18. januar

Da vi våknet i 07 tiden, hadde allerede Solbjørg på Fondsbu fylt opp termosene våre med varmt vann, og i tillegg hadde hun nytraktet kaffe til oss. En nydelig start på dagen kan man trygt si! Etter havregrøten pakket vi sakene våre, og takket for gjestfriheten Solbjørg hadde gitt oss. Vi hadde også fått noen tips om hvordan vi skulle passere isen på Bygdin trygt, og hva vi måtte passe oss for. 

Vi startet ferden over Bygdin og kom oss nesten en kilometer før de naturlig lakserende ingrediensene fra Solbjørgs kaffe nærmest torpederte oss synkront ned i huk. 5 glade minutter senere var vi på vei videre, og begynte å skjønne at vi skulle få enda en skikkelig flott dag. Solen var på vei opp, skyene var på vei vekk, og det var en fullstendig ro i naturen. Det var ikke en lyd fra hverken vær, vind, vann eller annen menneskelig aktivitet enn skiene og pulken vår. 

Dagens krevende økt var kun en stigning over fjellet mellom de to vannene Bygdin og Gjende. Solsteiken var intens og svetten rant i strie strømmer da vi kjempet oss oppover de 200 bratte høydemeterne fra Bygdin. Etter klatreetappen var det slakt oppover til vi bikket toppen, og kunne begynne sjarmøretappen ned til Gjendebu. Ikke overraskende fikk vi tungt føre i denne nedoverbakken, men vi gikk målrettet meter for meter i riktig retning. Ca 3-4 kilometer fra Gjendebu traff vi på relativt ferske snøscooterspor, og vi kunne følge dette sporet faktisk helt frem til hytten. Ikke bare sparte vi en hel time med skigåing, men også minst 1000 kilokalorier hver. Litt flaks skal man ha!

Vi var fremme i 15 tiden ved hytten, og vi kunne ordne ved, vann og alle andre praktiske ting i hytten mens det enda var lyst. Vi hugget til en forandring hull i isen i dag, så slapp vi å smelte snø. «Det var deilig å kunne sløse med vannet», kommenterte Marius da han tok oppvasken. Nå kunne vi bruke resten av dagen til å hvile oss godt, og gjøre oss klare for ny dag med vår kjekke pulk.

17. januar

Etter en tung økt i går var vi enig om en sen start i dag. Vi var på beina ca kl 0700, og fikk begynt å trakte kaffe. Dagens frokost ble egg, bacon, ferskt brød og hel melk, en god start på dagen. Vi ble dullende litt for lenge og var ikke klar for å ta på skiskoene før nærmere klokken 10. Da jeg skulle stramme til skoene røk skolissene, heldigvis hadde vi en ekstra bardun som fungerte fint til skolisse. 

De første kilometerne på dagens etappe skulle vi ta unna på en lett trafikkert bilvei. Da passet det fint at da brøytebilen kom bak oss, så bestemte pulken seg for å blokkere hele veien. Vi gikk i en isdekket sving med litt helning og pulken gled dermed rett ut i veien og sto 90 grader ut fra hoften og ut i veien. Heldigvis var brøytebilsjåføren våken og ventet til vi fikk kontroll på pulken før han kjørte forbi med et smil og et vink. Veien videre gikk opp den lange bakken fra Tyinkrysset opp til Tyin. På vei oppover dukket solen opp og gjorde det så varmt at vi valgte å ta av oss jakkene, og bare gå i ull videre. 

Da vi kom opp til Tyin var det scooterspor over vannet, men vi var begge enig om at å følge veien ville være mye tryggere (Vi har fått litt skrekken av regulerte vann etter opplevelsen på Iungsdalsvatnet). Vi fulgte dermed den 19 kilometer lange veien langs vannet, hvor vi la inn 2 pauser for å spise nisten vi hadde smurt på morgenen. Trygve var meget fornøyd med at vi i dag endelig hadde skikkelig niste med på tur, da vi tidligere kun har spist sjokolade og frukt i pausene våre.

