14. mars

Luftlinje til Nordkapp: 443 km

Planen i dag var å komme oss tidlig av gårde slik at vi hadde sjans til å nå Abisko ila dagen, som lå ca 34 kilometer unna. Vi våknet klokken 5 og begynte på frokosten, som i dag besto av 9,5 knekkebrød og en tube ost hver. Like etter at vi hadde kappspist frokosten kom vår nye bekjentskap Lina inn og begynte på sin frokost. Lina var tydelig mer snakkesalig enn oss, og vi måtte avlastet hverandre i å svare på spørsmålene som kom som en mitraljøse mot oss. Selv med en meget snakkesalig Lina klarte vi å være ute av hytten til klokken 0730. 

Ute var det noe overskyet, men vindstille og et sted mellom 3 og 5 minus. Det hadde vært mye skutertrafikk til og fra hytten de siste dagene, så vi skulle ha skuterspor hele veien til Abisko. Vi satt utfor ned fra hytten og ut på det lange “Alisjarvi” vannet. Lina som så vidt var begynt på pakkingen da vi satte utfor tok oss fort igjen med sine 5 ivrige hunder, og suste forbi. Vi skjønte fort at vi hadde lite å stille opp med mot disse hundene, og la oss i vårt eget tempo.

Etter ca en time stoppet vi for å lette litt på trykket, samtidig som vi diskuterte effekten av gårsdagens middag. Gårsdagens bønnegryte hadde plaget begge to, vi hadde mer eller mindre feset sammenhengende siden vi forlot hytten, og det var ingen tegn til at vi kom til å slutte. 

På dagens etappe var det ingen oppoverbakker, kun flatt og nedover, noe som bidro til at kilometerne gled unna. Det var først når kom ned på flaten like før Abisko og tok et dårlig rutevalg, og valgte å gå rett på turiststasjonen, at vi møtte på motgang og frustrasjon. Vi svingte av på en litt mindre trafikkert skiløype som skulle føre oss rett på turiststasjonen, som var ca 5 kilometer unna. Her sluttet plutselig fellene på skiene å virke, og det føltes ut som om vi gikk på blanke bakglatte ski, og det hjalp heller ikke at løypen ble mer kupert. Etter 5 frustrerende kilometer, der resten av dagen hadde gått så fint var vi endelig fremme på Abisko turiststasjon. Vi ruslet inn i resepsjonen og spurte om de hadde et ledig rom til oss, og det hadde de, til 2000 kroner natten. Da vi er teltere som ikke sover i telt takket vi ja til tilbudet. Det var da resepsjonisten sa, «skal dere ha sengetøy?» «Og dere må vaske ut av rommet når dere drar», at vi forsto vi hadde blitt grundig lurt. 

Da vi fikk låst oss inn på rommet, ja så var det vi fikk et rom med 4 senger, og ingenting annet. Vi følte oss enda mer lurt, men fast bestemt på å bruke enda mer penger her, tok vi oss en rask dusj før vi returnerte til resepsjonen for å høre om vi kunne få noe middag. Der var svaret kontant, Nei! Her er det fullt. Vi stakk derfor innom den lille butikken på turiststasjonen, der fikk vi handlet inn både middag og frokost, før vi tok turen inn på felleskjøkkenet og laget oss litt mat. Resten av kvelden gikk med til å bestille matvarer som vi får levert i morgen av et nytt medlem vi får på teamet, samt kappspising av is, chips og sjokolade. 

12. mars

Luftlinje til Nordkapp: 488 km

I løpet av natten våknet jeg flere ganger av at vinden tok tak i hytten som knirket og knaket, men jeg falt fort tilbake i søvn. En av de største  utfordringene når jeg sover og ligger i et kaldt rom er at barten samler så mye fuktighet at den må tørkes flere ganger ila natten for å unngå drukning. Selv med disse utfordringene sov jeg helt til klokken var 7. 

I dag var planen å ta det rolig og gå de ca 2 milene opp til Haukejaurestugan, for å spare krefter til en tung etappe  dagen etter. Vi slappet av med kaffe, radio og frokost, før vi begynte å gjøre oss klar for avreise. Her i de svenske turisthyttene er det sånn at man må sage veden selv, så det var en av oppgavene som måtte gjøres før avreise. Vi var ikke ute av hytten før ca klokken 10.30, og var så heldige å kunne følge  en nylig oppkjørt skuterled, noe som gjorde turen mye lettere. 

