24. mars

Luftlinje til Nordkapp: 286 km

Selv med et telt som var satt opp på vaklende snø, og som vi var usikker på om ville tåle så mye som et vindkast da vi satt det opp i går kveld, hadde vi begge sovet fantastisk godt i natt. I dag var det meldt 5-6 plussgrader i Kautokeino i 14 tiden, så for å slippe unna den verste klabbingen under skiene valgte vi å begynne tidlig. Vi våknet klokken 0400, og var ute av teltet og på vei til Kautokeino i skuterspor klokken 0620. Vi satt av gårde i et høyt tempo, da vi begge var svært lystne på en hviledag, samt å kunne få sove inne etter flere netter i telt. 

De første kilometerne ble tatt unna på gamle og utydelige skuterspor, noe som førte til litt stopp og leting til tider, men jo nærmere vi kom Kautokeino, jo bedre og nyere ble sporene. Etter ca 2 timer ble det så varmt at jakkene måtte kastes, og det gikk ikke lenge etter før lue og hansker gikk samme vei. Selv om det var varmt og svetten rant valgte vi å holde et høyt tempo. Da det var ca 5-6 kilometer igjen til Kautokeino kom det vi hadde fryktet… klabbene. Det ble så gale at vi valgte å gå på blanke ski de siste kilometerne, noe som gikk helt utmerket da vi kunne følge elven helt ned til Kautokeino. Da vi kom frem til Kautokeino kom det raskt fra Trygve, som jeg knapt hadde snakket sammen med ila de ca 35 kilometerne i dag, «burger på Essoen eller?» Svaret var enkelt, og 5 minutter etterpå satt vi der med hver vår store burger, noe som var en fantastisk forandring fra de siste dagers frysetørket mat. 

Etter burgeren gikk vi strake veien opp til Thon Hotell Kautokeino hvor vi fikk sjekket inn, dusjet og tatt oss en god powernap. Etter hvilen tok vi turen til hotellbaren hvor Geir satt ventende på oss. Vi ble sittende i baren å diskutere erfaringer fra turen så langt resten av kvelden. I hotellbaren fikk vi servert pizza og øl helt til klokken 22, noe vi utnyttet til det maksimale da smittevernsreglene forhindrer alkoholservering de neste ukene.

23. mars

Luftlinje til Nordkapp: 284 km

Dagens første etappe i dag var langs scootersporene som vi hadde gått på i hele går, og vi var veldig spent på hvordan overgangen mellom Finland og Norge skulle være. Sporene var flate og fine som i går, i hvert fall det første stykket. Når vi nærmet oss grensen kom vi inn i et voldsomt kupert område, noe de mange scooterkjørerne som passerte oss, trolig likte bedre enn vi skigåere med pulk. Jeg passet også på å fortelle Marius titt og ofte at vi nå var så nært pannekakene på Thon hotell Kautokeino at jeg nesten kunne lukte de. Dette er fordi jeg vet hotellet er skikkelig dyktige på frokost, og sist jeg var der for snart 5 år siden, så var det pannekaker i verdensklasse.

Etter 20 kilometer på scooterleden i Finland, kom vi til punktet hvor stien gikk inn i Norge. Føret utenfor løypene var helt håpløse, og det var som om vi trakket i bunnløs potetmel. Etter 200 meter måtte vi bare innse at det måtte tas i to runder, første runde for å trakke spor, og andre runde for å hente pulken igjen. Etter ca 1 kilometer dukket det faktisk opp et nedsnødd gammelt scooterspor, og det så ut til å like mot norskegrensen hvor vi hadde planlagt ruten vår. Vi jublet høyt, før vi satt fra oss en av sekkene og dro tilbake for å hente pulken. Da vi kom frem til grensen, var det kjapt bare å fjerne noen stokker i reinsdyrgjerdet, og vipps var vi tilbake i moderlandet. 

Men herfra var det verre med spor, for de vi hadde fulgt inn til Norge igjen, gikk feil vei. Så da var det bare å begynne på helt egne spor i riktig retning. Det var blytungt, været endret seg betydelig – ikke til det bedre, og vi hadde ikke spist lunsj. Det som skjer da når vi er svært trøtte, har lavt blodsukker og ting virker håpløst, er at vi starter produksjonen av østrogen med påfølgende irrasjonelt munnhuggeri. Igjen ble pulken forlatt, og spor ble trakket, denne gangen med litt avstand mellom oss. Etter en ny kilometer dukket det heldigvis opp ett nedsnødd scooterspor. Vi fikk beklaget irritasjonen ovenfor hverandre, satt oss ned og spiste litt varm pasta bolognese før vi hentet pulken, og alt var bra igjen.

