27. februar

Luftlinje til Nordkapp: 705 km 

Da vi sto opp i 06 tiden, var det været vi var mest nysgjerrig på. Værvarselet hadde ikke vært spesielt lovende, så det store spørsmålet var om vi skulle ta en værfast dag eller dra videre mot Virvasshytta. Været var foreløpig overraskende bra, og gradestokken viste minus 1 grad. Vi bestemte oss for å pakke sakene våre, selv om denne nye hytten egentlig var mye mer fristende å være på. Det er kun to ting dette hyttetunet ikke får toppkarakter på. Det ene var standard på utedoen, og det andre var at sengen jeg hadde funnet meg knirket av så lite som pulsslagene mine. Under nedpakking av soveposen min, syntes jeg den begynte å få en litt vel dårlig odør. Jeg begynte å tenke om det kunne være A) jeg hadde pisset i søvne, eller B) Marius hadde pisset på meg i søvne, eller enda verre C) Marius hadde pisset på meg når han var våken og jeg lå og sov. Jeg satset på at det bare var x antall netter med en svett og klam kropp som begynte å danne en ufyselig snek.

Etter havregrøt, kaffe og utvask var det videre ut i terrenget på vei mot neste hytte. Skiføret var overraskende bra med tanke på at underlaget bar oss fint, men helfellene klabbet litt vel mye etter bare en kilometer. Vi stoppet og byttet til halvfeller, før vi var på full fart oppover dalen og elveleiet. 

Fremdeles var det nokså bra vær med lite vind og ingen nedbør, men vi kjente at det ble mildere og mildere. Da vi hadde gått en tredjedel av dagens etappe begynte vinden og yppe seg litt, men det var heldigvis vind i ryggen, så det gjorde ikke så mye. Sikten var dårlig de neste timene, helt til vi kom oss ned igjen fra høyden til tregrensen. Da vi var halvveis på dagens strekning kom regnet for fullt, og det ble en ganske sur tilværelse. Fremover nå blir vi utelukkende nødt å satse på kuldegrader, for Gore texen er definitivt ikke vanntett lenger!

Ruten vi hadde planer om å følge videre gikk ned i bjørkeskogen helt frem til hytten. Da vi kom ned til skogen var det betydelig tyngre å trakke seg fremover med krokete bjørketrær overalt og dypere våt snø, og vi dro oppover i høyden igjen. Det var litt klarere sikt nå, og til og med solen viste seg noen minutter. Men vinden var vanvittig kraftig i kastene, og det var ikke mye om å gjøre før vi ble blåst over ende. Det skal selvsagt mye mer til enn «luft i bevegelse» for å sette oss to ut av spill, og det gikk ikke lange tiden før vi hadde overvunnet dagens utfordringer og sto på trappene til Virvasshytta. 

Kun kort tid etter vi hadde kommet oss inn i hytten, ble været betydelig verre, og vi kunne sitte inne foran peisen med nystekte fleskepannekaker til middag. Hytten var ganske så romslig, noe som kom godt med da det ikke var en tørr flekk på klær eller utstyr. Etter vi hadde forvandlet hele stuen om til et tørkerom, kunne vi slappe av på sofaen med en cowboystrekk, før vi avsluttet kvelden med litt serietid på iPaden.

26. februar

Luftlinje til Nordkapp: 718 km 

Vi var i gang på dagens etappe ca 0900. Thor Inge var veldig påståelig på at han skulle lage scooterspor til oss opp den første kneiken, og det hadde han! Vi fulgte sporene hans som snirklet seg oppover mot fjellheimen. Like før vi nådde toppen gikk vi rett på en liten reinflokk på ca 10 dyr, de ble bare stående å se på oss før de ruslet videre. Nede i Umbukta hadde vi plussgrader og overskyet, men her var det kaldere og det gjorde at føret utenfor scooterløypen var hardt, da det nok hadde vært plussgrader her i går, og nå fyrst på igjen. 

Da scooterløypen tok slutt gikk vi på et skispor, som vi kunne følge videre, men føret var så fast at det var liten forskjell på å lage egne eller å følge sporet. I det vi rundet et «hjørne» på vei oppover fikk vi plutselig kraftig vind og sikten ble dårligere, så her var det bare å få på seg briller og hette. 

Etter noen timers gange fra Umbukta var vi fremme ved Sauvasshytta, og vi kunne se at skisporene vi hadde sporadisk fulgt gikk inn til hytten. Vi banket på hytten og ut kommer en blid kar som ber oss komme inn. Inne i hytten hadde han fyrt godt opp og vi ble sittende å prate med han mens vi spiste vår medsmurte lunsj. Etter at lunsjen var ferdig oppspist var det ut igjen i været, noe som var lite fristende der vi akkurat hadde begynt å få varmen i kroppen, men ullklærne fortsatt var fuktig.

Veien videre gikk opp fra ca 900 meter opp til 1100 meter før vi skulle ned til 600 meter igjen. Det gikk ikke mange minuttene med gange før vi var gode å varme igjen. Vi skulle nå gå gjennom en dal som Trygve hadde vært bekymret for å passere i flere dager, og nå skulle vi gjøre det uten sikt. Passeringen gikk fint, men krevde en del stavkast for å se hvordan terrenget var foran oss i det flate lyset.