Da vi begynte dagen var det tilnærmet vindstille og delvis skyet, men etter ca en time blåste det opp og vi fikk fin blå himmel. Vinden var av den kalde sorten, og den klarte å borre seg godt inn, og i terrenget her var det lite å skjule seg bak, så det var bare å bite tenna sammen. Terrenget her minnet veldig om hardangervidden, og vi måtte minne oss selv på at den hadde vi krysset, og at vi ikke kunne være der.

Da det var ca 5 kilometer igjen til hytten fikk vi en kraftig stigning, og vi trengte flere pauser for å komme oss opp. Vel oppe var vi frustrert over at vi ikke hadde valgt å gå for helfeller i dag da det hadde vært godt med stigning i hele dag. Etter stigningen gikk vi ca 100 meter bortover og rundt en bergknaus, der vi fikk en lang nedover bakke som tok oss ned til samme høyde som vi var på før stigningen. Vi tok frem kartet og oppdaget at vi kunne gått over vannet som gikk parallelt, og spart oss for hele bakken, men men man lærer så lenge man lever. En halvtime senere var vi på hytten hvor vi ble tatt godt i mot av hytteverten og fikk innlosjert på ene delen av hytten. Etter at vi hadde fått kastet av oss sekkene bar det rett ut i snekkerboden for å sage ved. Tilbake i hytten fikk vi fyrt godt opp, hengt klær til tørk og laget oss middag. Resten av kvelden gikk til serie og kappspising av chips og sjokolade. 

10. mars

Luftlinje til Nordkapp: 541 km

Da vi inntok frokosten inne i hytten kunne vi se at vinden begynte å ta seg opp ute, men sikten var klar og himmelen blå. Vi var ryddet ut og klar for avgang fra hytten klokken 0830. Dagens etappe begynte med en kraftig stigning rett ut fra hytten, før det slakte ut etter ca 150 høydemeter. Her tok vinden kraftig tak, så det var bare til å hive på seg hetten og snurpe godt igjen. Vi fortsatte med den kraftige vinden inn fra siden, noe som gjorde at alt som ikke var godt tildekket fikk kjenne på den kalde vinden. Det var som en skalpell som kuttet i nese og kinn der den kalde vinden boret seg inn.

Etter ca 10 kilometer i vinden var vi på vei ned fra fjellet, men det virket som vinden fulgte oss hele veien ned, på et tidspunkt klarte den nesten rive ned Trygve, der han var på vei med en liten bakke. Vel nede fra fjellet blåste det fortsatt godt, og sultne og slitne prøvde vi å finne ly for å få en pause fra vinden der vi kunne innta litt mat. Ved Kutjaure håpte vi det skulle være en åpen hytte, men etter 5-10 minutters leting ga vi opp og valgte å bli stående i ly bak et bygg hvor vi klarte hive i oss litt nøtter og sjokolade før vi fortsatte. 

I det vi hadde bevegd oss ca 200 meter etter pausen ble det plutselig vindstille og veldig veldig varmt, nå var det bare å lette på det som kunne lettes på. Hittil hadde vi måtte lage våre egne spor, men nå møtte vi på skuterleden, og den var nylig blitt kjørt på, vi fikk nå ca 11 kilometer frem til Akkastugorna på nykjørte skuterspor! Tempoet økte og før vi viste ordet av det var vi fremme! Vi hadde forberedt oss på å overnatte i telt i tilfelle vi møtte på noen på hyttene her, men siden det hadde gått så bra på de to andre overnattingene så var vi vel innstilt på å overnatte i hytte i natt også. Da vi var ca 50 meter fra hytten hoppet det plutselig ut en person fra turisthytten, vi ble veldig usikker på hva vi skulle si og gjøre, men fortsatte mot hytten. Her ble vi møtt av Katrin som var hyttevert her, hun inviterte oss inn på en varm kopp saft som vi selvfølgelig takket ja til. Vel inne i hytten, og med hver sin kopp varm saft fortalte vi hun hva vi drev på med, og at hun ikke måtte melde oss til myndighetene. Hun begynte å le og sa at hun lovet å ikke gjøre det. Om vi hadde lyst å bo i en av hyttene her, hadde hunet ledig rom til 2 personer, vi takket ja til rommet og fikk rigget oss til. Resten av kvelden gikk til de vanlige aktivitetene, spising og avslapping. 

8. mars

Luftlinje til Nordkapp: 580 km

Vi går nå inn i Sverige, dette gjør vi da vi har snakket med mange erfarne fjellfolk fra Narvikområdet som advarte oss om fjellene og snøskredfaren i området. Deres klare tale var å gå gjennom Sverige, da dette ville innebære mye lavere risiko.