Dagens mål var Eidsbugarden/ Fondsbu, og hverken den betjente hytten eller hotellet var åpent, så vi var forberedt på en natt i telt. Da vi nærmer oss Fondsbu(dnt hytte) ser vi at det er lys på inne, Trygve går bort for å høre om de har åpent. Da Trygve banker på åpner Solbjørg som er bestyrer av hytten døren. Hun kunne dessverre ikke tilby overnatting, men vi måtte komme inn på en kopp kaffe. Det viste seg at hytten ikke åpner før 19 februar, men at Solbjørg hadde reist opp i går for å forberede til åpning. Vi ble sittende inne hos Solbjørg i nesten to timer. Det var veldig hyggelig, og hun fortalte om livet som bestyrer og livet generelt her oppe. Solbjørg virker som en driftig og hyggelig dame og kunne fortelle oss at hun hadde vært bestyrer i 20 år! Vi takket for kaffien, og var på vei ut for å sette opp telt og smelte snø, men Solbjørg stoppet oss. Hun fortalte at hun kunne koke vann til oss, og fant frem en stor kjele og begynte å koke vann. Vi var meget fornøyd med denne servicen, for det er en del arbeid med å smelte snø og koke vann i telt. Vi gikk ut og begynte å sette opp teltet. Når teltet var ferdig sto Solbjørg klar med varmt vann til oss, og sa «ja når skal jeg ha klart vann til dere i morgen da?» for en service! Det er sånne små ting som dette som gjør alt så mye enklere og bedre for oss. Kvelden ble avsluttet i teltet med hjemmelaget chili con carne og kakao til dessert.

16. januar

Dagen begynte som vanlig med noen kopper kaffe, så vi kunne få øyelokkene helt opp, får så å ha en hyggelig prat med radiovertene Asle Hella og Anne Marie Kvassheim i NRK Opptur. Etter radiointervjuet var vi full fart ut dørene fra kanskje den så langt mest luksuriøse DNT selvbetjente hytten. I dag var det ny taktikk med pulken, som var å laste den tungt igjen, for så å bytte på å være pulkdrager.

Vi hadde altså et ønske og lite mål om å komme oss over Filefjell i løpet av dagen, og i tillegg nå matbutikken før den stengte klokken 18.00. Vi hadde derfor relativt høyt tempo allerede fra hytteveggen for å holde håpet oppe. Etter 2 timers hurtig skigange, var vi kommet lenger enn vi hadde håpet på, og solen begynte å titte frem. Etter 2 nye timer, hadde vi hatt nærmest drømmeføre, og vi begynte mentalt å innstille oss på å nå matbutikk og ta inn på Filefjellstuene.

Men plutselig traff vi på det vante synke og plogeføre som vi ikke har klart oss en dag uten. Det vil si tettpakket løssnø som vi synker ned i og pulken som legger seg over på ene siden og ploger. Det var totalt 3 kilometer med dette føre i oppoverbakke, og kreftene våre forsvant som vann i en sil. Noe av det som er mest slitsomt med å treffe på slikt føre, er hvor lenge det kommer til å vare. Spesielt med tanke på at vi var innstilt på å komme ned til Tyinkrysset, og spise noe annet enn mat fra en hermetikkboks.

Vi kjempet oss så fort vi kunne gjennom snøen, og kom oss til slutt tilbake på den fantastiske skaren. Etter 7 timer med en knalltøff kamp mot Filefjell, var vi endelig ved Sulebu turisthytte, og vi hadde herfra gode to timer til å komme oss ned de 8-9  kilometerne ned til Tyinkrysset før butikken stengte. Vi hev innpå litt økolade og varmt vann, før vi ga gass i de preparerte løypene som var tråkket opp til hytten. 

Halvannen time senere begynte vi å nærme oss noe, og vi var midt i et hyttefelt som hadde alpinbakken som nærmeste nabo. Vi hadde forvillet oss frem til nederste delen av skibakken, og her var det bare å sette utfor etter beste evne. Du verden for en fart det var på denne gutten nedover bakken med pulk på slep. Her var det bare å håpe på det beste og styre skuten så bra som mulig. Når pulken først er bestemt på at den skal nedover, kan den ikke stoppes. I hvert fall ikke i nypreparert bratt alpinløype. Men butikken skulle jo nåes og det ble intet fall heldigvis, så det var nærmest en fordel at det gikk unna med dette tempoet.