Etter nedstigningen var det strake veien gjennom åpne elver og overvann til Kvitsteindalstunet. Da det var ca 200 meter igjen til hytten og begge var passelig sliten og sulten møtte vi på et reingjerde, som vi måtte klatre over, akkurat det to slitne kropper trengte! 

Vel fremme på hytten fikk vi nesten sjokk over standarden på hytten. Hytten er helt ny (bygget i 2017), og hadde det meste av fasiliteter, det eneste som manglet var mobildekning for å se mesternes mester. Dagens middag ble FirePot sin pasta bolognese, som vi begge konkluderte med var helt fantastisk! Etter middagen la vi oss ned på hver vår sofa og sluknet til lyden av NRK P2. 

25. februar

Luftlinje til Nordkapp: 718 km 

Da vi var på beina etter en natt i stabburet på Umbukta Fjellstue, skjønte vi hvor heldige vi hadde vært med å komme frem hit dagen før. Det var et skikkelig vestlandsvær med striregn og vind, og det føltes helt magisk å være inne i en tørr og varm hytte. Etter en lang og god frokost med ski-VM på TV, fikk vi lov å låne en bil som kunne ta oss inn til Mo i Rana. Nye ski måtte jeg ha, og ideelt nye sko også. De 4 dager gamle skoene jeg fikk i Hattfjelldal, har hatt en vond kant rundt ankelen som har gitt en vanvittig trykksmertene i et senefeste. Det var så ille mot slutten av gårsdagens etappe at det kun var gamasjene som holdt skoen fast i foten, da jeg ikke klarte å snurpe de igjen med skolissene.

Etter en halvtimes kjøretur til Mo, var vi først en tur innom bakeriet hvor mine to søstre; Åshild og Ingrid, hadde ringt inn en overraskelse til oss. Så her kunne vi hente både, baguetter, boller og kake, noe som ble fortært på få sekunder i bilen. Videre gikk ferden vår til Sport 1, hvor vi fikk en utmerket service med nye ski som de tok inn som reklamasjon, pluss nye skisko, og litt diverse annet utstyr vi trengte.

Vi hadde også strippet pulken og sekkene våre maksimalt for utstyr, som vi fikk puttet i en eske og sendt hjemover. Med mildværet som er meldt en uke frem i tid, er vi forberedt på et grusomt føre, og da gjelder det å kvitte seg med alle gram vi kan. 

Vi fikk også handlet masse annen god mat i Mo, blant annet lasagne som vi laget til kvelds med en god salat og rømme som tilbehør. Før vi tok kvelden, fikk vi pakket mye utstyr og ladet alt av batterier, og igjen var det bare å tape opp beina og satse på at de nye skoene skal være behagelige.

24. februar

Luftlinje til Nordkapp: 733 km

Vi våknet til 2 plussgrader og overskyet vær, og mens jeg ryddet hytten pakket Trygve pulk. Da han var ferdig var beskjeden klar, ha halvfellene klar, for i dag kommer det til å klabbe. Vi kom ikke mer enn 200 meter fra hytten før vi måtte legge om, skiene var blytunge og dekket av snø både over og under. Halvfellene som har blitt kjørt hardt på gruset vei kan vel heller kalles kvartfeller, men selv etter bytte sugde skiene til seg det som var av snø. Her var det bare å bite tennene sammen og gå. 

Etter ca 7 kilometer var det tid for dagens eneste bakke (ca 60 høydemeter), og på kartet virket ikke dette som det skulle by på noen utfordringer, men så feil kan man ta. Terrenget virket ugjennomtrengelig der vi skuet opp på det, men vi klarte å snirkle oss bort og litt oppover. Trygve bestemte seg i bunnen av bakken for å gå litt foran for å speide etter en mulig trasé. Etter et par minutter kommer han tilbake med et smil rundt munnen, jeg har to dårlige nyhet, skien min er knekt, og vi er i Sverige. Var det en ting vi hadde bestemt oss for så var det å ikke be om hjelp de gangene vi streifer innom Sverige.

Jeg dro med meg pulken til der hvor Trygve hadde knekt skien, og dette virket ikke lovende. Mens Trygve prøvde å lappe sammen skien gikk jeg opp med sekken hans for å prøve å finne en vei opp den bratte bakken. Bakken var mye brattere og vanskeligere å komme opp enn jeg hadde trodd, men etter mye slit kom jeg meg opp og kjente at jeg gruet meg til at pulken skulle samme vei. 

Da jeg kom ned igjen til Trygve var han ferdig med å «lappe sammen» skien. Vi dro pulken gjennom den tette skogen bort til bakken og fant ut at den beste måten å få pulken opp på var å ta av skiene og dra den opp. Etter mye hard jobbing klarte vi å få pulken opp. 