Vi begynte dagen klokken 0500 for å kunne komme så langt som mulig, avgang fra hytten ble ca 0730. Da vi kom ut av hytten var det overskyet og en kald vind som vi fikk inn fra siden, og ca 10 minus. Første del av etappen gikk på islagte vann, men med 15-30 centimeter snø, som gjorde det passelig tungt å gå i og å trekke pulk i. Etter ca 3 og en halv time kunne vi ta oss inn på Sårjåsjaurestugan som er på svensk side for en rask lunsj. Vi var begge enig om at de siste dagene hadde tært godt på kroppene, og at ferden hittil i dag hadde vært uforholdsmessig tung. Etter lunsjen fikk vi betraktelig bedre føre, nå fikk vi hardt føre og slake nedoverbakker, og humøret var også blitt bedre etter litt mat i kroppen. 

Etter noen kilometer på dette føret traff vi endelig på et snøskuterspor, noe som vi har savnet i flere dager. Vi valgte å følge sporet som etter en stund førte ut på en islagt elv. Etter noen hundre meter hørte vi kraftig knasing i isen, og da jeg skulle sjekke tykkelsen på isen med staven gikk den rett gjennom. I frykt for å gå gjennom isen tok vi kraftig venstre og gikk av elven, men valgte å følge den fra land. Da vi ikke kunne gå på elven måtte vi gå i det kuperte terrenget, som er veldig god på å suge ut kreftene av oss. Dette terrenget fulgte oss helt til vi kom frem til turisthytten i Stáloluokta, som vi nådde ca 1700. Vel fremme fikk vi fyrt opp i gassovnene som var eneste varmekilde, og varmet opp vann til middag. Like etter middagen la jeg meg i soveposen for en liten hvil, men våknet ikke før klokken 01.00, så valgte å lukke øynene å sove videre. 

6. mars

Luftlinje til Nordkapp: 593 km

Dagen begynte rolig og behagelig med frokost kl 0830 for min del. Da jeg kom til frokostsalen var Trygve allerede ferdig spist og ferdig med å drikke kaffe, han hadde vært oppe siden 0530. Etter frokosten pakket vi sammen og kom oss ned til butikken for å proviantere for de neste dagene 8-10 dagene. Vi kjøpte det vi trengte og litt til på butikken. Etter handlingen tok vi oss en rask lunsj bestående av 3 wienerbrød hver før turen opp til ny-Sulitjelma fjellstue, som er ca 500 høydemeter og 5 kilometer opp fra butikken. Alt vi handlet ble plassert i min sekk, jeg hadde lagt alt jeg vanligvis bærer i pulken, i det jeg prøvde å få sekken på ryggen kjente jeg at vi hadde handlet for mye og at dette kom til å bli tungt. 

Det er bilvei helt frem til døren på fjellstuen men den er ikke brøytet, og vi hadde fått beskjed om at det var snøskuterspor ca halvveis opp i bakken. Da vi begynte på bakken var det tungt, men levelig. Etter ca en kilometer møtte vi på to damer som var veldig snakkesalige, og jeg måtte konsentrere meg for å holde balansen med den tunge sekken mens de snakket. De to damene kunne blant annet fortelle at om ca en kilometer ville skutersporene ta slutt og da ville vi få et virkelig h@&?%#! Vi durte på videre frem til skutersporene tok slutt, og vi kunne kjenne fra første skritt at dette var noe helt annet enn å følge skuterspor. Skien sank ca 40-50 centimeter ned i snøen og det føltes som de traff grusen under, det var ingen hold i snøen og skituppene forsvant inn i snøen og ble værende der til vi kom oss opp til fjellstuen. 

Turen opp kostet mye krefter og den lille turen på 5 km ble tatt unna på 4 slitsomme timer, og lunsjen ble nok forbrent på de første 5 minuttene i denne snøen. På et tidspunkt på vei opp bakken der frustrasjon var høy spurte jeg Trygve «hvorfor gjør vi dette? Det er ingen som tvinger oss», han hadde ikke et godt svar på det der og da. 

Da vi kom opp til den varme fjellstuen kunne vi kjenne på at slitet var verdt det hele, og her sto det varme på i hele hytten, så det var bare til å hive på seg tørre klær og begynne på avslappingen. Etter en stund begynte Trygve å lage pizza, og like etter den var ferdig var det tid for zoom-øl med noen kamerater, som vi hadde avtalt noen dager i forkant. Det var meget hyggelig, og en liten befrielse å kunne snakke med andre enn bare Trygve. Etter at sosialkvoten vår var fylt opp ble resten av kvelden brukt til å forberede oss til avreise i morgen tidlig.

De neste 8-10 dagene vil vi være utenfor mobildekning, men vi vil fortsette å skrive og legge ut innlegg så snart vi er tilbake i dekning.