Dag 103 – Goahteluoppal til Kautokeino

24. mars

Luftlinje til Nordkapp: 286 km

Selv med et telt som var satt opp på vaklende snø, og som vi var usikker på om ville tåle så mye som et vindkast da vi satt det opp i går kveld, hadde vi begge sovet fantastisk godt i natt. I dag var det meldt 5-6 plussgrader i Kautokeino i 14 tiden, så for å slippe unna den verste klabbingen under skiene valgte vi å begynne tidlig. Vi våknet klokken 0400, og var ute av teltet og på vei til Kautokeino i skuterspor klokken 0620. Vi satt av gårde i et høyt tempo, da vi begge var svært lystne på en hviledag, samt å kunne få sove inne etter flere netter i telt. 

Selv om solen ikke dukket opp før vi nærmet oss Kautokeino, så var det fryktelig varmt med stadig stigende temperatur utover dagen. Heldigvis var terrenget for det mest flatt viddelandskap.

De første kilometerne ble tatt unna på gamle og utydelige skuterspor, noe som førte til litt stopp og leting til tider, men jo nærmere vi kom Kautokeino, jo bedre og nyere ble sporene. Etter ca 2 timer ble det så varmt at jakkene måtte kastes, og det gikk ikke lenge etter før lue og hansker gikk samme vei. Selv om det var varmt og svetten rant valgte vi å holde et høyt tempo. Da det var ca 5-6 kilometer igjen til Kautokeino kom det vi hadde fryktet… klabbene. Det ble så gale at vi valgte å gå på blanke ski de siste kilometerne, noe som gikk helt utmerket da vi kunne følge elven helt ned til Kautokeino. Da vi kom frem til Kautokeino kom det raskt fra Trygve, som jeg knapt hadde snakket sammen med ila de ca 35 kilometerne i dag, «burger på Essoen eller?» Svaret var enkelt, og 5 minutter etterpå satt vi der med hver vår store burger, noe som var en fantastisk forandring fra de siste dagers frysetørket mat. 

Det var på sin plass med en 300 grams Esso burger med pommes frites når vi endelig kom frem til Kautokeino.

Etter burgeren gikk vi strake veien opp til Thon Hotell Kautokeino hvor vi fikk sjekket inn, dusjet og tatt oss en god powernap. Etter hvilen tok vi turen til hotellbaren hvor Geir satt ventende på oss. Vi ble sittende i baren å diskutere erfaringer fra turen så langt resten av kvelden. I hotellbaren fikk vi servert pizza og øl helt til klokken 22, noe vi utnyttet til det maksimale da smittevernsreglene forhindrer alkoholservering de neste ukene.

Nå ser vi frem til litt avslapping på hotellet, før det om kort tid er siste etappen til Nordkapp.

Dag 101 – Kivijärvi til Bielloaivi

22. mars

Luftlinje til Nordkapp: 313 km

I går slet jeg med å få sove grunnet vinden som pisket utenfor, så jeg var ganske fornøyd med teltplassen i natt da den var trygt omringet av trær. Vinden ble ikke et problem da det var mer eller mindre vindstille og stjerneklart, men vi fikk en uventet kulde. Det ble så kaldt at soveposen som skal tåle 20 minus ble iskald og selv Trygve måtte ty til jervenduk over soveposen for å holde varmen, og jeg gikk for en boblejakke. Problemet når det blir kaldt er at fjeset og da spesielt nesen blir iskald, og en våkner flere ganger i løpet av natten av kald nese som skriker etter varme. 

I dag våknet vi klokken 0530, og fikk begynt dagen med den obligatoriske kaffekoppen og fyrt opp primusen inne i teltet for å få litt varme og kokt vann til dagens frokost som var bananhavregrøt fra Firepot. I går prøvde vi en frokost vi kjøpte i Sverige som baserte seg på ris, noe som ikke fungerte for noen av oss, da vi følte oss tom for energi før vi hadde begynt å gå. Etter frokosten begynte vi å kle på oss, og da det var tid for å ta på seg skiskoene fikk vi oss en skikkelig overraskelse. Skiskoene hadde i løpet av natten blitt forvandlet til slalåmsko, da de hadde blitt pinnestiv av frosten i natt. Det var helt forferdelig både å ta de på, og å ha de på. Vi fikk pakket ned teltet og satte av sted langs skuterleden med slalåmskoene våre. Etter ca 20-30 minutters hurtig gange begynte skoene å mykne litt mer opp og vi kunne stoppe for å knyte de litt bedre til rundt foten. 

Her var det så flott at man skulle tro vi var i Norge.

