8. januar. 

Det har vært herlig og helt nødvendig å få restituere kroppene våre nå. Vi har vel begge ganske ømme heler og skuldre, og for min del har skoprosjektene ikke vært optimale. Nå ser det ut som at vi klarer å få sendt opp et par skisko fra Bergen med toget i morgen, slik at jeg kan begynne å gå inn et nytt par sko. Valget denne gangen har falt på «Crispi Bre». Da blir vi (heldigvis) tvunget til en ekstra hviledag i påvente av skiskoene.

Neste delmål for oss er Røros, om ca 3 uker fra nå. Selv om vi ved ankomst Røros er kun ferdig med ca en tredjedel av turen, føles det som vi er godt vant til turlivet, og ser at dagene går fort og at kilometerne tas unna. Det skal bli godt å starte ekspedisjonen videre på søndag morgen, da det begynner å bli litt for behagelig med hyttelivet. Men før den tiden skal vi fortsette å slappe av og spise mest mulig, og nyte besøket fra våre venner.

7. januar

Jeg våknet klokken 0900 og valgte å bli liggende i sengen og høre ferdig podcasten hele historien – agent Frode Berg, før jeg sto opp. Da jeg var på beina møtte jeg på Trygve som hadde vært våken i ca en halvtime og laget kaffe og spist første frokost som han kalte det. Vi drakk kaffe, slappet av og fikk sett mesternes mester før vi begynte på «arbeidsoppgavene». Vi fikk satt på noen vaskemaskiner med ull og begynt å rydde i utstyr. 

Vi ble enig om å ta en tur til Geilo ca kl 1300, for å gjøre unna noen ærender. Jeg fikk booket meg inn på en time på Dr.holms SPA som jeg hadde fått gavekort på til jul av snille Kari. Da vi kom til Geilo var det minus 26 grader og lite fristende å være ute, så vi gikk inn i nærmeste sportsbutikk for å se etter varme luer etter de siste dagers ekstremkulde. Vi fant ingen luer, og jeg tok da heller turen til en meget behagelig behandling på Dr. Holms. Trygve valgte da å ta seg et glass melk og en kake mens han ventet på at jeg skulle bli ferdig. 

Da jeg var ferdig tok vi turen til Vestlia, vi hadde dagen før fått melding fra Kjell Størksen og 2stabilise om at de hadde lagt igjen en forundringspakke til oss der. Som 2 spente gutter henvendte vi oss i resepsjonen i Vestlia, som med en gang smilte og visste hva vi skulle hente. I pakken var det 2 flasker akevitt, 2 lommelykter og en drøss med «halser» fra 2stabilise. Fornøyd og glad valgte vi å ta taxi tilbake til hytten. Ca 5 minutter etter at vi ankom hytten banket det på døren, og ingen andre enn Hilde kom inn døren. Vi ble begge satt ut av at hun var kommet opp for å møte oss her, da vi hadde forventet at det kun var Martin og Jon som skulle komme. Hilde begynte å lage lasagne og ca en time senere kom Martin og Jon. Resten av kvelden gikk med til skryting av våre bragder fra turen så langt, og hyggelig prating.

6. januar

Allerede kvelden før, skjønte jeg at her var det bare å glede seg til neste døgn var historie. Dette var den eneste natten over Hardangervidda som skulle gjennomføres i telt, og vi var vel egentlig ikke forberedt på den kulden vi skulle få.
Vi sovnet relativt tidlig kvelden før, noe som gjorde at jeg var ganske tidlig klar for en ny dag. Da snakker vi allerede 4 tiden på natten, men jeg ble heller liggende å bevege meg fra side til side hver halvtime, og kjenne på all den frosne duggen rundt soveposen som drysset meg i ansiktet. Det var vel litt for tidlig til å vekke Marius, og late som om klokken var mer enn den egentlig var. Da klokken endelig ble 06.00, fyrte jeg i primusen, slik at temperaturen i teltet i hvert fall kunne nærme seg noe som var fristende å stå opp i, og jeg satt på radioen. Da kunne de fortelle på radioen at temperatuen nede i Geilo sentrum var på minus 22 grader, og det kjentes ut som at det var minst det hos oss også.
Vanligvis varmer vi opp vann og heller på termosene våre kvelden før, men det utgikk denne gangen. Elven som var like ved Heinseter, var jo delvis åpen, så hvor vanskelig kunne det være å kjapt hente en kjele med vann og få på kok! Svaret på dette er at det kan vise seg å by på en hel del utfordringer som skulle gjøre oss klok av skade.

