4. mars

Luftlinje til Nordkapp: 632 km

Vi hadde satt oss et mål om å komme oss relativt tidlig fra Trygvebu, da vi fryktet både føret og dalen vi skulle gjennom. De fleste vi har møtt på og snakket med de siste dagene har advart oss om Skaitidalen, og de mange snøskredene som går der. Været i dag var overskyet, tilnærmet vindstille og ca -4 grader, godt vær for å prøve seg på Skaitidalen. 

Ut fra hytten kjente jeg at dette kom til å bli en lang og tung dag, det hadde snødd ca 20 centimeter siden i går. Trygve hadde dradd pulken ca 20 meter ut fra hytten og jeg måtte kjempe meg gjennom snøen for å komme bort til den, men da jeg fikk klipset den på var alt så mye lettere. Snøen som hadde falt i går var lett og pulken gled fint gjennom den uten store motstanden.

Vi tråklet oss gjennom skogen på vei oppover dalen og opp mot elven som vi gruet oss til å krysse. I går hadde vi krysset elven med hjelp av bro, og da hadde den lagt der helt åpen. Vi var noen høydemeter høyere nå enn i går, men vi hadde likevel ikke en god følelse når vi nærmet oss den. Trygve gled ned til elven og begynte å stikke med staven for å se om han slo gjennom, men ingen tegn til hull eller vann, vi ble så overbevist at vi valgte å følge elven videre oppover. Ved å følge elven slapp vi å snirkle oss gjennom skogen, samtidig som vi fikk en slak og fin oppoverbakke. Tempoet på elven var ok, og etter ca 3,5 time var vi ved Argaladhytta. Vi valgte å spise lunsj her før vi fortsatte mot Balvasshytta, men stoppet ble av type kort da en blir utrolig fort kald når vi er halvsvette i kulden.

Vi prøvde å følge elven videre, men herfra var det mye overvann, så vi valgte å heller snirkle oss gjennom skogen, som ble stadig tynnere og tynnere. Enkelte ganger føler jeg kart og terreng ikke stemmer og det gjorde det definitivt ikke nå. Fra Argaldalhytta til Balvasshytta er det i følge kartet relativt flatt, men vi fortsatte å gå oppover og oppover. 

Pulken var fortsatt i godt humør, og hadde hittil vært til lite bryderi, men det skulle snart endres. Da det var ca 2 kilometer igjen til Balvasshytta måtte vi krysse en liten bekk som hadde godt med overvann på seg, men det var ingen vei utenom så vi valgte å krysse over. Kryssingen gikk fint, men pulken fikk godt med vann under seg, og like etter begynte den å klabbe. Pulken ble en god del tyngre enn den hadde vært tidligere i dag, men heldigvis var vi ikke langt fra hytten. De siste 2 kilometerne tok jeg unna på bortimot en time, og Trygve som allerede hadde vært oppe på hytten og fyrt opp i peisen, kom tilbake for å hjelpe meg opp den siste bakken opp til hytten. På et tidspunkt på vei opp bakken sa jeg til Trygve at jeg tror jeg bare overnatter her, for det å få pulken opp de siste 5 høydemeterne virket tilnærmet umulig. Vel fremme i hytten fikk vi smeltet snø og varmet opp i hytten, før det ble litt serietid. 

3. mars

Luftlinje til Nordkapp: 636 km

Etter en natt i den relativt primitive klamme lille hytten, var vi overraskende uthvilte begge to. Til frokost kunne vi koke oss egg til brødskivene, samt fråtse i ost og skinke som vi hadde fått kjøpe her på Graddis. Vi planla kjapt rutevalg for dagen rundt frokostbordet, og bestemte oss for å følge bilveien frem til Trygvebu, for så å ta de neste 7-8 kilometerne til Argaladhytta. Det spesielle med Argaladhytta er et den ligger midt i en dal med stupbratte fjell på begge sider, og det er Betydelig skredfare i regionen. Vi fikk pratet med en kjentmann for området, som rådet oss til å holde østsiden av elven grunnet den siste tids vindforhold.

Godt informert om dagens etappe, var vi pakket, klar og stapp mett i 09 tiden. Jeg skulle trekke pulk første del av dagen, og Marius skulle overta bremsen i runde to. Vi begynte rett i en tett snøbyge i det vi forlot hytten, og starten på de rundt 15 kilometerne langs vei til Trygvebu. Etter en times tid med litt skiftende vær, tok vær og vind plutselig helt av. Vi fikk en kraftig motvind i kombinasjon med en blanding av snø og sludd, og navigeringen vår var de oransje brøytestikkene som vi knapt kunne se. Det er første gang på turen at snøen har lagt seg på innsiden av snøbrillene. Vi vasset tidvis gjennom skjulte dammer under snøen, og en anseelig mengde snø hang fast på både ski og pulk. Pulken har aldri vært lettere målt i antall kg som den er nå, og den har aldri vært tyngre å trekke som nå. Det føltes som å ha 500 kg på slep når siste del av stien inn til Trygvebu skulle forseres i løssnøen. Det var da jeg tenkte at denne pulken er den sjette dårligste investeringen jeg noensinne har gjort, like bak de 5 BMW’en jeg har hatt opp igjennom tidene. En fattig trøst er det allikevel at Marius har betalt halvparten av pulken.

