23. januar

Jeg våknet kvikk og opplagt etter en god natt søvn på hotell. Trygve våknet like etter og klaget veldig mye på at han ikke hadde sovet noe, da det hadde vært alt for varmt for han. Etter litt mer klaging fra Trygve kastet vi oss rundt og tok heisen ned til frokosten. Her var det dekket opp med egg, bacon, pannekaker, smoothie og alt annet du kan tenke deg. Vi fråtset godt og fikk i oss flere kopper med kaffe før vi fant ut at vi kanskje måtte begynne å tenke på å komme oss av gårde. Vi pakket sammen utstyret, og da jeg skulle ta på meg sekken oppdaget jeg at jeg manglet spaden min. Den var ikke på hotellet, så den må dermed være glemt igjen et annet sted, uansett var den borte. Vi kom oss ut av hotellet, og dagens første stopp var ca 300 meter nede i veien, hvor vi skulle handle proviant til de neste dagene. Jeg gikk innom Intersport Otta for å se om de hadde en ny spade til meg, og det hadde de. De hadde EN spade, og den var av prisklasse høy. Jeg måtte ha en spade, da det er et viktig sikkerhetsutstyr på turen, så spade ble det. Etterpå møtte jeg Trygve inne på matbutikken, hvor vi fikk handlet inn det vi trengte av proviant og litt til. Da vi var kommet oss ut av senteret ble vi stoppet av en dame som hadde mange tips til hvor vi heller burde gå enn hvor vi hadde tenkt, vi nikket og takket og gikk i motsatt retning av det hun foreslo. 

I dag var planen å gå de ca 600 høydemeterne og ca 14 kilometerne fra Otta til Mysusæter langs bilvei, noe som vi har blitt ganske gode til i det siste. Fra Otta sentrum gikk det en lang lang lang lang bakke i sikksakk opp langs fjellsiden, og det skulle vise seg at veien var relativt godt trafikkert. En artig ting var at flere av bilene hilste på oss og smilte. I en av pausene spurte jeg Trygve hvorfor de i bilene hilste til oss. Han mente at enten så måtte vi ligne på noen de kjente eller så måtte vi ligne på sunn norsk ungdom. Min teori var at de så spaden min på sekken og jublet av glede for at den var blitt solgt til en utenbys tulling, for ingen fra Otta hadde vært så desperat etter en spade at de hadde kjøpt den.

Selv om dagens etappe gikk langs vei bydde den på god utsikt utover dalen under oss, veien hang utpå fjellet i enkelte partier med bratt fall ned mot dalen. Etter noen timer på veien var vi plutselig på en parkeringsplass med skilt til Rondane Høyfjellshotell, hvor mine nevøer Filip og Kasper hadde gitt meg en overnatting i julegave. 

Vi gikk fra senteret i Otta ca kl 11 og klokken 14 var vi fremme, vi ble litt imponert over oss selv. 3 timer på 14 kilometer med 600 høydemeter! Her på hytten fikk vi oss en dusj og vasket litt klær, noe som var på høy tid. Resten av kvelden gikk med til spising og avslapping. I morgen skal vi endelig ut i naturen og vekk fra bilvei.

22. januar

Som alle andre hyttedager med butikk i nærheten, startet dagen med egg og bacon. Vi var på beina i 06 tiden, og ingen av oss hadde hatt en spesielt behagelig natt grunnet «Frank». Uværet «Frank» har ikke vært noe stort problem for oss, snarere tvert imot, men akkurat mildværet som han tok med seg har ikke vært gunstig. Når vi må bruke soveposene våre som takler minus 20 grader, innvendig i en hytte når det er rundt null grader ute, så spiller det ikke noe rolle om vinduet er åpent og soveposen er åpen. Bare soveposen er i samme rom, så begynner du å svette. Vi var i hvert fall ferdig spist og på vei mot Otta ca halv ni, og hadde rundt 28 kilometer på dagens etappe. 

Også i dag var det en lite spennende etappe langs vei, men det var vi også veldig glade for. På skiene våre nå bruker vi halvfeller mot helfeller tidligere, men så snart vi var litt ut av veibanen i snøen, var det klabbing av en mye verre dimensjon enn vi har opplevd tidligere grunnet den våte snøen. Det hadde med andre ord vært et håpløst føre å ta seg frem i andre plasser enn på en brøytet vei i dag. Men det skal være sagt, at hadde det ikke vært for all snøen «Frank» tok med seg, så hadde ikke vi hatt noe særlig skiføre ned til Otta, for den var bare en dag eller to gammel. Etter nesten 20 kilometer langs veien fikk vi endelig oppleve noe spennende, og det var et ganske langt godstog som kom susende sørover. Og ikke lenge etterpå kom det et lite tog til susende nordover. Det var gøy.

