Vi begynte dagen klokken 0600 med egg, bacon og kjepølser fra Sæterstad Gård. Etter frokosten fikk vi litt tid til avslapping før det var på tide å rydde seg ut av hytten. Vi tok farvel med vertskapet og satte snuten mot neste mål. Under frokosten hadde vi kommentert hvor bra været så ut til at det skulle bli, bare det lettet litt til, og at vinden de hadde meldt ikke kunne stemme. Den første kilometeren merket vi lite til vinden, men så fikk vi noen partier med kraftig vind, her var det bare å hive på seg hetten og bite tennene sammen og gå til en kom seg i le.
Her i «Miljøhuset» på Sæterstad Gård fikk vi overnatte og spise fantastisk mat, sponset av Skorpengjengen.
Etter ca 14 kilometer valgte vi å ta raskeste vei over Røssvatnet. Det var ingen spor å følge, så her måtte vi lage våre egne. Cirka halvveis over vannet var vi så heldig å treffe på en scooterløype, som var mye lettere å følge enn å vasse i løssnø. Frem til vi møtte på scooterløypen hadde vi merket lite til vinden, men det var nesten som om vi hadde utløst noe ved å gå på scooterløypen, for like etter at vi begynte å følge denne, blåste det kraftig opp. Vi krummet nakken og fortsatte over vannet på vei inn mot land. Da vi kom over på andre siden var det kun 10 kilometer langs vei til dagens mål; Stekvasselv Gård på ustrødd vei.
Det var helt på grensen til bra vær da vi startet kryssingen av Røssvatnet.Det blåste kraftig opp da vi valgte å gå fra selvtråkk til scooterløype.
Vel fremme på Stekvasselv Gård fikk vi dusjet, og vasket litt klær før middagen var klar. Middagen ble servert av ingen ringere enn Kari og Håkon Økland, som begge har gått på Os Gymnas! De fortalte om hvordan de hadde jobbet seg nordover etter endt skolegang, og overtatt gården her i 1986. Etter middagen fikk vi servert kaffe og eplekake med krem til dessert. Resten av kvelden gikk med til avslapping og tørking av klær, sånn at vi er klar for det vi tror blir en knallhard etappe i morgen til Gressvasshytta.
Til den lokale elgen, fikk vi servert kantarell, tyttebær, og masse gode grønnsaker.
Noe jeg har tenkt på den siste tiden er at mitt forhold til pulken vår, er omtrent det samme forholdet som Odd Børretzen hadde til måker. Dette handler mest om at jeg heller foretrekker å bære tung sekk, fremfor å slepe pulk opp og ned i all slags terreng, da jeg mener det er ineffektivt i så mye kupert terreng vi passerer. Det kommer derfor tidvis en argumentasjonsrekke ovenfor Marius om at vi må bare kvitte oss med hemskoen, men jeg har foreløpig ikke lyktes med dette.
Et annet stort spørsmål som reiser seg for dagen; Er alle gode ting 3, også når det gjelder sko? Det er første dagen med nye skisko, og nå er det tilbake til turens første modell igjen «Crispi Svalbard», som holdt ut i første runde mellom Ljosland og Haukeliseter ca 14 dager. Og ikke minst, er føttene mine blitt så hardføre nå at de ikke behøver metervis med sportstape?
Heldigvis holdt skoene mine turen over Børgefjell med hjelp av både superlim og tape, selv om den delen på skoen som var brukket, bokstavelig talt hang i noen tynne tråder. Og igjen har vi fått meget god hjelp fra Maria på Stadion Sport, som sørget for nye sko sendt hit til Hattfjelldal.
Veien videre i dag var til Sæterstad Gård, og hovedplanen var å følge bilveien ca 37 kilometer, med mindre de hadde tømt et nytt sandtak for strøsand. Alternativt var det også noen snøscooterløyper som kunne være plan B hvis det var krise langs veien, men erfaringsmessig er det krevende å følge slike løyper med mindre de nylig er oppkjørt.
