9. mars

Luftlinje til Nordkapp: 559 km

Hviledagen vi egentlig skulle hatt på Ny-Sulitjelma Fjellstue som vi ble snytt for, den begynner nå å bli etterlengtet. Fra vi våknet ved første vekkerklokke var kroppene møre og øyelokkene tunge. Vi satt i sving de daglige morgenrutinene våre, før vi var klar for avmarsj ca 08 i strålende vær.

For at Marius skal få litt pause i ny og ne, kan jeg også finne på å trekke pulken slik som i dag. Turen gikk rett ut på isen til det gigantiske vannet «Virihaure», og halve dagsetappen var over denne isen. Etter kort tid var det rett inn på et snøscooterspor som vi fulgte et lite stykke, før sporet svingte litt utenom retningen vi skulle. Marius spurte om vi skulle følge dette sporet å se om retningen ble riktig etter hvert. Jeg sa at vi kunne bare gå i riktig retning med engang, så ville vi treffe på sporet igjen like borte ved et nes som så ut som å ligge 400-500 rett frem. Men det skal disse landskapene ha, de er fæle å lure oss på avstand. For etter nesten 5 kilometer kom vi frem til dette neset, og der var faktisk sporene vi hadde savnet i halvannen time. Vi fikk følge sporene nøyaktig 300 meter før de gikk rett opp i lien, og definitivt feil retning denne gangen.

Vi hadde også hørt rykter om at svenskene drev med patruljering langs grensen med helikopter, og vi ble litt bekymret når det faktisk dukket opp et helikopter her i Padjelanta nasjonalpark. Først fløy det ett godt stykke fra oss, nordover langs grensen, så kom det tilbake sørover igjen mye nærmere oss. Vi antok og håpte at det var ulovlig snøscooterkjøring de var mest opptatt av.

Føret på isen var helt ok å gå på, men veldig ujevnt med bølger av fåkket snø og litt løs snø titt og ofte. Etter 3 timer på isen var det ikke en muskel på kroppen som var særlig interessert i å fortette, og drømmen var nok en vannrett posisjon i sofaen. Jeg undres da på om det er hodet som er hjerneløs eller om det er hjernen som er nådeløs, som gir klar beskjed til den trøtte kroppen om å fortsette slitet 6 timer til. Det var heller ingen motivasjon å vite at stigningen over fjellet først begynte om noen timer. 

Men timene gikk og skrittene ble tatt, og vi var plutselig nært toppen av dagens fjellovergang. Her på fjellet var det dagens beste skiføre, og det var ikke lange tiden før toppen ble bikket og nedstigningen startet. Da gikk de siste 5 kilometerne lekende lett heldigvis, og vi sto kjapt ved inngangen til tunet på Låddejåhka hvor det viste seg et det var en vinteråpen hytte som vi sjekket inn på. Ikke overraskende ble det en relativt tidlig kveld på oss, etter et stort inntak av kalorier.

8. mars

Luftlinje til Nordkapp: 580 km

Vi går nå inn i Sverige, dette gjør vi da vi har snakket med mange erfarne fjellfolk fra Narvikområdet som advarte oss om fjellene og snøskredfaren i området. Deres klare tale var å gå gjennom Sverige, da dette ville innebære mye lavere risiko.

Vi begynte dagen klokken 0500 for å kunne komme så langt som mulig, avgang fra hytten ble ca 0730. Da vi kom ut av hytten var det overskyet og en kald vind som vi fikk inn fra siden, og ca 10 minus. Første del av etappen gikk på islagte vann, men med 15-30 centimeter snø, som gjorde det passelig tungt å gå i og å trekke pulk i. Etter ca 3 og en halv time kunne vi ta oss inn på Sårjåsjaurestugan som er på svensk side for en rask lunsj. Vi var begge enig om at de siste dagene hadde tært godt på kroppene, og at ferden hittil i dag hadde vært uforholdsmessig tung. Etter lunsjen fikk vi betraktelig bedre føre, nå fikk vi hardt føre og slake nedoverbakker, og humøret var også blitt bedre etter litt mat i kroppen. 