Da vi begynte å følge scootersporet, skjønte vi at dette måtte være spor fra en slags reinsdyrgjeting, da det var tydelige spor etter masse reinsdyr med både gul og brun farge. Sporene førte oss forsåvidt frem dit vi ville, men det var ikke strakeste veien for å si det slik. Etter mye slit og skumringen som begynte å sige på, fant vi en teltplass like ved en merket scooterløype som vi hadde kommet frem til. Her fikk vi teltet opp til tross for den råtne snøen som vi måtte forholde oss til, men nå var det bare å glede seg til en hviledag som var en dagsmarsj unna.

22. mars

Luftlinje til Nordkapp: 313 km

I går slet jeg med å få sove grunnet vinden som pisket utenfor, så jeg var ganske fornøyd med teltplassen i natt da den var trygt omringet av trær. Vinden ble ikke et problem da det var mer eller mindre vindstille og stjerneklart, men vi fikk en uventet kulde. Det ble så kaldt at soveposen som skal tåle 20 minus ble iskald og selv Trygve måtte ty til jervenduk over soveposen for å holde varmen, og jeg gikk for en boblejakke. Problemet når det blir kaldt er at fjeset og da spesielt nesen blir iskald, og en våkner flere ganger i løpet av natten av kald nese som skriker etter varme. 

I dag våknet vi klokken 0530, og fikk begynt dagen med den obligatoriske kaffekoppen og fyrt opp primusen inne i teltet for å få litt varme og kokt vann til dagens frokost som var bananhavregrøt fra Firepot. I går prøvde vi en frokost vi kjøpte i Sverige som baserte seg på ris, noe som ikke fungerte for noen av oss, da vi følte oss tom for energi før vi hadde begynt å gå. Etter frokosten begynte vi å kle på oss, og da det var tid for å ta på seg skiskoene fikk vi oss en skikkelig overraskelse. Skiskoene hadde i løpet av natten blitt forvandlet til slalåmsko, da de hadde blitt pinnestiv av frosten i natt. Det var helt forferdelig både å ta de på, og å ha de på. Vi fikk pakket ned teltet og satte av sted langs skuterleden med slalåmskoene våre. Etter ca 20-30 minutters hurtig gange begynte skoene å mykne litt mer opp og vi kunne stoppe for å knyte de litt bedre til rundt foten. 

I dag var planen å følge skuterleden så langt som mulig østover. Vi fryktet at skuterleden og skutersporene skulle stoppe etter bare noen kilometer, men sporene bare fortsatte og fortsatte. Været som i dag skulle være overskyet ble til knall blå himmel, vindstille og det som føltes ut som 25 grader pluss. Det ble så varmt at vi begge valgte å kaste jakken og bare gå i ull, og selv i kun ull rant svetten som bare det i det fine været. Heldigvis var terrenget her slakt og fint, og ba på svært få utfordringer. Etter ca 20 kilometer valgte vi å ta en rask lunsj stopp og nyte solen, før vi durte på videre. 

Hittil har vi sett lite til folk på vår ferd gjennom Sverige og Finland, men i dag møtte vi på flere folk som suste forbi oss på skuter og hilste på oss ved å løfte hånden høyt i været. Etter ca 35 kilometer sa vi oss fornøyd for i dag og valgte å slå opp teltet 20 meter fra skuterleden mellom noen trær. Det er meldt godt med vind i morgen, så vi håper at trærne skal gi oss god ly sånn at vi får oss en god natts søvn. I alle samtalene vi har hatt sammen i dag har vi snakket om hviledagen vi snart skal ha på Thon Hotel Kautokeino, noe som tyder på at vi er godt slitne, selv om det ikke er så lenge siden sist hviledag. 

21. mars

Luftlinje til Nordkapp: 328 km

Hvor tidlig vi våknet i dag, er noe uklart, men begge våknet definitivt tidlig, og av at vinden røsket og reiv i teltduken. Så rolig og vindstille kveld som det var kvelden før, og nå var det en såpass kraftig bris at ingen av oss hadde fått sove skikkelig. Heldigvis er vi klok av skade fra tidligere på turen at teltet ALLTID skal barduneres skikkelig på fjellet. 