Da det potensielt var en ganske slitsom dagsetappe, var vi i gang allerede litt over klokken 08. Været denne dagen var en kombinasjon av mye snøfall, og motvind type kraftig. Jeg vil ikke si at det var snøstorm, men minst stiv snøkuling. Jeg startet ut fra Hattfjelldal med pulken på slep, og der var det rett i en endeløs motbakke. Mine to og eneste motivasjoner var at Marius skulle overta pulken halvveis til Sæterstad Gård, og at halvveis på etappen min var det stort sett slutt på oppoverbakkene.
Det er ikke bare oss eller vann som kan finne på å følge minste motstandsvei. Selv skogens konge kan lett komme på den gode ideen om å loffe gatelangs.Med motvind og snø var vi hele dagen pakket inn bak snøbriller og hetten.
Etter 16 kilometer skulle vi ta hardt babord fra hovedveien, og der hadde også heimevernet en liten veibom og varmebu. Vi fikk komme inn til de og spise lunsj i le og ly for vær og vind. Det var såpass hyggelig og varmt at vi ble sittende i en times tid og prate med de trivelige soldatene som også kunne by på nytraktet kaffe. Vi fikk aldri med oss navnene deres, men det var sikkert topphemmelig uansett. Det vi vet var at G.I. nr 1 var bonde med 300 vinterforede sauer, og G.I nr 2 også var bonde og hadde 60 kyr. Da lunsjen var over forsøkte vi å lure de til å bytte, slik at vi kunne være soldater noen dager, og så kunne de gå med sekker og pulk opp til Saltfjellet. Dette lyktes vi ikke å overtale de til, og vi måtte pent og pyntelig få på oss jakke og ski igjen før det var videre nordover.
Etter 16 km dukket heimevernet opp i en slags kontrollstasjon langs veien.Dette var et av dagens høydepunkter med varme og en kopp kaffe.
Foreløpig gikk det ganske greit med mine nye sko, og jeg så lyst på livet med bare noen kilometer igjen med pulkslit for denne dag. Mer eller mindre nøyaktig halvveis på dagsetappen videre, faller selve bindingen på ene skien til Marius av. Dette medførte at skiene til Marius ble stroppet på pulken, og jeg fikk den takknemlige oppgaven med å trekke pulk resten av dagen også, og med Marius vandrende til fots like etter.
En skigåer ble på null komma niks forvandlet til en slukøret vandrer.
Etter en ny halvtime kjentes det ut som en popcorngryte i skoene, hvor vannblemmene plutselig tøt ut over alt på føttene i de nye skoene. Da vannblemmene også begynte å dukke opp i flertall per tå, kjente jeg på at irritasjonen fikk ta noe overhånd. Og hva var ikke mer irriterende enn et «anker» på 70 kg som hang på slep med mer eller mindre dårlig gli over snøen som lå ujevnt fåkket i dyner. Det mest fristende var å bruke de 5 literne med primusbensin vi nettopp kjøpte i Hattfjelldal til å brenne opp hele pulken, men i grevens tid kom brøytebilen og gjorde livet litt lettere for oss.
17 vannblemmer senere kunne vi endelig si oss fornøyd med innsatsen for dagen, og sjekke inn på Sæterstad Gård. Her har jeg vært en gang tidligere, og vet at det er et usedvanlig flott sted å bo, og med mat og service som bør være en rettesnor for mange andre. Vi tok en god og varm dusj etter den lange forblåste etappen, og deretter fikk Marius hjelp av far og sønn på gården til å fikse skien sin. Grunnet et nyfødt barn på gården, var det litt vanskelig å få til matservering til oss, men det lå helt fersk og filitert røye til oss i kjøleskapet, og masse fiskesuppe som vi kunne varme opp selv.
Og for å gjøre kvelden vår fullkommen, fikk vi en melding fra «Skorpengjengen», som syntes at våre reiseskildringer var akkurat interessante nok for at de ville gi et bidrag til noe vi kunne glede oss til. Dette er forsåvidt ikke eneste bidraget vi har fått fra familien Skorpen, for de er også eier av hytten på Ustaoset vi fikk overnatte 3 dager på, etter vi hadde krysset Hardangervidda. Noe vi lenge har gledet oss til, er å faktisk komme frem til akkurat denne gården, så jeg tror jaggu vi skal kreditere Skorpengjengen til akkurat denne overnattingen. Tusen takk!
