Dag 79 – Virvasshytta til Bolnastua

28. februar

Luftlinje til Nordkapp: 685 km 

Jeg bråvåknet i 04 tiden og hørte vinden ulte og regnet plaske utenfor. Jeg knep igjen øynene og håpte på en værfast dag før jeg sovnet igjen. Trygve vekket meg ca 07 og kunne fortelle at været ikke virket så gale, jeg håpte fortsatt på at vi skulle bli værfast. Da jeg fikk beina i gulvet og begynt på kaffen kjennes kroppen klar for en ny dag på ski. Vi fikk nedpå frokosten, og ryddet og tørket oss ut av hytten til klokken var 09. 

Været var på grensen til ok da vi forlot hytten.

Været var overskyet, yr/lett regn og vind, men da vi kom lengre opp i høyden ble det mer av alt. Mer overskyet, mer regn og mer vind. Da vi forlot hytten var det 4 grader, så begge hadde droppet å ha ull eller annet på beina, og det begynte vi å angre på nå. Spesielt lårene fikk virkelig gjennomgå i dette været. Vi måtte stoppe flere ganger å snu oss for at beina skulle få en pause fra den harde påkjenningen. 

Motvind, regn og tåke var de tre nøkkelordene for dagen, og mye av alle tre.

Vi snakket nesten ikke sammen i dag, da det var nesten umulig å høre noe i den kraftige vinden, og vi måtte ty til roping for at den andre skulle høre. Etter ca 25 kilometer i pøs regn og vind ankom vi Bolnastuen, som ikke var låst med DNT nøkkel men med spesialnøkkel. Da vi oppdaget dette var vi to klissvåte og skuffa karer. Der vi sto lignet vi nok mest på to treåringer som ikke hadde fått viljen sin, men heldigvis var løsningen kun en telefon unna og et par minutter etterpå var vi inne! Vi fikk hengt opp klær til tørk og begynt å varme opp hytten. Vi fikk også dystre meldinger fra våre venner som kommer etter på sine Norge på langs turer, meldingene var at alt av snø var regnet vekk og at det var åpne elver fra trondheimsområdet. Vi kunne dermed konkludere med at vi ikke hadde det så gale her vi satt i en varm, tørr hytte med nybakt focaccia, pasta bolognese og mesternes mester på iPad. 

Dag 77 – Umbukta Fjellstue til Kvitsteindalstunet

26. februar

Luftlinje til Nordkapp: 718 km 

Vi var i gang på dagens etappe ca 0900. Thor Inge var veldig påståelig på at han skulle lage scooterspor til oss opp den første kneiken, og det hadde han! Vi fulgte sporene hans som snirklet seg oppover mot fjellheimen. Like før vi nådde toppen gikk vi rett på en liten reinflokk på ca 10 dyr, de ble bare stående å se på oss før de ruslet videre. Nede i Umbukta hadde vi plussgrader og overskyet, men her var det kaldere og det gjorde at føret utenfor scooterløypen var hardt, da det nok hadde vært plussgrader her i går, og nå fyrst på igjen. 

Ferske snøscooterspor gjorde at vi kom oss kjapt og høyt opp i fjellet.

Da scooterløypen tok slutt gikk vi på et skispor, som vi kunne følge videre, men føret var så fast at det var liten forskjell på å lage egne eller å følge sporet. I det vi rundet et «hjørne» på vei oppover fikk vi plutselig kraftig vind og sikten ble dårligere, så her var det bare å få på seg briller og hette. 

Etter noen timers gange fra Umbukta var vi fremme ved Sauvasshytta, og vi kunne se at skisporene vi hadde sporadisk fulgt gikk inn til hytten. Vi banket på hytten og ut kommer en blid kar som ber oss komme inn. Inne i hytten hadde han fyrt godt opp og vi ble sittende å prate med han mens vi spiste vår medsmurte lunsj. Etter at lunsjen var ferdig oppspist var det ut igjen i været, noe som var lite fristende der vi akkurat hadde begynt å få varmen i kroppen, men ullklærne fortsatt var fuktig.