I dag var planen å følge skuterleden så langt som mulig østover. Vi fryktet at skuterleden og skutersporene skulle stoppe etter bare noen kilometer, men sporene bare fortsatte og fortsatte. Været som i dag skulle være overskyet ble til knall blå himmel, vindstille og det som føltes ut som 25 grader pluss. Det ble så varmt at vi begge valgte å kaste jakken og bare gå i ull, og selv i kun ull rant svetten som bare det i det fine været. Heldigvis var terrenget her slakt og fint, og ba på svært få utfordringer. Etter ca 20 kilometer valgte vi å ta en rask lunsj stopp og nyte solen, før vi durte på videre. 

Påsken kom tidlig til Finland i år, og solfaktor 50 måtte dras frem.
Til lunsj ble det et varmt måltid på den vindstille Sletten vi befant oss på.

Hittil har vi sett lite til folk på vår ferd gjennom Sverige og Finland, men i dag møtte vi på flere folk som suste forbi oss på skuter og hilste på oss ved å løfte hånden høyt i været. Etter ca 35 kilometer sa vi oss fornøyd for i dag og valgte å slå opp teltet 20 meter fra skuterleden mellom noen trær. Det er meldt godt med vind i morgen, så vi håper at trærne skal gi oss god ly sånn at vi får oss en god natts søvn. I alle samtalene vi har hatt sammen i dag har vi snakket om hviledagen vi snart skal ha på Thon Hotel Kautokeino, noe som tyder på at vi er godt slitne, selv om det ikke er så lenge siden sist hviledag. 

Det var 10-12 skutere som nylig hadde kjørt spor til oss da vi nærmet oss teltplassen.

Dag 99 – Dærtahytta til Geatkegielas

20. mars

Luftlinje til Nordkapp: 340 km

I natt kunne vi høre stormen suse utenfor hytten, i følge værmeldingen skulle kastene være oppe i 30 sekundmeter. Det var da godt å kjenne på at vi lå godt inne i en ny og solid hytte. Selv med en urolig natt på grunn av smerter i hendene og uling av stormen utenfor våknet jeg ikke før klokken 7, og ute blåste det fortsatt godt. Vi tok en rolig morgen for å se an hvordan været ble, da det skulle løye litt utover dagen. Trygve var sikker på at været ikke kom til å bli et problem og at det nok kom til å bli vindstille fra svenskegrensen. Geir som hadde bestemt seg for å følge norske grensen og dermed ville få vinden rett i mot, tok en værfast dag på hytten. Vi bestemte oss for å prøve å komme oss så langt som mulig i dag, da vi ville få vinden i ryggen, selv om det var veldig fristende å bli værende igjen på hytten. 

Dærtastua var meget flott, og fristet veldig å bli værende på.

Etter flere kopper kaffe og to frokoster var det på tide å komme seg ut, vi var i gang ca klokken 10 fra hytten, med en kraftig vind i ryggen. Vinden dyttet oss bortover, og hjalp oss holde et godt tempo, og føret var så hardt at vi ikke trengte å lete etter spor og vi kunne gli fort over snøen. Den eneste utfordringen vi hadde var at vi måtte stoppe i ny og ne for å fjerne is som samlet seg i bindingene under skoene til Trygve (ikke et problem for meg som går på 75mm). Dess nærmere vi kom oss grensen jo mer løyet vinden, og da vi passerte grensen var det mer eller mindre vindstille, akkurat som Trygve hadde spådd. 

Vinden ved avspark var så kraftig at vi brukte sekkene som kite for å føre oss til svenskegrensen.
Og vinden var nærmest borte da vi var ved grensen.

Jo lengre vi kom inn i Sverige, kjente jeg mer og mer at jeg skulle ha vært på et toalett, heldigvis møtte vi på noen hytter med utedo som var åpen, hvor jeg kunne smette inn. Etter dopausen ble sikten dårligere og dårligere, men heldigvis traff vi på et skuterspor som vi kunne følge helt til skuterleden. Skuterleden var ikke nyoppkjørt, men vi kunne i det minste se hvor vi skulle med staking hver tiende meter. Vi fulgte leden til klokken nærmet seg 18, og da fant vi oss et egnet sted for å sette opp teltet. Det er svært lite snø i Sverige, så vi er spent på om teltet holder i natt, da det blåser godt opp mens jeg skriver dette.

Det ble akutt behov for en pause å legge igjen litt DNA hos en stakkars svensk same.

Dag 97 – Gaskashytta til Dividalshytta

18. mars

Luftlinje til Nordkapp: 379 km

Jeg våknet 0545 i dag av en intens trang til å tisse, jeg vurderte å knipe igjen og sove videre de siste 15 minuttene før vekkerklokken ringte, men det var sjanseløst. Jeg hoppet opp og kom meg ut i grevens tid. Da jeg gikk tilbake til soverommet var Trygve våknet og på vei opp, jeg innså da at det var bare å bli værende våken, selv om 10 minutter til i soveposen fristet. Geir hadde også stått opp og var klar for frokost klokken 6. Vi fikk i oss frokosten og ryddet oss ut av hytte, og var klar for avgang klokken 0830. 