Som en takk til Skorpengjengen, må vi legge familien sitt 1000 år gamle Bumerke ut som ny tursponsor.
Fremover nå er det meldt en god del mildere vær, og kanskje til og med plussgrader med påfølgende regn. Vi har derfor en liten kamp mot klokken nå de neste dagene om å forflytte oss lengst mulig nordover og opp i høyden til de kalde blå. Kvelden ble avsluttet gjespende og mett på sofaen, før vi skjønte at flest mulig timer på puten var det vi trengte mest til neste dag.
Vi hadde vekkerklokkene på klokken 0600 for å begynne dagen tidlig, men der vi satt å drakk kaffe på morgenen innså vi at vi kun skulle 3 mil langs vei, og at det da ikke var noen grunn til å stresse. Vi har god erfaring med å gå langs vei og klarer å holde et ok tempo over tid. Vi spiste frokost og ryddet oss ut av hytten, og vi var på vei mot Hattfjelldal ca 0900. For å komme oss fra kårboligen til veien, måtte vi krysse en liten hengebro.
Det røde huset bak til venstre er Kårvoigen vi overnattet i.
Da vi kom bort til veien var denne gruset, og ikke litt, men veldig godt gruset. Det gjorde det tungt å dra pulk, og skiene ble godt ripet opp. Jeg valgte å ta av meg skiene og gå på beina, for å ikke ødelegge skiene mer enn de allerede er. Etter ca 5 kilometer valgte vi å ta en sidevei som gikk parallelt med hovedveien nesten helt til Hattfjelldal, og denne skulle ikke være strødd, kun brøytet. Det var fantastisk å slippe unna alle de små steinene, og tempoet økte og vi begynte å tenke at dette ble lett match. Etter 6 kilometer langs veien stoppet plutselig brøytingen, men veien fortsatte. Hva skulle vi gjøre? Gå tilbake 6 kilometer og følge veien med grus, eller følge den ubrøytede veien videre? Vi valgte det siste. Heldigvis var ikke føret like gale som i går, her sank vi kun med ca 30 cm, men det var nok til å gjøre det tungt å lage spor og å trekke pulk. Tempoet sank drastisk og veien virket til å aldri ta slutt, vi begynte å bli usikker på om vi i det hele tatt ville komme frem i dag.
Det var en stor nedtur å møte på en nystrødd vei.Farten gikk fra 6 km/t til 2 km/t da vi gikk fra brøytet til ubrøytet vei.
Motivasjonen var på et av turens laveste punkt etter tunge dager i Børgefjell og med en dag som skulle være lett, som var så langt fra lett man kan komme. Det hjalp lite på motivasjonen at det hadde vært overskyet i hele dag, og at det nå ble et kraftig snøvær. Etter det som føltes ut som 100 kilometer traff vi endelig på brøytet vei og vi klarte å presse oss til å fortsette inn til Hattfjelldal. Vel fremme i Hattfjelldal fikk vi kontakt med fjellfolkets hus hvor Trygve fikk nye skisko og vi fikk leid et rom for natten.
Det var noen modige sauer som var nysgjerrig på oss. Lite visste de at sultne predatorer som oss, kun så en anseelig mengde lammecarré.
Etter innsjekk gikk turen til butikken hvor det ble storhandlig, da vi ikke møter på butikker på ca 10 dager. Resten av kvelden ble det avslapping på rommet, og prøve å gjøre kroppen klar for neste dag.
I løpet av natten hadde det definitivt vært en værskifte. Da vi krøp i posen kvelden før, var det såpass kaldt at nesetippen hadde det ubehagelig, og da vi våknet i dag var det en behagelig temperatur i teltet, allerede før vi fyrte opp primusen. Dagen begynte allikevel med en relativ ny fast morgenrutine. De siste 2 ukene har nevene begynt å knyte seg bra til over natten. Når vi går på ski i snitt 7-9 timer, mer eller mindre hver eneste dag, så har vi et nokså fast grep om skistavene. Nevene er i tillegg utallige ganger både iskald og alt for varm i løpet av en dag. Så når vi våkner må vi bruke noen minutter på å rette ut fingrene på noen ganske ømme hender.