Veien videre gikk opp fra ca 900 meter opp til 1100 meter før vi skulle ned til 600 meter igjen. Det gikk ikke mange minuttene med gange før vi var gode å varme igjen. Vi skulle nå gå gjennom en dal som Trygve hadde vært bekymret for å passere i flere dager, og nå skulle vi gjøre det uten sikt. Passeringen gikk fint, men krevde en del stavkast for å se hvordan terrenget var foran oss i det flate lyset.

På høyeste punkt under dagens etappe, var det absolutt ingen sikt.
Tåken lettet heldigvis da vi skulle ta unna den bratteste nedstigningen fra Ivakskardet.

Etter nedstigningen var det strake veien gjennom åpne elver og overvann til Kvitsteindalstunet. Da det var ca 200 meter igjen til hytten og begge var passelig sliten og sulten møtte vi på et reingjerde, som vi måtte klatre over, akkurat det to slitne kropper trengte! 

Det var mye vann i terrenget, men vi navigert oss unna det aller verste.

Vel fremme på hytten fikk vi nesten sjokk over standarden på hytten. Hytten er helt ny (bygget i 2017), og hadde det meste av fasiliteter, det eneste som manglet var mobildekning for å se mesternes mester. Dagens middag ble FirePot sin pasta bolognese, som vi begge konkluderte med var helt fantastisk! Etter middagen la vi oss ned på hver vår sofa og sluknet til lyden av NRK P2. 

Dag 75 – Gressvasshytta til Umbukta Fjellstue

24. februar

Luftlinje til Nordkapp: 733 km

Vi våknet til 2 plussgrader og overskyet vær, og mens jeg ryddet hytten pakket Trygve pulk. Da han var ferdig var beskjeden klar, ha halvfellene klar, for i dag kommer det til å klabbe. Vi kom ikke mer enn 200 meter fra hytten før vi måtte legge om, skiene var blytunge og dekket av snø både over og under. Halvfellene som har blitt kjørt hardt på gruset vei kan vel heller kalles kvartfeller, men selv etter bytte sugde skiene til seg det som var av snø. Her var det bare å bite tennene sammen og gå. 

Så langt fra hytta kom vi før halvfeller måtte passe erstatte helfellene.
Da vi startet på isen var det helt greit føre, men det ble verre og verre for hver meter vi gikk.

Etter ca 7 kilometer var det tid for dagens eneste bakke (ca 60 høydemeter), og på kartet virket ikke dette som det skulle by på noen utfordringer, men så feil kan man ta. Terrenget virket ugjennomtrengelig der vi skuet opp på det, men vi klarte å snirkle oss bort og litt oppover. Trygve bestemte seg i bunnen av bakken for å gå litt foran for å speide etter en mulig trasé. Etter et par minutter kommer han tilbake med et smil rundt munnen, jeg har to dårlige nyhet, skien min er knekt, og vi er i Sverige. Var det en ting vi hadde bestemt oss for så var det å ikke be om hjelp de gangene vi streifer innom Sverige.

Selv om skien knekker, lar vi ikke humøret knekkes.

Jeg dro med meg pulken til der hvor Trygve hadde knekt skien, og dette virket ikke lovende. Mens Trygve prøvde å lappe sammen skien gikk jeg opp med sekken hans for å prøve å finne en vei opp den bratte bakken. Bakken var mye brattere og vanskeligere å komme opp enn jeg hadde trodd, men etter mye slit kom jeg meg opp og kjente at jeg gruet meg til at pulken skulle samme vei. 

Da jeg kom ned igjen til Trygve var han ferdig med å «lappe sammen» skien. Vi dro pulken gjennom den tette skogen bort til bakken og fant ut at den beste måten å få pulken opp på var å ta av skiene og dra den opp. Etter mye hard jobbing klarte vi å få pulken opp. 

