5. mars

Luftlinje til Nordkapp: 616 km

Det var en sann glede å endelig kunne ønske minusgradene tilbake til regionen. Da vi sto opp var det -14 grader, stjerneklart, vindstille, og rypene i lien ovenfor hytten var allerede i full aktivitet. Etter mange kopper kokekaffe og smør til frokost ispedd litt havregrøt, var det rett ut på Balvatnet. I forkant hadde vi pratet med noen som fortalte at det var så mye som 15-20 cm med issørpe enkelte plasser på vannet, og dette var kun for noen dager siden. Vi var derfor litt spent på om de 7 kilometerne over vannet skulle bli et prosjekt i seg selv med klabbing på både ski og pulk. Men det var visst ingenting å frykte! Føret vi fikk over vannet var jo rene stålisen sammenlignet med den siste uken med store mengder våt nysnø.

Da vannet var passert, var det mer eller mindre rett i en nypreparert skiløype. Herfra var det rundt 25 kilometer i slak nedoverbakke helt til Sulitjelma, hvor vi skulle proviantere på Coop Prix, for så at vi skulle videre til en turisthytte nesten 500 høydemeter opp fra butikken. Og som mange andre plasser, var det mange nysgjerrige mennesker i skiløypen som slo av en prat med de to uflidde karene.

På vei ned mot butikken ble stålkanten på en av skiene til Marius ødelagt, noe som ikke var spesielt heldig på dette tidspunktet. Tilfeldigvis møtte vi på enda flere nysgjerrige mennesker her på Prix’en, og vi fortalte hva som var skjedd med skien, og at vi måtte ha nye ski, og helst i dag. De fortalte at nærmeste sportsbutikk var i Fauske ca 4 mil unna, og at det jobbet ei dame der som bodde her i Sulitjelma. Vi fikk også en oppfordring til å forsøke det nyoppstartede hotellet like bortenfor, hvor det var god service og mat. Vi ringte umiddelbart til Intersport i Fauske og fortalte historien, og ca en time etter at stålkantene røk, så hadde vi fått bekreftet leveranse av nye ski levert til Sulitjelma senere på kvelden. Det var en helt utrolig service, og litt av en flaks at uhellet skjedde her i sivilisasjonen. Vi må også rette en stor takk kundeservice hos Åsnes, som kl 15 en fredag ettermiddag umiddelbart fikset reklamasjonen for oss.

Vi måtte da avvente her i sentrum til de nye skiene var på plass, og vi fulgte rådet om å ta inn på hotellet etter vi hadde hentet en depotpakke på butikken med litt mat og diverse utstyr. På hotellet fikk vi en etterlengtet dusj, før det var opp i restauranten å bestille to middager hver pluss dessert. Mitt mellom middag 1 og 2, fikk hotellsjefen en oppringning, og kom bort til Marius med telefonen. Da viste det seg at jungeltelegrafen hadde vært i sving, og at det var en lokal mann som kunne hjelpe til med nye ski. På det tidspunktet hadde vi allerede fått bekreftet nye ski fra Fauske, så vi måtte bare takke for tilbudet, og at vi var imponert over hjelpsomheten her i bygden. Den hyggelige mannen sa at slik var det her i Sulitjelma, så det var bare å ta med seg familien å flytte hit. Og dersom Marius ikke hadde familie, så skulle han ordne en kone til han, men hun ble nok gammel da det kun bodde gamle mennesker her. 

Et annet høydepunkt her i Sulitjelma var at i depotpakken lå det nye sokker til meg. De gamle sokkene hadde ikke bare begynt å få hull i tærne, men de var også begynt å få samme egenskap som en slalåmstøvel etter alle ukene med hardt bruk. 

Kun kort tid etter middagen, ble skiene levert til hotellet, og vi kunne montere de gamle bindingene på de nye skiene. Gode og mette, kunne vi senke skuldrene og se frem til morgendagens korte sjarmøretappe, og vi var klare for ekspedisjonen videre.