosent på værvarselet i fjellet.