Dag 79 – Virvasshytta til Bolnastua

28. februar

Luftlinje til Nordkapp: 685 km 

Jeg bråvåknet i 04 tiden og hørte vinden ulte og regnet plaske utenfor. Jeg knep igjen øynene og håpte på en værfast dag før jeg sovnet igjen. Trygve vekket meg ca 07 og kunne fortelle at været ikke virket så gale, jeg håpte fortsatt på at vi skulle bli værfast. Da jeg fikk beina i gulvet og begynt på kaffen kjennes kroppen klar for en ny dag på ski. Vi fikk nedpå frokosten, og ryddet og tørket oss ut av hytten til klokken var 09. 

Været var på grensen til ok da vi forlot hytten.

Været var overskyet, yr/lett regn og vind, men da vi kom lengre opp i høyden ble det mer av alt. Mer overskyet, mer regn og mer vind. Da vi forlot hytten var det 4 grader, så begge hadde droppet å ha ull eller annet på beina, og det begynte vi å angre på nå. Spesielt lårene fikk virkelig gjennomgå i dette været. Vi måtte stoppe flere ganger å snu oss for at beina skulle få en pause fra den harde påkjenningen. 

Motvind, regn og tåke var de tre nøkkelordene for dagen, og mye av alle tre.

Vi snakket nesten ikke sammen i dag, da det var nesten umulig å høre noe i den kraftige vinden, og vi måtte ty til roping for at den andre skulle høre. Etter ca 25 kilometer i pøs regn og vind ankom vi Bolnastuen, som ikke var låst med DNT nøkkel men med spesialnøkkel. Da vi oppdaget dette var vi to klissvåte og skuffa karer. Der vi sto lignet vi nok mest på to treåringer som ikke hadde fått viljen sin, men heldigvis var løsningen kun en telefon unna og et par minutter etterpå var vi inne! Vi fikk hengt opp klær til tørk og begynt å varme opp hytten. Vi fikk også dystre meldinger fra våre venner som kommer etter på sine Norge på langs turer, meldingene var at alt av snø var regnet vekk og at det var åpne elver fra trondheimsområdet. Vi kunne dermed konkludere med at vi ikke hadde det så gale her vi satt i en varm, tørr hytte med nybakt focaccia, pasta bolognese og mesternes mester på iPad. 

Dag 78 – Kvitsteindalstunet til Virvasshytta

27. februar

Luftlinje til Nordkapp: 705 km 

Da vi sto opp i 06 tiden, var det været vi var mest nysgjerrig på. Værvarselet hadde ikke vært spesielt lovende, så det store spørsmålet var om vi skulle ta en værfast dag eller dra videre mot Virvasshytta. Været var foreløpig overraskende bra, og gradestokken viste minus 1 grad. Vi bestemte oss for å pakke sakene våre, selv om denne nye hytten egentlig var mye mer fristende å være på. Det er kun to ting dette hyttetunet ikke får toppkarakter på. Det ene var standard på utedoen, og det andre var at sengen jeg hadde funnet meg knirket av så lite som pulsslagene mine. Under nedpakking av soveposen min, syntes jeg den begynte å få en litt vel dårlig odør. Jeg begynte å tenke om det kunne være A) jeg hadde pisset i søvne, eller B) Marius hadde pisset på meg i søvne, eller enda verre C) Marius hadde pisset på meg når han var våken og jeg lå og sov. Jeg satset på at det bare var x antall netter med en svett og klam kropp som begynte å danne en ufyselig snek.

Etter havregrøt, kaffe og utvask var det videre ut i terrenget på vei mot neste hytte. Skiføret var overraskende bra med tanke på at underlaget bar oss fint, men helfellene klabbet litt vel mye etter bare en kilometer. Vi stoppet og byttet til halvfeller, før vi var på full fart oppover dalen og elveleiet. 

Sommerbroene kan visst være nyttig på vinteren også.
Disse reingjerdene går overalt i fjellet, mil etter mil.