Etter vi hadde varmet vann til havregrøten og inntatt denne, begynte vi smått å pakke sakene våre i teltet. Jeg tok på meg ansvaret med å gå ned til elven for å hente mer vann, og kanten på elven var ikke spesielt solid da begge beina plutselig sto i våt slafs. Heldigvis kom det ikke så mye vann oppi selve skoen, men spesielt høyre sko hadde fått et fint beskyttende islag rundt læret.
Oppe med teltet igjen satt jeg vannet til oppvarming, og lagde meg en løpebane for å få varmen i beina. Det gikk ikke spesielt bra, og jeg ga beskjed til Marius om at vi enten måtte pakke campen i rekordfart, ellers måtte vi tilbake i teltet med føttene mine på magen hans. Du verden for en fart Marius fikk på pakkingen! Under oppvarmingen av vannet, gikk brenneren tom for drivstoff, og det å bytte en metallflaske til en annen metallflaske når henda er kalde, det er dirkete vondt. Da tenker jeg ikke på det som far til Kjetil Andre Aamodt sier om at «vondt er gøy», dette er mer vondt som at nå kommer fingrene til å fysisk falle av. Det hele endte med lunkent vann i en termos og kaldt vann i to termoser, som var det hele vi hadde av væske til oss begge for dagen.

Dagens etappe skulle starte med slak oppoverbakke, og jeg meldte meg ivrig og frivillig til å trekke pulken først. Når vi skulle passere elven ved Heinseter over en bro, var det en gufsen og sinnsykt kald trekk som kom nedover dalen. Det kjentes ut som om at cellene i nesen ble knust innenfra, og at nesen nå var blitt et fremmedlegeme på kroppen, omtrent som en klovnenese som lett kunne fjernes. 
Med tanke på oppoverbakke og småkupert terreng, pulk og sekk, vil jeg si det gikk unna opp dalen. Etter gode 4 km begynte følelsen og varmen å nå tærne mine igjen. Da var vi kommet til dagens høyeste punkt, og vi kunne se litt lyst på livet igjen der vi sto i solskinnet i en temperatur som var levelig. Marius gikk tom for batteri på sitt kamera, og jeg hadde ikke fingre til å finne frem mitt eget kamera denne dagen, så det ble kun mobilkamera som tok vare på minnene denne dagen. Der var utrolig dumt, for været og omgivelsene var fantastiske objektivt sett.
Etter en kjapp pause var det ned i en ny dal, og det er sannelig ikke godt å forstå seg på fordelingen av kuldegrader her på fjellet. Bare på noen hundre meter, virker det som om temperaturforskjellen kunne være på 15-20 grader. Der var vanskelig å kle seg riktig, for på ene siden av fjellet svettet vi, og på andre siden hutret vi.

På ett eller annet tidspunkt, røk den ene skifellen til Marius, og jeg fikk æren av å trekke mest pulk denne dagen. Vår artige venn Martin hadde sagt til oss, «etter hytten Tuva, er det bare nedover». Jeg må si at jeg i tillegg til å være usedvanlig fysisk sliten når vi ankom Tuva turisthytte, var jeg nærmest  mentalpasient da denne nedoverbakken «aldri» kom. Etter en god time med slak oppoverbakke og tom for kalorier, kunne vi endelig se ned mot Ustaoset. Følelsen av å se toget har sjelden vært bedre. Vi ringte Martin å fikk tillatelse til å innlosjere oss på familien sin hytte på Ustaoset, og nå var det Jokerbutikken vi hadde som neste mål.
Heldigvis var ikke turen over enda, og vi hadde en kilometer med tett bjørkeskog å forsere først, før siste etappe inn til butikken. Nå hadde vi fått skikkelig dekning, og enda en gang overrasker Kjell Størksen oss med en sms. Helt utrolig, og vi gleder oss til å besøke Vestlia resort i morgen på en av hviledagene vi skal unne oss her denne helgen.

Vel fremme ved hytten vi fikk innlosjere oss i, var temperaturforskjellen rundt 50 grader, da varmepumpen var i full drift. Her fikk vi tatt oss en etterlengtet dusj, spist oss gode og mette, og sett på galskapen som foregår i USA. En varm hytte altså… Det er digg det!
Så hvilken temperatur vi hadde på fjellet denne natten, kan vi vel egentlig bare spekulere i. Da vi var ved Jokerbutikken var det 24 kuldegrader, og vi fikk da vite at det var 36 kuldegrader i Skurdalen på morgenen, så kanskje en plass mellom her? Uansett var det ikke særlig behagelig, og nå ser vi frem til flere hviledager på Ustaoset med besøk fra noen venner gjennom helgen.