Etter noen kilometer på dette føret traff vi endelig på et snøskuterspor, noe som vi har savnet i flere dager. Vi valgte å følge sporet som etter en stund førte ut på en islagt elv. Etter noen hundre meter hørte vi kraftig knasing i isen, og da jeg skulle sjekke tykkelsen på isen med staven gikk den rett gjennom. I frykt for å gå gjennom isen tok vi kraftig venstre og gikk av elven, men valgte å følge den fra land. Da vi ikke kunne gå på elven måtte vi gå i det kuperte terrenget, som er veldig god på å suge ut kreftene av oss. Dette terrenget fulgte oss helt til vi kom frem til turisthytten i Stáloluokta, som vi nådde ca 1700. Vel fremme fikk vi fyrt opp i gassovnene som var eneste varmekilde, og varmet opp vann til middag. Like etter middagen la jeg meg i soveposen for en liten hvil, men våknet ikke før klokken 01.00, så valgte å lukke øynene å sove videre. 

7. mars

Luftlinje til Nordkapp: 590 km

Da var det siste brødfrokosten som skulle nytes på en stund for vår del. Under frokosten kunne vi se ut på det strålende været som var i ferd med å våkne til liv parallelt med oss, og gradestokken viste 10 minus. Vi fikk nå endelig øye på dalen oppover i retningen vi skulle, og for å være ærlig, den så mye brattere ut i virkeligheten enn på kartet. Vi håpte at vær og vind hadde satt sitt preg på snøen og dens bæreevne, men vi tenkte at så lenge det ikke var verre enn i går så fikk vi tåle det. Det var trolig ingen som kom til å gå dette stykket for oss heller, så det var bare å bite tenna sammen og begynne på denne etappen. 

Klokken var vel rundt 08.30 da vi forlot hytten, og da gikk jeg i front som brøytemannskap, og Marius fikk æren av å gå med pulken. Med det første kjentes føret nokså bra ut, i hvert fall de første 50 meterne. Deretter var det mye det samme føret som dagen før, bare at i dag var det skare som akkurat ikke holdt oss oppe før vi sank til bunns. Men vi er blitt ganske flinke å fokusere på å ta unna en og en meter i slike tilfeller. Vi har utrolig nok oppdaget at så lenge vi tar ett skritt i riktig retning og ikke feil retning, ja se det, da kommer vi frem til slutt. Men du verden så mye tid som gikk med til dette prosjektet opp de første 200 høydemeterne.

Etter første kneiken gikk det litt lettere en kort periode da vi beveget oss relativt flatt i terrenget noen kilometer. Og deretter var det jaggu 200 nye bratte høydemeter som kunne by oss på samme utfordringer som sist. Mot slutten av dette partiet fikk vi endelig litt skare som holdt vekten av oss. Her tok vi oss en kjapp lunsjpause i den kalde vinden, før vi labbet videre nordover.

To timer senere kunne vi skimte Sorjushytta nede i dalen, og vi begynte å diskutere om vi skulle sjekke inn der eller rusle videre. Etter litt frem og tilbake valgte vi å avslutte dagens etappe her etter kun 10 kilometer, så kunne kroppene våre få hvile skikkelig til neste dag. Vi har egentlig lagt opp en fremdriftsplan kommende uke om å ta unna et snitt på 30 kilometer om dagen, så nå trenger vi langt bedre skiføre. Om vi skal holde samme snitthastigheten videre som vi har hatt de siste to dagene, ja da er vi fremme om nærmere to år. Nå får vi bare håpe at de svenske samene kan levere på scooterkjøringen, for der har nemlig de norske samene sviktet totalt enn så lenge.