Da vi kom inn i hytten sjekket vi værvarselet videre for dagen og morgendagen, og bestemte oss for å ta kvelden her da været i morgen skulle bli betydelig bedre. En ting er i hvert fall sikkert. Hvis jeg skal grave Marius ut av et skred, så vil jeg helst ha relativt bra vær! Vi utfoldet oss bra i hytten og hang absolutt alt til luftig, inkludert 6-mannsteltet. Lite visste vi at det var en familie på tre som hadde booket hytten samme dag, og plutselig sto på trappene til en rotete hytte sent på kvelden. Vi beklaget rotet, og fikk ryddet hytten rekordkjapt. Det var såpass sent på dette tidspunktet at det ikke tok så lang tid før vi tok kvelden her på min egen DNT hytte; Trygvebu.

2. mars

Luftlinje til Nordkapp: 643 km 

Morgenen begynte rolig, og vi var nok begge mest lysten på å være værfast i dag, men samtidig klar over at en dag værfast ikke gir noe fremgang. Det virket nesten som vi hadde en gå sakte-aksjon, der alt tok lengre tid enn vanlig. Vi var ikke klar for avreise før klokken 10 i dag også, og når vi hadde sovet godt gjennom natten hadde det snødd ca 15-20 cm utenfor. Snøen fortsatte å lave ned, akkompagnert av noen kraftige vindkast i ny og ne. Fra hytten gikk vi de 200 meterne til bilveien, der vi fikk litt utfordringer med de siste dagers snøsmelting, som hadde gjort veien om til en elv. 

Dagens etappe på ca 15 kilometer skulle ikke taes unna langs vei, men i natur, så snøsmeltingen burde ikke by på problemer. Vi jobbet oss oppover i terrenget, og pulken gravde seg ned, og ble bly tung, dette selv etter en heftig slankeoperasjon på Umbukta. På et tidspunkt var det så gale at Trygve måtte snu pulken for å se om det var noe under som bremset den, men det var det ikke. Mens jeg gikk der og dro på pulken begynte tankene å vandre til da vi møtte på Henning med flere i Røros. Der dukket det opp en historie om at Henning hadde lagt en tung bok i sekken til Trygve da han gikk Norge på langs i 2016. Kunne det være Henning som hadde vært på Lønsstua i natt og tuklet med pulken vår? Jeg la vekk teorien og fant ut at det beste ville være å fokusere på å komme frem til Graddis fjellstue før det ble mørkt, for vi beveget oss veldig tregt i denne snøen. 

Etter mye kaving klarte vi å nå Graddis fjellstue like før kl 18, mye senere, og mye mer utkjørt enn vi hadde tenkt da vi sto opp i dag. Her fikk vi tildelt en enkel, men varm hytte, samt kjøpt oss brød og pålegg til en god frokost i morgen. Resten av kvelden gikk til planlegging av ruten videre, samt avslapping. Vi fikk også ringt Henning, som selvfølgelig avkreftet med en gang at han ikke hadde tuklet med pulken, vi velger å ligge godviljen til og tro på han denne gangen.

1. mars

Luftlinje til Nordkapp: 671 km 

Igjen var vi spent på vær og føreforhold for dagen. Da vi tok kvelden i går, var det 3 plussgrader og det regnet som om vi var tilbake i Bergen. Men når vi sto opp hadde nedbøren kommet som snø gjennom natten, og det så nokså bra ut. Dette til tross for at meteorologen på radioen presiserte at det var svært krevende kjøreforhold over saltfjellet denne dagen. Det er også et under at vi ikke er blitt forkjølet, med tanke på hvor kalde og våte vi var gjennom hele gårsdagens økt. Bra trøtte var vi i hvert fall, og vi var først pakket og klar litt over klokken 10.

Planen vår var nå å følge hovedveien langs sidene noen kilometer, for så å kunne følge gamleveien videre derfra. Etter omtrent 200 meter var det bare å innse at om vi skulle forflytte oss mer enn 5 kilometer i løpet av dagen, så måtte vi ut på selve E6. Alternativt måtte vi tilbake på hytten og bli der til vær og temperatur ble bedre om noen dager. Etter en liten stund langs veien opplevde vi noe merkelig. En av de store vogntogene blinket voldsomt med lysene til oss, og sjåføren pekte gjentatte ganger på hodet sitt. Trolig hadde lastebilsjåføren vondt i hodet sitt, og kanskje til og med migrene, og da var det nok litt vel uforsvarlig av han å kjøre lastebil. Vi er jo ikke helsepersonell, så det var ikke noe vi kunne gjøre hverken fra eller til.