På toppen av bakken hadde vi mobildekning og vi fikk tatt en rask telefon til Umbukta fjellstue for å høre om de kunne hjelpe oss. De hadde hele Heimevernet og Mo politistasjon inne i fjellstuen som er på norsk side på grensen til Sverige, så de ville nødig krysse grensen. Etter litt om og men fikk han godkjenning av politiet og redningen var på vei! Vi hadde avtalt å møtes nede ved vannkanten ved Umbuktavannet, som var på andre siden av bakken vi nettopp var kommet opp. Her skulle de komme med ny ski til Trygve og samtidig ville vi få scooterspor til fjellstuen. 

Nedoverbakken til Umbuktavannet var alt annet enn lett å forsere, den var veldig kupert og skiene klabbet godt. I nedoverbakkene var skiene som limt til snøen, pulken dyttet alt den klarte, og jeg var den myke delen i midten som skulle prøve å holde dette sammen. Det gikk bra i noen av bakkene men i andre hadde jeg ikke sjans, og da var det godt å ha Trygve på brukket ski og med latterkrampe bak meg.

Da vi var nede med vannet ble vi møtt av Thor Inge Kristensen som driver Umbukta fjellstue. Det første han kommenterte var klabbene under skiene, «vi har nok snø, du trenger ikke ta med din egen». Trygve fikk lånt en ski og vi fortsatte turen videre i scootersporene. For å slippe mer klabbing enn nødvendig valgte vi å ta av fellene og å gå med blanke ski i scootersporene, noe som fungerte utmerket. Eller det vil si helt til vi møtte på noen små oppoverbakker, der vi falt 20-30 ganger hver i kampen om å komme oss over haugene. Etter 1,5 time i scootersporene kunne vi svinge inn på tunet til Umbukta fjellstue. Her fikk vi tildelt vår eget stabbur som vi fikk overnatte i. Vi fikk hengt opp utstyr til tørk og begynt på avslappingen. I et av fallene i scootersporene hadde jeg klart å slå en kink i ryggen, så jeg ble sengeliggende resten av kvelden med Trygve som hjelpepleier, noe han løste svært godt. Vi ser nå for oss noen hviledager her for å få orden på utstyr og kropper.

23. februar

Luftlinje til Nordkapp: 746 km

Starten på dagen ble fantastisk, da vi hadde fått tilbud om frokost her på gården. Kl 08 kom Kari og Håkon inn med ene godsaken etter den andre, og vi kunne ha et etegilde med egg, bacon, hjemmelaget brød, nystekte pannekaker, og mye annet godt. Så langt ligger Stekvasselv Gård godt an til å vinne VM i gjestfrihet og vennlighet.

De nye skoene mine har forårsaket en del slitasje på beina mine de to siste dagene, og det er vel turens største tabbe å ikke tape beina med det samme. Spesielt med tanke på at første dag med skoene var såpass lang. Men det er få ting som er så gale at det ikke er godt for noe. Marius som elsker pulken mer enn seg selv, fikk muligheten til å dra på dette rukkelet hele dagen, og jeg hadde nok med å flytte ett og ett bein for å minimere videre gnagsår.

Da vi var klar for å starte dagens etappe mot Gressvasshytta, laget Håkon seg et ærend et lite stykke på stien vår med snøscooteren sin. Vi fikk da nykjørt løype første stykke opp den bratte bakken i løssnøen, og deler av dagens etappen jeg fryktet skulle bli grufull, ble lekende lett.

Da vi var kommet litt opp i høyden, var snøen heldigvis for det meste relativt fast. Vi fryktet at vi skulle få like mye snø som i Børgefjell, men det hadde visst ikke vært den samme snømengden som hadde falt i dette området. Etter hvert var det faktisk bra vær og vindstille også, noe som var en hyggelig overraskelse etter en litt pessimistisk værmelding vi hadde fått. De meldte plussgradene virket også å være litt forsinket, for vi fikk litt is i skjegget i dag også.

Vi er meget klar over den store snøskredfaren i området, og vi passer veldig på at vi holder oss unna bratte områder. Dette «vedvarende svake laget» i snøen som fagpersoner prater om i forbindelse med den store snøskredfaren, merker vi stadig vekk. Det er utrolig fascinerende å gå på flat mark, og plutselig kollapser dette laget under oss. Drønnet er ofte så kraftig at fjellbjørken står å rister av sjokket flere titalls meter unna.

Da vi nærmet oss Gressvasshytta, fikk vi som tradisjonen sier masse løssnø i et svært kupert område med mye vegetasjon. Hytten var veldig nær, men veien dit var 3 ganger så lang i sikksakk mellom trær og litt for dype juv. En utmerket måte å bli kvitt siste rest av kreftene til Marius som dro på ankeret. 

Vi innlosjerte oss og fyrte i peisen, og det er alltid en positiv overraskelse når det viser seg et det er dekning på radioen så vi kan høre på uenige folk på Dagsnytt 18. Dette er blitt en fast rutine for oss å høre på når vi har mulighet, og gjerne med en varm kopp solbær toddy. På menyen for kvelden var det turens siste rasjon med mat som er selvtørket, og det var Pasta bolognese a la Marius, piffet opp med en drøy klump meierismør. Jeg brukte ellers kvelden på å stelle beina best mulig for å klargjøre de for morgendagens etappe, akkompagnert av Marius sin snorking på sofaen.