Inne på Sorjushytta fikk vi fyrt i peisen og vi måtte virkelig stå på for veden her på tunet. Her måtte ikke bare veden kløyves, men også sages. Det var jo nummeret før vi måtte felle trærne selv og tørke veden. Men det er faktisk slik dette egentlig skal fungere, da veden bør varme oss mange ganger før den faktisk brennes i peisen. Til middag laget vi oss chilli con carne med masse ekstra reinsdyrkjøtt som mettet godt, og til dessert delte vi en pose chips. Det er litt komisk når vi spiser vår daglige chipspose, for det kan se ut som vi har har en slags spisekonkurranse der vi holder fatet tett opp til munnen, og fortærer all chips så fort som overhodet mulig. 

Utover kvelden ble det både powernap, bytte av skifeller, og generell pakking for å være mest mulig klar for morgendagen inn «Behind Enemylines»! Og «For The Record», så må dagene fremover gjennom Sverige ansees for å være ren fiksjon, og alle bilder er «Arkivbilder».

6. mars

Luftlinje til Nordkapp: 593 km

Dagen begynte rolig og behagelig med frokost kl 0830 for min del. Da jeg kom til frokostsalen var Trygve allerede ferdig spist og ferdig med å drikke kaffe, han hadde vært oppe siden 0530. Etter frokosten pakket vi sammen og kom oss ned til butikken for å proviantere for de neste dagene 8-10 dagene. Vi kjøpte det vi trengte og litt til på butikken. Etter handlingen tok vi oss en rask lunsj bestående av 3 wienerbrød hver før turen opp til ny-Sulitjelma fjellstue, som er ca 500 høydemeter og 5 kilometer opp fra butikken. Alt vi handlet ble plassert i min sekk, jeg hadde lagt alt jeg vanligvis bærer i pulken, i det jeg prøvde å få sekken på ryggen kjente jeg at vi hadde handlet for mye og at dette kom til å bli tungt. 

Det er bilvei helt frem til døren på fjellstuen men den er ikke brøytet, og vi hadde fått beskjed om at det var snøskuterspor ca halvveis opp i bakken. Da vi begynte på bakken var det tungt, men levelig. Etter ca en kilometer møtte vi på to damer som var veldig snakkesalige, og jeg måtte konsentrere meg for å holde balansen med den tunge sekken mens de snakket. De to damene kunne blant annet fortelle at om ca en kilometer ville skutersporene ta slutt og da ville vi få et virkelig h@&?%#! Vi durte på videre frem til skutersporene tok slutt, og vi kunne kjenne fra første skritt at dette var noe helt annet enn å følge skuterspor. Skien sank ca 40-50 centimeter ned i snøen og det føltes som de traff grusen under, det var ingen hold i snøen og skituppene forsvant inn i snøen og ble værende der til vi kom oss opp til fjellstuen. 

Turen opp kostet mye krefter og den lille turen på 5 km ble tatt unna på 4 slitsomme timer, og lunsjen ble nok forbrent på de første 5 minuttene i denne snøen. På et tidspunkt på vei opp bakken der frustrasjon var høy spurte jeg Trygve «hvorfor gjør vi dette? Det er ingen som tvinger oss», han hadde ikke et godt svar på det der og da. 

Da vi kom opp til den varme fjellstuen kunne vi kjenne på at slitet var verdt det hele, og her sto det varme på i hele hytten, så det var bare til å hive på seg tørre klær og begynne på avslappingen. Etter en stund begynte Trygve å lage pizza, og like etter den var ferdig var det tid for zoom-øl med noen kamerater, som vi hadde avtalt noen dager i forkant. Det var meget hyggelig, og en liten befrielse å kunne snakke med andre enn bare Trygve. Etter at sosialkvoten vår var fylt opp ble resten av kvelden brukt til å forberede oss til avreise i morgen tidlig.

De neste 8-10 dagene vil vi være utenfor mobildekning, men vi vil fortsette å skrive og legge ut innlegg så snart vi er tilbake i dekning.