I nabohytten møtte vi på Per (som vi spiste lunch med på Sauvasshytta) og konen som ville si hadet til oss, samt ta bilde av oss. Hun hadde vært innom tidligere på morgenen for å prøve å ta bilde av oss, men da vi sto der med oppvaskkost og feiebrett var vi ikke mandig nok å ta bilde av. Nå fikk hun tatt et der vi sto i full utrustning, og virket kjempe fornøyd med det.

På vei til å forlate Gaskashytta, og vi ønsket naboene god tur videre.

Ute og på vei opp Strømskardet var himmelen knall blå, tilnærmet vindstille og kaldt, ja så kaldt at det reiv i nesen til tider, så mer enn 10 minus. Vi var så heldig å kunne følge en dag gamle skuterspor, som i følge hyttenaboene gikk mer eller mindre helt til Dividalshytta, som var dagens mål. Oppover Strømskardet hadde både Geir og Trygve et imponerende tempo der de gikk å slepte på hver sin pulk, de fikk de ca 400 høydemetrene opp skaret til å se ut som en lek. Vel oppe tok vi oss en kort pause der vi fikk trøkt på oss litt solkrem, og en liten matbit. Nå var det strake veien til Vuomahytta, som indikerte at vi var halvveis på dagens etappe. Jeg tok meg en runde rundt hytten og kikket inn, en utrolig flott hytte, og kanskje en av turens fineste, bare dumt at vi skulle videre. 

Det var en tøff motbakke fra første stund.
Men utrolig flott på toppen, hvor vi kunne følge slak nedoverbakke videre.

Vi fulgte skutersporene videre og ned under tregrensen, noe som gjorde at vi måtte slåss med trær som stakk både opp og inn i skuterløypen der vi suste nedover. På vei nedover møtte vi flere turgrupper, blant annet en gjeng som skulle opp på Vuomahytta å feire 30 årsdag, ut ifra formen kunne set se ut som at de hadde feiret litt i går også.

På vei nedover i retning mot Dividalen

Etter nærmere 3 mil på ski begynte vi å nærme oss hytten og den fryktede oppoverbakken til hytten. For å komme oss til hytten og oppoverbakken måtte vi krysse elven nede i dalen, som var islagt. Kryssingen gikk uten problem, men like etter fant vi noen skispor som vi mente kunne gå til hytten, men etter å ha fulgt de ca 700 meter måtte vi å konkludere med at det gjorde de ikke. Vi valgte derfor å gå tilbake og opp sommerstien. Terrenget var langt fra ideelt å dra pulk i, det var bratt, mye skog og trær og kupert. Jeg gikk først og trakket spor, men denne oppgaven ble bare vanskeligere og vanskeligere ettersom den ene fellen etter den andre gled av skiene på vei oppover. Jeg prøvde å traversere så godt jeg kunne oppover med en ski med helfelle på vei av og en ski uten noe felle. Etter ca 2 timer med hard jobbing på en strekning på ca 2 kilometer og 250 høydemeter var vi endelig fremme på hytten. Her fikk vi kastet i oss litt varm solbærtoddy og begynt på de nødvendige oppgavene, som å få varme i hytten, koke vann, smelte snø og å hente ved. Vi klarte akkurat hive i oss en aprikoskompott og en sviskekompott før vi alle 3 sovnet.

Dag 95 – Hviledag Altevasshytta

16. mars

Luftlinje til Nordkapp: 385 km

I dag bydde endelig muligheten seg for å sove så lenge som jeg ønsket, og jeg utnyttet dette til å sove helt til klokken 8.30. Da jeg sto opp og gikk inn i stuen satt to morgenfugler og pratet løst med hver sin kaffekopp. Jeg fikk et stygt blikk og klar beskjed om at de hadde begge vært våken siden klokken 5.30 og 6 i dag. De hadde tydeligvis diskutert mye på de timene jeg sov, da hver gang jeg skulle si eller fortelle noe, så hadde de allerede diskutert det eller fortalt det. Etter litt rolig kaffedrikking begynte vi på frokosten, og ble sittende ved frokostbordet til nærmere 10.30. Etter frokosten var det bare å finne seg en god liggestilling i sofaen, hvor mer kaffe ble inntatt. 

Klesvask på gamlemåten funker faktisk det også!

Etter mye avslapping begynte vi å ta fatt på oppgavene vi måtte få unnagjort på hviledagen. Jeg fikk lappet sammen en ulltrøye som hadde raknet litt, og vasket det meste av klær, noe som var på høy tid. Trygve ble så inspirert at han satt i gang med klesvask han også, så nå kan vi lukte mindre vondt i noen dager. Da vi var ferdig med vaskingen begynte vår nye reisekamerat Geir å lage middag, som i dag var stekt ørret med potetmos og grønnsaker. Etter middagen ble det gelé og sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert. Resten av kvelden gikk med til å diskutere videre rutevalg.

Vår nye turkamerat og kokk Geir Lindberg.