Fremdeles var det nokså bra vær med lite vind og ingen nedbør, men vi kjente at det ble mildere og mildere. Da vi hadde gått en tredjedel av dagens etappe begynte vinden og yppe seg litt, men det var heldigvis vind i ryggen, så det gjorde ikke så mye. Sikten var dårlig de neste timene, helt til vi kom oss ned igjen fra høyden til tregrensen. Da vi var halvveis på dagens strekning kom regnet for fullt, og det ble en ganske sur tilværelse. Fremover nå blir vi utelukkende nødt å satse på kuldegrader, for Gore texen er definitivt ikke vanntett lenger!

Om ikke et bilde sier mer enn tusen ord, så sier det i hvert fall to ord; Regn og vann.

Ruten vi hadde planer om å følge videre gikk ned i bjørkeskogen helt frem til hytten. Da vi kom ned til skogen var det betydelig tyngre å trakke seg fremover med krokete bjørketrær overalt og dypere våt snø, og vi dro oppover i høyden igjen. Det var litt klarere sikt nå, og til og med solen viste seg noen minutter. Men vinden var vanvittig kraftig i kastene, og det var ikke mye om å gjøre før vi ble blåst over ende. Det skal selvsagt mye mer til enn “luft i bevegelse” for å sette oss to ut av spill, og det gikk ikke lange tiden før vi hadde overvunnet dagens utfordringer og sto på trappene til Virvasshytta. 

Kun kort tid etter vi hadde kommet oss inn i hytten, ble været betydelig verre, og vi kunne sitte inne foran peisen med nystekte fleskepannekaker til middag. Hytten var ganske så romslig, noe som kom godt med da det ikke var en tørr flekk på klær eller utstyr. Etter vi hadde forvandlet hele stuen om til et tørkerom, kunne vi slappe av på sofaen med en cowboystrekk, før vi avsluttet kvelden med litt serietid på iPaden.

Dag 77 – Umbukta Fjellstue til Kvitsteindalstunet

26. februar

Luftlinje til Nordkapp: 718 km 

Vi var i gang på dagens etappe ca 0900. Thor Inge var veldig påståelig på at han skulle lage scooterspor til oss opp den første kneiken, og det hadde han! Vi fulgte sporene hans som snirklet seg oppover mot fjellheimen. Like før vi nådde toppen gikk vi rett på en liten reinflokk på ca 10 dyr, de ble bare stående å se på oss før de ruslet videre. Nede i Umbukta hadde vi plussgrader og overskyet, men her var det kaldere og det gjorde at føret utenfor scooterløypen var hardt, da det nok hadde vært plussgrader her i går, og nå fyrst på igjen. 

Ferske snøscooterspor gjorde at vi kom oss kjapt og høyt opp i fjellet.

Da scooterløypen tok slutt gikk vi på et skispor, som vi kunne følge videre, men føret var så fast at det var liten forskjell på å lage egne eller å følge sporet. I det vi rundet et «hjørne» på vei oppover fikk vi plutselig kraftig vind og sikten ble dårligere, så her var det bare å få på seg briller og hette. 

Etter noen timers gange fra Umbukta var vi fremme ved Sauvasshytta, og vi kunne se at skisporene vi hadde sporadisk fulgt gikk inn til hytten. Vi banket på hytten og ut kommer en blid kar som ber oss komme inn. Inne i hytten hadde han fyrt godt opp og vi ble sittende å prate med han mens vi spiste vår medsmurte lunsj. Etter at lunsjen var ferdig oppspist var det ut igjen i været, noe som var lite fristende der vi akkurat hadde begynt å få varmen i kroppen, men ullklærne fortsatt var fuktig.

Veien videre gikk opp fra ca 900 meter opp til 1100 meter før vi skulle ned til 600 meter igjen. Det gikk ikke mange minuttene med gange før vi var gode å varme igjen. Vi skulle nå gå gjennom en dal som Trygve hadde vært bekymret for å passere i flere dager, og nå skulle vi gjøre det uten sikt. Passeringen gikk fint, men krevde en del stavkast for å se hvordan terrenget var foran oss i det flate lyset.

