4. mars

Luftlinje til Nordkapp: 632 km

Vi hadde satt oss et mål om å komme oss relativt tidlig fra Trygvebu, da vi fryktet både føret og dalen vi skulle gjennom. De fleste vi har møtt på og snakket med de siste dagene har advart oss om Skaitidalen, og de mange snøskredene som går der. Været i dag var overskyet, tilnærmet vindstille og ca -4 grader, godt vær for å prøve seg på Skaitidalen. 

Ut fra hytten kjente jeg at dette kom til å bli en lang og tung dag, det hadde snødd ca 20 centimeter siden i går. Trygve hadde dradd pulken ca 20 meter ut fra hytten og jeg måtte kjempe meg gjennom snøen for å komme bort til den, men da jeg fikk klipset den på var alt så mye lettere. Snøen som hadde falt i går var lett og pulken gled fint gjennom den uten store motstanden.

Vi tråklet oss gjennom skogen på vei oppover dalen og opp mot elven som vi gruet oss til å krysse. I går hadde vi krysset elven med hjelp av bro, og da hadde den lagt der helt åpen. Vi var noen høydemeter høyere nå enn i går, men vi hadde likevel ikke en god følelse når vi nærmet oss den. Trygve gled ned til elven og begynte å stikke med staven for å se om han slo gjennom, men ingen tegn til hull eller vann, vi ble så overbevist at vi valgte å følge elven videre oppover. Ved å følge elven slapp vi å snirkle oss gjennom skogen, samtidig som vi fikk en slak og fin oppoverbakke. Tempoet på elven var ok, og etter ca 3,5 time var vi ved Argaladhytta. Vi valgte å spise lunsj her før vi fortsatte mot Balvasshytta, men stoppet ble av type kort da en blir utrolig fort kald når vi er halvsvette i kulden.

Vi prøvde å følge elven videre, men herfra var det mye overvann, så vi valgte å heller snirkle oss gjennom skogen, som ble stadig tynnere og tynnere. Enkelte ganger føler jeg kart og terreng ikke stemmer og det gjorde det definitivt ikke nå. Fra Argaldalhytta til Balvasshytta er det i følge kartet relativt flatt, men vi fortsatte å gå oppover og oppover. 

Pulken var fortsatt i godt humør, og hadde hittil vært til lite bryderi, men det skulle snart endres. Da det var ca 2 kilometer igjen til Balvasshytta måtte vi krysse en liten bekk som hadde godt med overvann på seg, men det var ingen vei utenom så vi valgte å krysse over. Kryssingen gikk fint, men pulken fikk godt med vann under seg, og like etter begynte den å klabbe. Pulken ble en god del tyngre enn den hadde vært tidligere i dag, men heldigvis var vi ikke langt fra hytten. De siste 2 kilometerne tok jeg unna på bortimot en time, og Trygve som allerede hadde vært oppe på hytten og fyrt opp i peisen, kom tilbake for å hjelpe meg opp den siste bakken opp til hytten. På et tidspunkt på vei opp bakken sa jeg til Trygve at jeg tror jeg bare overnatter her, for det å få pulken opp de siste 5 høydemeterne virket tilnærmet umulig. Vel fremme i hytten fikk vi smeltet snø og varmet opp i hytten, før det ble litt serietid. 

2. mars

Luftlinje til Nordkapp: 643 km 

Morgenen begynte rolig, og vi var nok begge mest lysten på å være værfast i dag, men samtidig klar over at en dag værfast ikke gir noe fremgang. Det virket nesten som vi hadde en gå sakte-aksjon, der alt tok lengre tid enn vanlig. Vi var ikke klar for avreise før klokken 10 i dag også, og når vi hadde sovet godt gjennom natten hadde det snødd ca 15-20 cm utenfor. Snøen fortsatte å lave ned, akkompagnert av noen kraftige vindkast i ny og ne. Fra hytten gikk vi de 200 meterne til bilveien, der vi fikk litt utfordringer med de siste dagers snøsmelting, som hadde gjort veien om til en elv. 

Dagens etappe på ca 15 kilometer skulle ikke taes unna langs vei, men i natur, så snøsmeltingen burde ikke by på problemer. Vi jobbet oss oppover i terrenget, og pulken gravde seg ned, og ble bly tung, dette selv etter en heftig slankeoperasjon på Umbukta. På et tidspunkt var det så gale at Trygve måtte snu pulken for å se om det var noe under som bremset den, men det var det ikke. Mens jeg gikk der og dro på pulken begynte tankene å vandre til da vi møtte på Henning med flere i Røros. Der dukket det opp en historie om at Henning hadde lagt en tung bok i sekken til Trygve da han gikk Norge på langs i 2016. Kunne det være Henning som hadde vært på Lønsstua i natt og tuklet med pulken vår? Jeg la vekk teorien og fant ut at det beste ville være å fokusere på å komme frem til Graddis fjellstue før det ble mørkt, for vi beveget oss veldig tregt i denne snøen. 