Da klokken var ca halv seks, ble vi enige om at det beste var å starte dagen, å få pakket ned teltet før vi blåste vekk. Ulempen var at morgenrutinen med 90 graderen måtte vente, dels grunnet vinden og dels grunnet at trykket ikke var bygget seg opp. Vi håpte at det skulle gå greit å holde seg ca 1 mil til vi kom ned i tregrensen med mindre vind. Når teltet var nede og pulken pakket, var det ingen vei tilbake og vi begynte på milen. Etter noen hundre meter var trykket der det skulle vært for lenge siden, og svetteperlene kom av en helt annen grunn enn at vi skyndtet oss mot tregrensen. Vel 3 timer senere var det to klynger med fjellbjørk som vant i lotto, og kan vente seg en pangstart på vekstsesongen så snart snøen smelter.

Fra bjørkeskogen var det bare å følge en nedsnødd scooterløype som snirklet seg i grensen mellom Sverige og Finland. Vi tok oss en matpause så snart i var i le for vinden, og fikk hvilt de trøtte beina våre. Nå ble det også betydelig bedre vær med både vindstille, blå himmel og sol. 

Etter lunsjen fant vi ut av noe måtte gjøres noe med pulkdraget. Vi kom på at vår mentor Bjørn fra Narvik hadde rådet oss til å forsøke med tau frem til skigåer nr 2. Vi festet et tau i pulken, og deretter i sekken min, så gjorde vi et forsøk hvor begge ble pulkdrager. Og gjett hva! Det fungerte overraskende bra, og det ble nesten en ny verden innenfor pulk. Dette fortsatte vi med resten av dagen, og byrden ble jevnt fordelt på oss begge.

Da vi var kommet til «veis ende» i Sverige, krysset vi grenseelven over til Finland, og lusket oss innover scooterløypene østover. Klokken var blitt såpass mye nå at det ikke gikk lang tid før teltplassen ble valgt ut. I det vi gikk av løypene og ut i terrenget for å sette opp teltet sank vi mer eller mindre rett til bunns. Hvis det ikke er scooterspor hele veien inn til Kautokeino, kommer det til å ta ukesvis før vi er fremme med slikt føre. Vi fikk teltet opp, og kunne sette på norsk radio der vi ikke skjønte hvorfor Dagsnytt 18 startet kl 19. Etterhvert når vi klarte det avanserte regnestykket 2+2, skjønte vi at det var den finske tidssonen som hadde slått inn på klokken. Kvelden ble avsluttet med en ganske så god langtidskokt kjøttgryte, som til en forandring fra mange andre middager kunne mette oss relativt bra.

20. mars

Luftlinje til Nordkapp: 340 km

I natt kunne vi høre stormen suse utenfor hytten, i følge værmeldingen skulle kastene være oppe i 30 sekundmeter. Det var da godt å kjenne på at vi lå godt inne i en ny og solid hytte. Selv med en urolig natt på grunn av smerter i hendene og uling av stormen utenfor våknet jeg ikke før klokken 7, og ute blåste det fortsatt godt. Vi tok en rolig morgen for å se an hvordan været ble, da det skulle løye litt utover dagen. Trygve var sikker på at været ikke kom til å bli et problem og at det nok kom til å bli vindstille fra svenskegrensen. Geir som hadde bestemt seg for å følge norske grensen og dermed ville få vinden rett i mot, tok en værfast dag på hytten. Vi bestemte oss for å prøve å komme oss så langt som mulig i dag, da vi ville få vinden i ryggen, selv om det var veldig fristende å bli værende igjen på hytten. 

Etter flere kopper kaffe og to frokoster var det på tide å komme seg ut, vi var i gang ca klokken 10 fra hytten, med en kraftig vind i ryggen. Vinden dyttet oss bortover, og hjalp oss holde et godt tempo, og føret var så hardt at vi ikke trengte å lete etter spor og vi kunne gli fort over snøen. Den eneste utfordringen vi hadde var at vi måtte stoppe i ny og ne for å fjerne is som samlet seg i bindingene under skoene til Trygve (ikke et problem for meg som går på 75mm). Dess nærmere vi kom oss grensen jo mer løyet vinden, og da vi passerte grensen var det mer eller mindre vindstille, akkurat som Trygve hadde spådd. 

Jo lengre vi kom inn i Sverige, kjente jeg mer og mer at jeg skulle ha vært på et toalett, heldigvis møtte vi på noen hytter med utedo som var åpen, hvor jeg kunne smette inn. Etter dopausen ble sikten dårligere og dårligere, men heldigvis traff vi på et skuterspor som vi kunne følge helt til skuterleden. Skuterleden var ikke nyoppkjørt, men vi kunne i det minste se hvor vi skulle med staking hver tiende meter. Vi fulgte leden til klokken nærmet seg 18, og da fant vi oss et egnet sted for å sette opp teltet. Det er svært lite snø i Sverige, så vi er spent på om teltet holder i natt, da det blåser godt opp mens jeg skriver dette.