På høyeste punkt under dagens etappe, var det absolutt ingen sikt.
Tåken lettet heldigvis da vi skulle ta unna den bratteste nedstigningen fra Ivakskardet.

Etter nedstigningen var det strake veien gjennom åpne elver og overvann til Kvitsteindalstunet. Da det var ca 200 meter igjen til hytten og begge var passelig sliten og sulten møtte vi på et reingjerde, som vi måtte klatre over, akkurat det to slitne kropper trengte! 

Det var mye vann i terrenget, men vi navigert oss unna det aller verste.

Vel fremme på hytten fikk vi nesten sjokk over standarden på hytten. Hytten er helt ny (bygget i 2017), og hadde det meste av fasiliteter, det eneste som manglet var mobildekning for å se mesternes mester. Dagens middag ble FirePot sin pasta bolognese, som vi begge konkluderte med var helt fantastisk! Etter middagen la vi oss ned på hver vår sofa og sluknet til lyden av NRK P2. 

Dag 76 – Tvungen hviledag på Umbukta Fjellstue

25. februar

Luftlinje til Nordkapp: 718 km 

Da vi var på beina etter en natt i stabburet på Umbukta Fjellstue, skjønte vi hvor heldige vi hadde vært med å komme frem hit dagen før. Det var et skikkelig vestlandsvær med striregn og vind, og det føltes helt magisk å være inne i en tørr og varm hytte. Etter en lang og god frokost med ski-VM på TV, fikk vi lov å låne en bil som kunne ta oss inn til Mo i Rana. Nye ski måtte jeg ha, og ideelt nye sko også. De 4 dager gamle skoene jeg fikk i Hattfjelldal, har hatt en vond kant rundt ankelen som har gitt en vanvittig trykksmertene i et senefeste. Det var så ille mot slutten av gårsdagens etappe at det kun var gamasjene som holdt skoen fast i foten, da jeg ikke klarte å snurpe de igjen med skolissene.

Det lille stabburet, er overraskende stort innvendig.

Etter en halvtimes kjøretur til Mo, var vi først en tur innom bakeriet hvor mine to søstre; Åshild og Ingrid, hadde ringt inn en overraskelse til oss. Så her kunne vi hente både, baguetter, boller og kake, noe som ble fortært på få sekunder i bilen. Videre gikk ferden vår til Sport 1, hvor vi fikk en utmerket service med nye ski som de tok inn som reklamasjon, pluss nye skisko, og litt diverse annet utstyr vi trengte.

Det var gøy å kjøre bil igjen, og spesielt grunnet masse deilig bakevarer som ventet på oss.

Vi hadde også strippet pulken og sekkene våre maksimalt for utstyr, som vi fikk puttet i en eske og sendt hjemover. Med mildværet som er meldt en uke frem i tid, er vi forberedt på et grusomt føre, og da gjelder det å kvitte seg med alle gram vi kan. 

Vi fikk også handlet masse annen god mat i Mo, blant annet lasagne som vi laget til kvelds med en god salat og rømme som tilbehør. Før vi tok kvelden, fikk vi pakket mye utstyr og ladet alt av batterier, og igjen var det bare å tape opp beina og satse på at de nye skoene skal være behagelige.

Det var lasagne som fristet oss mest til kveldsmat.
Det var en lettelse å få på plass nye ski såpass kjapt.

Dag 75 – Gressvasshytta til Umbukta Fjellstue

24. februar

Luftlinje til Nordkapp: 733 km

Vi våknet til 2 plussgrader og overskyet vær, og mens jeg ryddet hytten pakket Trygve pulk. Da han var ferdig var beskjeden klar, ha halvfellene klar, for i dag kommer det til å klabbe. Vi kom ikke mer enn 200 meter fra hytten før vi måtte legge om, skiene var blytunge og dekket av snø både over og under. Halvfellene som har blitt kjørt hardt på gruset vei kan vel heller kalles kvartfeller, men selv etter bytte sugde skiene til seg det som var av snø. Her var det bare å bite tennene sammen og gå. 