En grå dag med lite sikt. Vi fikk til og med anledning til å kaste litt skistaver etter gammel vane.
Da vi var pakket å klar for å ta oss ut av Børgefjell, var det ikke lenger det fine været fra i går. I dag var det nokså vindfullt, grått og lite sikt, men det stoppet selvsagt ikke oss. Det var en ganske så ensformig etappe i rundt 6 timer med litt opp, litt ned, litt opp, osv., før vi kom ned til tregrensen. Da var det slutt på det relativt greie skiføre, og vi kan nå skilte med ny rekord med dyp løssnø. På dette tidspunktet var jeg pulkdrager og Marius sportrakker, og for hvert skritt Marius tok, var det en kamp å få skiene ut igjen av snøen. Det var helt brutalt, og det til tross for at vi gikk i ganske bratt nedoverbakke.
Tregrensen betød slutten av Børgefjell og starten på løssnøen.
Da vi så at vi kunne klare å komme ned til veien og Susendalen i rimelig tid, ringte vi til Furuheim gård ikke langt unna, og lurte på om de hadde ledig overnatting. Det var ingen problem, og hvis vi ville ha mat, kunne hun også fikse dette. Kloke som vi er, takket vi naturligvis ja til dette generøse tilbudet, og fortsatte nedover skråningen. Tempoet vårt var en periode rekordtregt, men da vi hadde kommet et stykke nedover, traff vi heldigvis på et gammelt skispor som var betydelig bedre å følge. Like før det var helt mørkt kom vi ned på veien, og da var det bare 2 kilometer igjen av dagens etappe.
Vel fremme på Furuheim gård, ble vi godt tatt i mot og vist rundt i det gamle kårhuset vi skulle overnatte i. Her hadde de fyrt opp i peisen til oss, og det tok ikke lange tiden før vi fikk servert varmrøykt røye til middag med masse deilig tilbehør og noen Nordlandspils. Og siden det var fredag, kunne vi igjen avslutte kvelden med «Mesterenes Mester» og «Nytt På Nytt».
Jeg våknet klokken 0700 svært uthvilt, og av at Trygve ikke hadde vekket meg, han lå nemlig godt nede i soveposen sin. Jeg fikk vekket Trygve og vi fyrte opp primusen i innerteltet for å få litt mer behagelig temperatur, før vi begynte på kaffi og frokosten. Ca klokken 0945 var teltet og pulken pakket og vi var å vei.
For en rå start på dagen! Ikke bare sove lenge, men også strålende sol.
Pulken var blytung å trekke i dyp løssnø, til stadighet sank vi ned i løssnøen uten å få noe feste eller løft fra skiene. Tempoet var svært tregt og jegerne vi møtte i går sine spor gikk i sikksakk innimellom busker og kratt, i let etter ryper, så det var lite vits å følge deres spor.
Alle som har vært i Børgefjell sier det er så vakkert, og det er helt riktig!Et sikkert tegn på at det er tunge forhold, er hvis pulken ligger litt på skrå i snøen.
Været i dag var sol, blå himmel og vindstille, sånn som vi liker det, men ikke som Yr melder det. Yr hadde meldt 15 sekundmeter vind og overskyet, dette merket vi lite til. Da vi endelig kom ut av Virmadalen fikk vi hardere føre, og tempoet vårt økte betraktelig. Da vi kom frem til noen hytter i enden av «Store Kjukkelvatnet» bestemte vi oss for å sette opp telt for kvelden. Etter våre anslag var det ca 20 minus her, så det var godt å komme seg inn i teltet for å få i seg en varm middag og komme seg i soveposen. Resten av kvelden gikk til avslapping og spising av chips og sjokolade, men med primusen i innerteltet for å få en behagelig temperatur.
Vi oppdaget 5 tamrein som samene hadde glemt igjen når de flyttet resten av flokken til vinterbeitene ved sjøen.Det var en tung men fin dag i fjellet. En kvil på skistavene er standard prosedyre.En verdig avslutning på dagen i Børgefjell.