Etter mye kaving klarte vi å nå Graddis fjellstue like før kl 18, mye senere, og mye mer utkjørt enn vi hadde tenkt da vi sto opp i dag. Her fikk vi tildelt en enkel, men varm hytte, samt kjøpt oss brød og pålegg til en god frokost i morgen. Resten av kvelden gikk til planlegging av ruten videre, samt avslapping. Vi fikk også ringt Henning, som selvfølgelig avkreftet med en gang at han ikke hadde tuklet med pulken, vi velger å ligge godviljen til og tro på han denne gangen.

28. februar

Luftlinje til Nordkapp: 685 km 

Jeg bråvåknet i 04 tiden og hørte vinden ulte og regnet plaske utenfor. Jeg knep igjen øynene og håpte på en værfast dag før jeg sovnet igjen. Trygve vekket meg ca 07 og kunne fortelle at været ikke virket så gale, jeg håpte fortsatt på at vi skulle bli værfast. Da jeg fikk beina i gulvet og begynt på kaffen kjennes kroppen klar for en ny dag på ski. Vi fikk nedpå frokosten, og ryddet og tørket oss ut av hytten til klokken var 09. 

Været var overskyet, yr/lett regn og vind, men da vi kom lengre opp i høyden ble det mer av alt. Mer overskyet, mer regn og mer vind. Da vi forlot hytten var det 4 grader, så begge hadde droppet å ha ull eller annet på beina, og det begynte vi å angre på nå. Spesielt lårene fikk virkelig gjennomgå i dette været. Vi måtte stoppe flere ganger å snu oss for at beina skulle få en pause fra den harde påkjenningen. 

Vi snakket nesten ikke sammen i dag, da det var nesten umulig å høre noe i den kraftige vinden, og vi måtte ty til roping for at den andre skulle høre. Etter ca 25 kilometer i pøs regn og vind ankom vi Bolnastuen, som ikke var låst med DNT nøkkel men med spesialnøkkel. Da vi oppdaget dette var vi to klissvåte og skuffa karer. Der vi sto lignet vi nok mest på to treåringer som ikke hadde fått viljen sin, men heldigvis var løsningen kun en telefon unna og et par minutter etterpå var vi inne! Vi fikk hengt opp klær til tørk og begynt å varme opp hytten. Vi fikk også dystre meldinger fra våre venner som kommer etter på sine Norge på langs turer, meldingene var at alt av snø var regnet vekk og at det var åpne elver fra trondheimsområdet. Vi kunne dermed konkludere med at vi ikke hadde det så gale her vi satt i en varm, tørr hytte med nybakt focaccia, pasta bolognese og mesternes mester på iPad. 

26. februar

Luftlinje til Nordkapp: 718 km 

Vi var i gang på dagens etappe ca 0900. Thor Inge var veldig påståelig på at han skulle lage scooterspor til oss opp den første kneiken, og det hadde han! Vi fulgte sporene hans som snirklet seg oppover mot fjellheimen. Like før vi nådde toppen gikk vi rett på en liten reinflokk på ca 10 dyr, de ble bare stående å se på oss før de ruslet videre. Nede i Umbukta hadde vi plussgrader og overskyet, men her var det kaldere og det gjorde at føret utenfor scooterløypen var hardt, da det nok hadde vært plussgrader her i går, og nå fyrst på igjen. 

Da scooterløypen tok slutt gikk vi på et skispor, som vi kunne følge videre, men føret var så fast at det var liten forskjell på å lage egne eller å følge sporet. I det vi rundet et «hjørne» på vei oppover fikk vi plutselig kraftig vind og sikten ble dårligere, så her var det bare å få på seg briller og hette. 

Etter noen timers gange fra Umbukta var vi fremme ved Sauvasshytta, og vi kunne se at skisporene vi hadde sporadisk fulgt gikk inn til hytten. Vi banket på hytten og ut kommer en blid kar som ber oss komme inn. Inne i hytten hadde han fyrt godt opp og vi ble sittende å prate med han mens vi spiste vår medsmurte lunsj. Etter at lunsjen var ferdig oppspist var det ut igjen i været, noe som var lite fristende der vi akkurat hadde begynt å få varmen i kroppen, men ullklærne fortsatt var fuktig.

Veien videre gikk opp fra ca 900 meter opp til 1100 meter før vi skulle ned til 600 meter igjen. Det gikk ikke mange minuttene med gange før vi var gode å varme igjen. Vi skulle nå gå gjennom en dal som Trygve hadde vært bekymret for å passere i flere dager, og nå skulle vi gjøre det uten sikt. Passeringen gikk fint, men krevde en del stavkast for å se hvordan terrenget var foran oss i det flate lyset.