Så langt fra hytta kom vi før halvfeller måtte passe erstatte helfellene.
Da vi startet på isen var det helt greit føre, men det ble verre og verre for hver meter vi gikk.

Etter ca 7 kilometer var det tid for dagens eneste bakke (ca 60 høydemeter), og på kartet virket ikke dette som det skulle by på noen utfordringer, men så feil kan man ta. Terrenget virket ugjennomtrengelig der vi skuet opp på det, men vi klarte å snirkle oss bort og litt oppover. Trygve bestemte seg i bunnen av bakken for å gå litt foran for å speide etter en mulig trasé. Etter et par minutter kommer han tilbake med et smil rundt munnen, jeg har to dårlige nyhet, skien min er knekt, og vi er i Sverige. Var det en ting vi hadde bestemt oss for så var det å ikke be om hjelp de gangene vi streifer innom Sverige.

Selv om skien knekker, lar vi ikke humøret knekkes.

Jeg dro med meg pulken til der hvor Trygve hadde knekt skien, og dette virket ikke lovende. Mens Trygve prøvde å lappe sammen skien gikk jeg opp med sekken hans for å prøve å finne en vei opp den bratte bakken. Bakken var mye brattere og vanskeligere å komme opp enn jeg hadde trodd, men etter mye slit kom jeg meg opp og kjente at jeg gruet meg til at pulken skulle samme vei. 

Da jeg kom ned igjen til Trygve var han ferdig med å «lappe sammen» skien. Vi dro pulken gjennom den tette skogen bort til bakken og fant ut at den beste måten å få pulken opp på var å ta av skiene og dra den opp. Etter mye hard jobbing klarte vi å få pulken opp. 

Det gikk noen timer på dette lille stykke fra vannet og opp.

På toppen av bakken hadde vi mobildekning og vi fikk tatt en rask telefon til Umbukta fjellstue for å høre om de kunne hjelpe oss. De hadde hele Heimevernet og Mo politistasjon inne i fjellstuen som er på norsk side på grensen til Sverige, så de ville nødig krysse grensen. Etter litt om og men fikk han godkjenning av politiet og redningen var på vei! Vi hadde avtalt å møtes nede ved vannkanten ved Umbuktavannet, som var på andre siden av bakken vi nettopp var kommet opp. Her skulle de komme med ny ski til Trygve og samtidig ville vi få scooterspor til fjellstuen. 

Nedoverbakken til Umbuktavannet var alt annet enn lett å forsere, den var veldig kupert og skiene klabbet godt. I nedoverbakkene var skiene som limt til snøen, pulken dyttet alt den klarte, og jeg var den myke delen i midten som skulle prøve å holde dette sammen. Det gikk bra i noen av bakkene men i andre hadde jeg ikke sjans, og da var det godt å ha Trygve på brukket ski og med latterkrampe bak meg.

Det er ikke uten grunn Trygve fikk seg en god latter.
Selv bratt nedoverbakke kan være krevende å passere.

Da vi var nede med vannet ble vi møtt av Thor Inge Kristensen som driver Umbukta fjellstue. Det første han kommenterte var klabbene under skiene, «vi har nok snø, du trenger ikke ta med din egen». Trygve fikk lånt en ski og vi fortsatte turen videre i scootersporene. For å slippe mer klabbing enn nødvendig valgte vi å ta av fellene og å gå med blanke ski i scootersporene, noe som fungerte utmerket. Eller det vil si helt til vi møtte på noen små oppoverbakker, der vi falt 20-30 ganger hver i kampen om å komme oss over haugene. Etter 1,5 time i scootersporene kunne vi svinge inn på tunet til Umbukta fjellstue. Her fikk vi tildelt vår eget stabbur som vi fikk overnatte i. Vi fikk hengt opp utstyr til tørk og begynt på avslappingen. I et av fallene i scootersporene hadde jeg klart å slå en kink i ryggen, så jeg ble sengeliggende resten av kvelden med Trygve som hjelpepleier, noe han løste svært godt. Vi ser nå for oss noen hviledager her for å få orden på utstyr og kropper.

Thor Inge på Umbukta ble dagens helt!