Vi valgte å dele oss opp, hvor Marius tok med pulken til Filefjellstuene, og jeg hev meg videre på skiene nedover skiløypene for å nå butikken som lå et stykke nedenfor. På dette tidspunktet var vi ganske så utmattet og var usedvanlig klare for å ta kveld. Jeg kom vel frem på Joker butikken, og da ringte Marius som sa at Filefjellstuene så ganske stengt ut. Heldigvis hadde han sett noe bevegelse innendørs, og fått kontakt med ei dame som kunne ordne en hytte til oss. Så på spørsmål fra meg om hva han ville ha å spise fra butikken var svaret så enkelt; «Hva som helst, eg må ha kalorier kjapt». Selv gikk jeg å vimset inne på butikken tom for energi, og kjempet mot klokken da butikken var i ferd med å stenge. I mangel på mental tilstedeværelse og kreativitet, klarte jeg blant annet å røske med meg 2 pizza og sjokoladepudding. Etter måltidet sto gjespene i kø, og vi klarte akkurat å holde oss våkne til «Nytt på Nytt» var sett ferdig på iPad, før det var god natt.

15. januar

I dag skulle vi ta en bedagelig etappe ned fra Bjordalsbu på 1575 moh til Breistølen på ca 1030 moh. Etappen var også bare 13 kilometer, så vi valgte å sove lenge og Trygve vekket meg ikke før kl 07.00. Dette for at vi skulle være i gang klokken 0900. Dagens frokost bestod av kaffe og 9 hele knekkebrød hver(!), med elgpølse, makrell i tomat og leverpostei. Vi fikk unna det obligatoriske og var i gang.

Dagens etappe har vi begge gått på sommerstid, så vi viste dermed hva som var i møte, en lang nedoverbakke. Rett ut fra hytten var det fin skare, og vi kunne knapt hatt bedre føre, solen var på vei opp og livet smilte. Ca 50 meter fra hytten endret føre seg, det gikk fra skare til løssnø. Å dra pulken gjennom løssnø føles av og til litt som å dra en europall etter seg i løssnø, jeg vil tro de til tider også har de samme gli egenskapene. Etter ca en time viste solen seg for fullt og alle problemer ble glemt. Solen har en utrolig bra effekt på oss, og er en utrolig humørspreder. Det er plutselig ikke så gale å være på tur i 20 minus med en tung pulk i løssnø når solen dukker opp på en skyfri himmel. Vi tok oss en rask pause i solen, på med solbriller, 8 biter kokesjokolade og durte på videre. 

Etter ca 6 kilometer begynner vi begge å stusse, «skulle det ikke bare være nedover til Breistølen?», Tydeligvis ikke. Vi fikk oss en fin oppoverbakke med masse løssnø, sånn at vi fikk brukt godt med krefter på å komme oss opp. Fra toppen av bakken kunne vi se ned til Breistølen, og nå var vi sikre på at det kun var nedoverbakke igjen, endelig! 

På vei nedover gikk det veldig fint utenom at pulken da hadde bestemt seg for at den ikke ville ligge i sporet, og i hvert fall ikke rett vei, helst på ene siden. Vi kjempet oss nedover med en pulk i værste trassalder. Heldigvis hjalp det godt på humør og selvtillit at det var noen andre som hadde gått før oss som virket som de hadde pulker i enda verre trassalder enn oss. Ut ifra sporene deres hadde det vært fall, velting av pulk, og til og med banning om vi tolket det siste riktig.

Vel nede i dalen gikk vi strake veien til DNT sin hytte på Breistølen, som hadde varmekabler, dusj, vann og strøm! Jeg har gått å gledet meg til å gå på varmekabler i 5 dager nå, så dette var som en drøm! Selv om vi var relativt tidlig fremme (ca 1430) valgte vi å bli her over natten. Resten av kvelden gikk med til telefonsamtaler med familie og venner, dusj og å se mesternes mester. 