Etter nedstigningen var det strake veien gjennom åpne elver og overvann til Kvitsteindalstunet. Da det var ca 200 meter igjen til hytten og begge var passelig sliten og sulten møtte vi på et reingjerde, som vi måtte klatre over, akkurat det to slitne kropper trengte! 

Vel fremme på hytten fikk vi nesten sjokk over standarden på hytten. Hytten er helt ny (bygget i 2017), og hadde det meste av fasiliteter, det eneste som manglet var mobildekning for å se mesternes mester. Dagens middag ble FirePot sin pasta bolognese, som vi begge konkluderte med var helt fantastisk! Etter middagen la vi oss ned på hver vår sofa og sluknet til lyden av NRK P2. 

24. februar

Luftlinje til Nordkapp: 733 km

Vi våknet til 2 plussgrader og overskyet vær, og mens jeg ryddet hytten pakket Trygve pulk. Da han var ferdig var beskjeden klar, ha halvfellene klar, for i dag kommer det til å klabbe. Vi kom ikke mer enn 200 meter fra hytten før vi måtte legge om, skiene var blytunge og dekket av snø både over og under. Halvfellene som har blitt kjørt hardt på gruset vei kan vel heller kalles kvartfeller, men selv etter bytte sugde skiene til seg det som var av snø. Her var det bare å bite tennene sammen og gå. 

Etter ca 7 kilometer var det tid for dagens eneste bakke (ca 60 høydemeter), og på kartet virket ikke dette som det skulle by på noen utfordringer, men så feil kan man ta. Terrenget virket ugjennomtrengelig der vi skuet opp på det, men vi klarte å snirkle oss bort og litt oppover. Trygve bestemte seg i bunnen av bakken for å gå litt foran for å speide etter en mulig trasé. Etter et par minutter kommer han tilbake med et smil rundt munnen, jeg har to dårlige nyhet, skien min er knekt, og vi er i Sverige. Var det en ting vi hadde bestemt oss for så var det å ikke be om hjelp de gangene vi streifer innom Sverige.

Jeg dro med meg pulken til der hvor Trygve hadde knekt skien, og dette virket ikke lovende. Mens Trygve prøvde å lappe sammen skien gikk jeg opp med sekken hans for å prøve å finne en vei opp den bratte bakken. Bakken var mye brattere og vanskeligere å komme opp enn jeg hadde trodd, men etter mye slit kom jeg meg opp og kjente at jeg gruet meg til at pulken skulle samme vei. 

Da jeg kom ned igjen til Trygve var han ferdig med å «lappe sammen» skien. Vi dro pulken gjennom den tette skogen bort til bakken og fant ut at den beste måten å få pulken opp på var å ta av skiene og dra den opp. Etter mye hard jobbing klarte vi å få pulken opp. 

På toppen av bakken hadde vi mobildekning og vi fikk tatt en rask telefon til Umbukta fjellstue for å høre om de kunne hjelpe oss. De hadde hele Heimevernet og Mo politistasjon inne i fjellstuen som er på norsk side på grensen til Sverige, så de ville nødig krysse grensen. Etter litt om og men fikk han godkjenning av politiet og redningen var på vei! Vi hadde avtalt å møtes nede ved vannkanten ved Umbuktavannet, som var på andre siden av bakken vi nettopp var kommet opp. Her skulle de komme med ny ski til Trygve og samtidig ville vi få scooterspor til fjellstuen. 

Nedoverbakken til Umbuktavannet var alt annet enn lett å forsere, den var veldig kupert og skiene klabbet godt. I nedoverbakkene var skiene som limt til snøen, pulken dyttet alt den klarte, og jeg var den myke delen i midten som skulle prøve å holde dette sammen. Det gikk bra i noen av bakkene men i andre hadde jeg ikke sjans, og da var det godt å ha Trygve på brukket ski og med latterkrampe bak meg.

Da vi var nede med vannet ble vi møtt av Thor Inge Kristensen som driver Umbukta fjellstue. Det første han kommenterte var klabbene under skiene, «vi har nok snø, du trenger ikke ta med din egen». Trygve fikk lånt en ski og vi fortsatte turen videre i scootersporene. For å slippe mer klabbing enn nødvendig valgte vi å ta av fellene og å gå med blanke ski i scootersporene, noe som fungerte utmerket. Eller det vil si helt til vi møtte på noen små oppoverbakker, der vi falt 20-30 ganger hver i kampen om å komme oss over haugene. Etter 1,5 time i scootersporene kunne vi svinge inn på tunet til Umbukta fjellstue. Her fikk vi tildelt vår eget stabbur som vi fikk overnatte i. Vi fikk hengt opp utstyr til tørk og begynt på avslappingen. I et av fallene i scootersporene hadde jeg klart å slå en kink i ryggen, så jeg ble sengeliggende resten av kvelden med Trygve som hjelpepleier, noe han løste svært godt. Vi ser nå for oss noen hviledager her for å få orden på utstyr og kropper.