Det gikk noen timer på dette lille stykke fra vannet og opp.

På toppen av bakken hadde vi mobildekning og vi fikk tatt en rask telefon til Umbukta fjellstue for å høre om de kunne hjelpe oss. De hadde hele Heimevernet og Mo politistasjon inne i fjellstuen som er på norsk side på grensen til Sverige, så de ville nødig krysse grensen. Etter litt om og men fikk han godkjenning av politiet og redningen var på vei! Vi hadde avtalt å møtes nede ved vannkanten ved Umbuktavannet, som var på andre siden av bakken vi nettopp var kommet opp. Her skulle de komme med ny ski til Trygve og samtidig ville vi få scooterspor til fjellstuen. 

Nedoverbakken til Umbuktavannet var alt annet enn lett å forsere, den var veldig kupert og skiene klabbet godt. I nedoverbakkene var skiene som limt til snøen, pulken dyttet alt den klarte, og jeg var den myke delen i midten som skulle prøve å holde dette sammen. Det gikk bra i noen av bakkene men i andre hadde jeg ikke sjans, og da var det godt å ha Trygve på brukket ski og med latterkrampe bak meg.

Det er ikke uten grunn Trygve fikk seg en god latter.
Selv bratt nedoverbakke kan være krevende å passere.

Da vi var nede med vannet ble vi møtt av Thor Inge Kristensen som driver Umbukta fjellstue. Det første han kommenterte var klabbene under skiene, «vi har nok snø, du trenger ikke ta med din egen». Trygve fikk lånt en ski og vi fortsatte turen videre i scootersporene. For å slippe mer klabbing enn nødvendig valgte vi å ta av fellene og å gå med blanke ski i scootersporene, noe som fungerte utmerket. Eller det vil si helt til vi møtte på noen små oppoverbakker, der vi falt 20-30 ganger hver i kampen om å komme oss over haugene. Etter 1,5 time i scootersporene kunne vi svinge inn på tunet til Umbukta fjellstue. Her fikk vi tildelt vår eget stabbur som vi fikk overnatte i. Vi fikk hengt opp utstyr til tørk og begynt på avslappingen. I et av fallene i scootersporene hadde jeg klart å slå en kink i ryggen, så jeg ble sengeliggende resten av kvelden med Trygve som hjelpepleier, noe han løste svært godt. Vi ser nå for oss noen hviledager her for å få orden på utstyr og kropper.

Thor Inge på Umbukta ble dagens helt!

Dag 73 – Sæterstad Gård til Stekvasselv Gård

22. januar

Luftlinje til Nordkapp: 761 km

Vi begynte dagen klokken 0600 med egg, bacon og kjepølser fra Sæterstad Gård. Etter frokosten fikk vi litt tid til avslapping før det var på tide å rydde seg ut av hytten. Vi tok farvel med vertskapet og satte snuten mot neste mål. Under frokosten hadde vi kommentert hvor bra været så ut til at det skulle bli, bare det lettet litt til, og at vinden de hadde meldt ikke kunne stemme. Den første kilometeren merket vi lite til vinden, men så fikk vi noen partier med kraftig vind, her var det bare å hive på seg hetten og bite tennene sammen og gå til en kom seg i le.

Her i “Miljøhuset” på Sæterstad Gård fikk vi overnatte og spise fantastisk mat, sponset av Skorpengjengen.

Etter ca 14 kilometer valgte vi å ta raskeste vei over Røssvatnet. Det var ingen spor å følge, så her måtte vi lage våre egne. Cirka halvveis over vannet var vi så heldig å treffe på en scooterløype, som var mye lettere å følge enn å vasse i løssnø. Frem til vi møtte på scooterløypen hadde vi merket lite til vinden, men det var nesten som om vi hadde utløst noe ved å gå på scooterløypen, for like etter at vi begynte å følge denne, blåste det kraftig opp. Vi krummet nakken og fortsatte over vannet på vei inn mot land. Da vi kom over på andre siden var det kun 10 kilometer langs vei til dagens mål; Stekvasselv Gård på ustrødd vei. 