5. mars

Luftlinje til Nordkapp: 616 km

Det var en sann glede å endelig kunne ønske minusgradene tilbake til regionen. Da vi sto opp var det -14 grader, stjerneklart, vindstille, og rypene i lien ovenfor hytten var allerede i full aktivitet. Etter mange kopper kokekaffe og smør til frokost ispedd litt havregrøt, var det rett ut på Balvatnet. I forkant hadde vi pratet med noen som fortalte at det var så mye som 15-20 cm med issørpe enkelte plasser på vannet, og dette var kun for noen dager siden. Vi var derfor litt spent på om de 7 kilometerne over vannet skulle bli et prosjekt i seg selv med klabbing på både ski og pulk. Men det var visst ingenting å frykte! Føret vi fikk over vannet var jo rene stålisen sammenlignet med den siste uken med store mengder våt nysnø.

Da vannet var passert, var det mer eller mindre rett i en nypreparert skiløype. Herfra var det rundt 25 kilometer i slak nedoverbakke helt til Sulitjelma, hvor vi skulle proviantere på Coop Prix, for så at vi skulle videre til en turisthytte nesten 500 høydemeter opp fra butikken. Og som mange andre plasser, var det mange nysgjerrige mennesker i skiløypen som slo av en prat med de to uflidde karene.

På vei ned mot butikken ble stålkanten på en av skiene til Marius ødelagt, noe som ikke var spesielt heldig på dette tidspunktet. Tilfeldigvis møtte vi på enda flere nysgjerrige mennesker her på Prix’en, og vi fortalte hva som var skjedd med skien, og at vi måtte ha nye ski, og helst i dag. De fortalte at nærmeste sportsbutikk var i Fauske ca 4 mil unna, og at det jobbet ei dame der som bodde her i Sulitjelma. Vi fikk også en oppfordring til å forsøke det nyoppstartede hotellet like bortenfor, hvor det var god service og mat. Vi ringte umiddelbart til Intersport i Fauske og fortalte historien, og ca en time etter at stålkantene røk, så hadde vi fått bekreftet leveranse av nye ski levert til Sulitjelma senere på kvelden. Det var en helt utrolig service, og litt av en flaks at uhellet skjedde her i sivilisasjonen. Vi må også rette en stor takk kundeservice hos Åsnes, som kl 15 en fredag ettermiddag umiddelbart fikset reklamasjonen for oss.

Vi måtte da avvente her i sentrum til de nye skiene var på plass, og vi fulgte rådet om å ta inn på hotellet etter vi hadde hentet en depotpakke på butikken med litt mat og diverse utstyr. På hotellet fikk vi en etterlengtet dusj, før det var opp i restauranten å bestille to middager hver pluss dessert. Mitt mellom middag 1 og 2, fikk hotellsjefen en oppringning, og kom bort til Marius med telefonen. Da viste det seg at jungeltelegrafen hadde vært i sving, og at det var en lokal mann som kunne hjelpe til med nye ski. På det tidspunktet hadde vi allerede fått bekreftet nye ski fra Fauske, så vi måtte bare takke for tilbudet, og at vi var imponert over hjelpsomheten her i bygden. Den hyggelige mannen sa at slik var det her i Sulitjelma, så det var bare å ta med seg familien å flytte hit. Og dersom Marius ikke hadde familie, så skulle han ordne en kone til han, men hun ble nok gammel da det kun bodde gamle mennesker her. 

Et annet høydepunkt her i Sulitjelma var at i depotpakken lå det nye sokker til meg. De gamle sokkene hadde ikke bare begynt å få hull i tærne, men de var også begynt å få samme egenskap som en slalåmstøvel etter alle ukene med hardt bruk. 

Kun kort tid etter middagen, ble skiene levert til hotellet, og vi kunne montere de gamle bindingene på de nye skiene. Gode og mette, kunne vi senke skuldrene og se frem til morgendagens korte sjarmøretappe, og vi var klare for ekspedisjonen videre.