5. januar

Etter nok en tung etappe i går var vi enig om ta en rolig etappe i dag. Vi våknet klokken 7, ble sittende å høre på radio og varme opp vann på peisen, ettersom komfyren ikke virket. Det tok veldig mye lengre tid å få varmet opp kaffevann og vann til termosene. Jeg tror nok til og med Trygve kjente gårsdagens etappe på kroppen, og vi var ikke i gang før ca 11.20. Det var ikke verdens undergang vi skulle bare ca 13 kilometer til Heinseter. Da vi kom ut strålte solen mot oss, men kaldt, 14 minus i følge termometeret på hytten og vindstille. Vi satt i gang på dagens etappe, og den begynte som gårsdagens i flatt terreng men noe kupert med slake opp og nedoverbakker. Med andre ord liten fare for snøskred, selv om vi begge går med snøskredsøker uansett terreng. 

Etter vi hadde gått ca 7 kilometer ble vi enig om å ta en liten pause og hive på oss dunjakkene, og de kom igjen virkelig til sin verdi for selv om solen sto på var det bitende kaldt og en kald vind. Det var lite fristende å avslutte pausen for å begynne påan igjen, men vi hadde sett noe som lignet på skispor. Da vi kom frem viste det seg at det var snøscooterspor, de førte i riktig retning så vi fulgte disse et godt stykke før vi måtte tilbake til å lage våre egne.

Vi var fremme ved Heinseter i det det begynte å mørkne. Vi hadde fått informasjon på forhånd om at her var det ingen åpen DNT hytte og at vi måtte opp med teltet. Vi sjekket for å være sikker og vår informasjon viste seg å stemme, i natt ble det telt. Teltet var raskt oppe og vi kom oss raskt inn, og fikk fyrt opp primusen og temperaturen til en «lunk» i teltet. Vi fikk varmet opp vann til hver sin realturmat og primusen ble byttet ut med sovepose og radio.

4. januar

Det var rett og slett digg å våkne på en relativt varm hytte denne morgenen. Natten og morgenen hadde vært minst like kald som kvelden før, og det var vel trolig nærmere 20 kalde. Dagens mål er DNT hytten Rauhelleren, som ligger på vår vei mot Ustaoset/Geilo. I følge kartet, skal det være nokså flatt terreng fra start til slutt. 

Pulk og sekker ble klare til avmarsj litt over klokken 09, og det var en real frostrøyk fra gapet. I dag bestemte jeg meg for å ty til stilongs for første gang på turen til nå, eventuelt «ull, lang, under» som millitæret hevder det heter. Dette bestemte jeg meg for etter å ha frøset gjennom hele dagen før. Faktisk kjentes ikke temperaturen like kald ut i dag, men med den nordlige brisen på 7-8 sekundmeter rett inn i barten, føltes forholdene allikevel enda mer drepende. Dagens vær startet nokså overskyet, men vi så det var håp for at solen skulle klare å ta seg gjennom.

Til denne turen har jeg investert i en svært tykk dunjakke, som er beregnet for høyder over 6000 meter. Den trakk jeg også for første gang frem i dag, og det gjorde pausene om til en behagelig seanse. I hvert fall helt til den måtte av igjen, og ble innhentet av den sure svie. Da var det bare å få på seg sekkene igjen og gi gass for å få varmen tilbake. Det var litt krevende å navigere denne dagen grunnet få holdepunkter i terrenget, så vi gikk nok ikke på strak linje mot endestoppet vårt!

Noen timer etter start, får vi endelig litt solskinn, og temperaturen føles en grad og to varmere. Vi nærmet oss nå også Langesjøen, som vi har sett oss ut til å ta oss den siste milen inn mot hytten. Etter noen kilometer på isen oppdager vi noen felt som er litt mørkere, og som magefølelsen sa, var det litt overvann og slafs. For sikkerhets skyld, tok vi gode sløyfer utenom, og vi bestemmer oss til slutt for å ikke ta noen sjanser og gå langs land. Litt lengre tid går det, men vi slipper et potensielt isbad.

Ca kl 16 tar vi en diskusjon på om vi skal slå opp telt ved vannet, eller om vi skal ta de to siste timene og slitet inn til Rauhelleren for å få tilgang til en vedovn og seng. Valget havner på slit og hytte, og vi durte på videre. Med litt frost i kroppen da vi ankom hytten, passet det bra å dra frem termos fra pulken og nyte en kopp varmt vann foran vedovnen så snart den var fyrt opp. Nå ser vi frem til en litt roligere dag i morgen, hvor vi skal bevege oss rundt 13 km nordover til Heinseter, og her blir det nok en natt i telt.