Det var helt på grensen til bra vær da vi startet kryssingen av Røssvatnet.
Det blåste kraftig opp da vi valgte å gå fra selvtråkk til scooterløype.

Vel fremme på Stekvasselv Gård fikk vi dusjet, og vasket litt klær før middagen var klar. Middagen ble servert av ingen ringere enn Kari og Håkon Økland, som begge har gått på Os Gymnas! De fortalte om hvordan de hadde jobbet seg nordover etter endt skolegang, og overtatt gården her i 1986. Etter middagen fikk vi servert kaffe og eplekake med krem til dessert. Resten av kvelden gikk med til avslapping og tørking av klær, sånn at vi er klar for det vi tror blir en knallhard etappe i morgen til Gressvasshytta.

Til den lokale elgen, fikk vi servert kantarell, tyttebær, og masse gode grønnsaker.

Dag 71 – Susedalen til Hattfjelldal

20. januar

Luftlinje til Nordkapp: 806 km

Vi hadde vekkerklokkene på klokken 0600 for å begynne dagen tidlig, men der vi satt å drakk kaffe på morgenen innså vi at vi kun skulle 3 mil langs vei, og at det da ikke var noen grunn til å stresse. Vi har god erfaring med å gå langs vei og klarer å holde et ok tempo over tid. Vi spiste frokost og ryddet oss ut av hytten, og vi var på vei mot Hattfjelldal ca 0900. For å komme oss fra kårboligen til veien, måtte vi krysse en liten hengebro. 

Det røde huset bak til venstre er Kårvoigen vi overnattet i.

Da vi kom bort til veien var denne gruset, og ikke litt, men veldig godt gruset. Det gjorde det tungt å dra pulk, og skiene ble godt ripet opp. Jeg valgte å ta av meg skiene og gå på beina, for å ikke ødelegge skiene mer enn de allerede er. Etter ca 5 kilometer valgte vi å ta en sidevei som gikk parallelt med hovedveien nesten helt til Hattfjelldal, og denne skulle ikke være strødd, kun brøytet. Det var fantastisk å slippe unna alle de små steinene, og tempoet økte og vi begynte å tenke at dette ble lett match. Etter 6 kilometer langs veien stoppet plutselig brøytingen, men veien fortsatte. Hva skulle vi gjøre? Gå tilbake 6 kilometer og følge veien med grus, eller følge den ubrøytede veien videre? Vi valgte det siste. Heldigvis var ikke føret like gale som i går, her sank vi kun med ca 30 cm, men det var nok til å gjøre det tungt å lage spor og å trekke pulk. Tempoet sank drastisk og veien virket til å aldri ta slutt, vi begynte å bli usikker på om vi i det hele tatt ville komme frem i dag. 

Det var en stor nedtur å møte på en nystrødd vei.
Farten gikk fra 6 km/t til 2 km/t da vi gikk fra brøytet til ubrøytet vei.

Motivasjonen var på et av turens laveste punkt etter tunge dager i Børgefjell og med en dag som skulle være lett, som var så langt fra lett man kan komme. Det hjalp lite på motivasjonen at det hadde vært overskyet i hele dag, og at det nå ble et kraftig snøvær. Etter det som føltes ut som 100 kilometer traff vi endelig på brøytet vei og vi klarte å presse oss til å fortsette inn til Hattfjelldal. Vel fremme i Hattfjelldal fikk vi kontakt med fjellfolkets hus hvor Trygve fikk nye skisko og vi fikk leid et rom for natten. 

Det var noen modige sauer som var nysgjerrig på oss. Lite visste de at sultne predatorer som oss, kun så en anseelig mengde lammecarré.

Etter innsjekk gikk turen til butikken hvor det ble storhandlig, da vi ikke møter på butikker på ca 10 dager. Resten av kvelden ble det avslapping  på rommet, og prøve å gjøre kroppen klar for neste dag.