Det ble en tidlig kveld for å være opplagt for NRK Opptur sending i morgen tidlig, samt en lang etappe i morgen. Planen i morgen er å komme seg helt til Tyinkrysset, om forholdene tillater det, hvis ikke blir det en overnatting på Sulebu.

14. januar

Jeg var på beina kl 05.30, så kaffevann kunne varmes og vedovnen kunne få en gjenoppliving. Til frokost var det knekkebrød, og som alltid er det oddetall i pakkene. Tidligere på turen kunne begge føle seg generøs, og si; «Bare ta det bonusknekkebrødet du». Nå begynner kaloribehovet å melde seg, så nå er det 8,5 knekkebrød per person, ferdig snakka. 100 gram meierismør hver hjelper også for en god start på dagen. 

Vi var tidlig ut dørene, da vi visste at dagen kom til å by på rundt 600 høydemeter og 16,5 kilometer. Målet var å komme frem til neste hytte før det ble mørkt. Det så også ut som at værvarselet kom til å stemme ganske bra med det som var meldt, nemlig lite vind og mye sol. Temperaturen var heller ikke noe å si på dersom man foretrekker fryseboksmiljø.

Første etappen var tilbake ut isen vi hadde gått på i går for å komme til hytten. Etter å ha fulgt sporene våre et stykke tilbake, valgte vi å gå strakeste og raskeste vei, og der møtte vi plutselig en kraftig og lang sprekk i isen. Vi manøvrerte oss et stykke utenom, men hørte litt knaking i isen her og der. Jeg gikk med isstaven, og konkluderte stadig vekk med at isen var mer enn tykk nok. Etter å passert første sund, og skulle gå den siste kilometeren på dette vannet, ble det mer og mer braking i isen. Da gikk vi der med 50 meters mellomrom, og da begge kunne høre isen skyte sprekker ut i alle retninger, skjøt det også kaldt nedover ryggen på oss. Vi trakk oss nærmere land og beveget oss hurtigt og nervøst med kun 500 meter igjen over isen. Da jeg nå på nytt satt isstaven hardt ned i isen, hørtes det ut som om isen sprakk fra stavspissen og utover, og jeg glemte umiddelbart alle gnagsår de nye skoene hadde gitt meg. Jeg fikk litt følelsen av å sitte på et glsssgulv å slå med hammer, men vi kom oss helskinnet over selvsagt. Isen var nok helt sikkert trygg, men det betød ikke at vi nødvendigvis følte oss trygge hele tiden.

Etter isen tok vi en velfortjent pause før neste mil med stigning som skulle forseres. Solen var nå kommet opp, og varmen kunne faktisk merkes en god del denne skyfrie og fantastiske vinterdagen. Vi hadde overraskende bra tempo oppover dalen, da vi stort sett hadde bra skareunderlag. Marius dro pulk som vanlig, og jeg brukte skistaven til å skubbe pulken i bakkene. 

Da vi kom godt oppover i høyden, var overraskende nok snøen ikke skare lenger, men tettpakket løssnø som var virkelig tung å ta seg frem i. Dette føre fikk vi dessverre mer eller mindre de siste 7 kilometerne inn til hytta, men heldigvis var det bare 2-3 av disse som var i motbakke.

Ca kl 16 kunne vi klokke inn på hytten og begynne å tine hver vår boks med lapskaus type «Lys» som var gjennomfrossen. Bjordalsbu er virkelig en flott hytte, men det er en ulempe med det solide takhøyden innvendig som medfører unødvendig lang oppvarmingstid av hytten på vinteren. Etter 6 timer med svært aktiv vedfyring var temperaturen endret seg fra -5 til +12 grader, og da var det ikke et sekund uten full trøkk i peisen!  Men vi skal ikke klage for mye på det, da vi er meget glad for hyttemulighetene vi har gjennom DNT. Nå ser vi frem til en ny finværsdag i morgen, og kan glede oss til å gå ned igjen alle høydemeterne vi gikk opp i dag, for så å gå de opp igjen.