Det var litt slitsomt å gå langs veien med trafikk begge veier, så heldigvis ble det innført kolonnekjøring over saltfjellet kun få kilometer fra Bolnastua. Ei dame som sto i kolonnekø slo av en prat med oss, og hun håpte dette ikke drøyde ut for lenge da hun skulle nå et fly til Svalbard. Vi måtte love at hvis vi var gale nok til å gå over fjellovergangen i dette været, så måtte vi ikke skape trøbbel som medførte enda mer forsinkelser. Vi forsikret henne om at det ikke skulle bli noe problem, og vi dro med oss pulken mellom vegbommene. For alle som sto i kø var det sikkert like irriterende å se oss gå forbi, som det er å se syklister suse forbi bilkøen som stamper inn mot byene. Det var definitivt artig for vår del som sikkert aldri får oppleve dette igjen.

I alle tilfeller ble det straks bedre å være skigåer på Europaveien nå med trafikk kun en retning av gangen med lange mellomrom, og vi kunne ta unna kilometerne ganske fort til tross for snøbygene og den kraftige vinden som herjet. Med ujevne mellomrom ga også uværet seg noen minutter, og faktisk noe blå himmel og sol kunne titte frem for oss. Da det var rundt 500 meter igjen av selve fjellovergangen, valgte Vegvesenet å åpne veien i begge retninger, så det var jo helt utrolig flaks at dette klaffet så bra!

Som de fleste andre dager er det nesten alltid slutten av dagen som skal by på litt ekstra utfordringer, og denne mandagen var intet unntak. Da det var rundt 2 kilometer igjen til hytten, var det helt slutt på snøen i veien. Da var det bare å slepe med seg pulk og trakke seg opp gjennom skogen i den bløte tunge snøen. Da Lønsstua endelig var nådd, var det utrolig folksomt rundt hyttene med massevis av ski som sto stablet oppover veggen. Det viste seg at begge hyttene på tunet var booket for natten, men den største hytten hadde en egen avdeling med soverom og kjøkken hvor vi kunne få overnatte. I den andre hytten var det ei dame fra Voss som syntes det var så kult at vi gikk på langtur, og hun lurte på om hun kunne få donere to bokser cola til oss. Vi takket selvfølgelig ja til dette, og kunne nyte en pose medbrakt chips og donorcola som en fin avslutning på dagen.

28. februar

Luftlinje til Nordkapp: 685 km 

Jeg bråvåknet i 04 tiden og hørte vinden ulte og regnet plaske utenfor. Jeg knep igjen øynene og håpte på en værfast dag før jeg sovnet igjen. Trygve vekket meg ca 07 og kunne fortelle at været ikke virket så gale, jeg håpte fortsatt på at vi skulle bli værfast. Da jeg fikk beina i gulvet og begynt på kaffen kjennes kroppen klar for en ny dag på ski. Vi fikk nedpå frokosten, og ryddet og tørket oss ut av hytten til klokken var 09. 

Været var overskyet, yr/lett regn og vind, men da vi kom lengre opp i høyden ble det mer av alt. Mer overskyet, mer regn og mer vind. Da vi forlot hytten var det 4 grader, så begge hadde droppet å ha ull eller annet på beina, og det begynte vi å angre på nå. Spesielt lårene fikk virkelig gjennomgå i dette været. Vi måtte stoppe flere ganger å snu oss for at beina skulle få en pause fra den harde påkjenningen. 

Vi snakket nesten ikke sammen i dag, da det var nesten umulig å høre noe i den kraftige vinden, og vi måtte ty til roping for at den andre skulle høre. Etter ca 25 kilometer i pøs regn og vind ankom vi Bolnastuen, som ikke var låst med DNT nøkkel men med spesialnøkkel. Da vi oppdaget dette var vi to klissvåte og skuffa karer. Der vi sto lignet vi nok mest på to treåringer som ikke hadde fått viljen sin, men heldigvis var løsningen kun en telefon unna og et par minutter etterpå var vi inne! Vi fikk hengt opp klær til tørk og begynt å varme opp hytten. Vi fikk også dystre meldinger fra våre venner som kommer etter på sine Norge på langs turer, meldingene var at alt av snø var regnet vekk og at det var åpne elver fra trondheimsområdet. Vi kunne dermed konkludere med at vi ikke hadde det så gale her vi satt i en varm, tørr hytte med nybakt focaccia, pasta bolognese og mesternes mester på iPad.