Etter gode 5 timer langs veien kunne vi begynne å skimte Otta noen kilometer unna, og da var det strake veien til Thon hotell. Marius hadde noen bonuspoeng som han vekslet inn i en natt med skikkelig seng, dusj og frokost. Etter innsjekking, var dagens store høydepunkt å hente de nye skiskoene til Marius. På sportsbutikken spurte vi også hvor man burde gå for å spise noe god mat her i Otta. De lurte på hva vi vi ønsket å spise, og vi sa noe fisk, så var oppfordringen; «Ikke bestill fisk her i Otta!». Hun var nordlending, og dette hadde hun greie på sa hun. Vi fikk i hvert fall et navn på en restaurant, og dro dit og bestilte oss en trygg biffburger med surdeigsbrød, samt en øl etter litt krangling med innehaveren om det var skjenkestopp eller ikke. Etter en utsøkt burger var det tilbake til hotellet for en meget behagelig dusj og avslapping. Nå ser vi frem til en lang og god motbakke opp mot Rondane i morgen tidlig.

21. januar

I dag var planen å være i gang kl 0800, da dagens etappe var på hele 28 kilometer og vi ønsket å ta den unna i dagslys. Vekkerklokken ringte 0630, vi fikk i oss hver vår kopp kaffe, kastet på oss klærne og vasket ut av hytten. Frokosten ble inntatt stående i servicebygget på campingplassen. Vi var i gang på dagens etappe ca kl 0830. Det har snødd ca 20 cm siden i går, så vi bestemte oss allerede før vi forlot hytten at vi skulle følge veien ned til Heidal. Da vi kom til veien hadde brøytebilen akkurat kjørt forbi, slik at vi fikk nypreparert vei å gå på. Det gikk fort, og kilometerene suste forbi.

Jeg har de siste dagene slitt med noen smerter under beina, som kommer etter noen timer, og gjør at jeg må stoppe med utjevne mellomrom for å løfte på beina for å lette på smertene. I går kveld fikk jeg en legekonsultasjon av vår egen ekspedisjonslege Åshild Berentzen. Under konsultasjonen fikk jeg beskjed om å ta en cocktail av Paracet og Ibux i noen dager, for å se om det kunne hjelpe på smertene. Cocktailen gjorde utslag allerede første dag, da smertene var betydelig mildere i dag enn tidligere. Når vi kommer til Otta får jeg nye skisko, da de jeg har er mer eller mindre gått i oppløsning. Jeg håper også de nye skiskoene skal kunne hjelpe på smertene, da de nye skiskoene er en del høyere, og dermed kan strammes bedre på foten.

Dagens etappe var av de kjedelige langs vei, men fordelen er at vi går forbi butikker. Etter ca 15 kilometer var det en butikk vi hadde sett oss ut som et passelig lunsjsted. Da vi kommer frem til butikken viser det seg at denne er sesongstengt, men vi møter eieren utenfor som er rask på å by oss på en kopp kaffe og tilbyr oss å åpne butikken for oss. Vi takker ja til en varm kopp kaffe og får komme inn i butikken, som er HELT tom for varer. Vi får høre litt om området her og en klar melding om å komme tilbake til sommeren. Vi takker for kaffen og spenner på oss skiene og går videre. Herfra er det nesten bare nedoverbakker og før vi vet ordet av det er vi kun noen kilometer fra dagens mål Heidal. Ca 5 kilometer fra Heidal ser vi et skilt til Heidal hjemmebakeri, vi er begge ganske svake for bakeri og blir enig om å svinge innom. Inne på bakeriet møter sjefsbakeren som står bak en disk og vi får tydelig presentert de to produktene hun selger, vi kjøper begge (rømmekake og potetkake) og setter utfor mot Heidal, som vi er i før vi vet ordet av det. Vi drar bort dit hvor Trygve hadde fått beskjed om at vi skulle møte opp for å leie hytte og ser på klokken 13.54 oi! I dag hadde det virkelig gått unna. Vi henter nøkkelen til den bestilte hytten, skifter til tørre klær og går til kafeen for å få oss litt pyttipanne. Etter at måltidet var fortært tok vi turen innom kiwi for å handle litt godsaker og frokost før vi gikk tilbake til hytten for avslapping. Resten av kvelden gikk med til å se på serie og å se på nyheter.

20. januar

Med lettsaltet sideflesk, egg og poteter i kjøleskapet, kunne dagen starte med et herlig etegilde. Her er den store hemmeligheten å steke flesket godt  på middels varme i lang tid, for da ligger det masse godt flytende fett igjen i stekepannen som er perfekt å frittere poteter og egg i etterpå. Da sikrer vi et solid inntak av masse kalorier, og kan holde pulken i drift noen ekstra timer.

Vårt kortsiktige mål nå, handler om å ta oss ned til Otta og oppgradere skoene til Marius. Stadion sport på Os har sørget for at nye sko og nye deler til skibindingene kan hentes der. Så nå skal vi forflytte oss i minste motstandsvei til Otta, og bo på hytter langs vår vei. Dagens mål er Sjodalen hyttetun, og er ca 18 kilometer unna. 

På Bessheim var det snø i luften og litt dårlig sikt, og valget var enten å følge bilveien eller å ta oss ut på vannet og følge skiløypene med uviss standard. I følge skisporet.no, var det mer enn 14 dager siden sporet var kjørt opp. Vi valgte derfor å følge den lite trafikkerte veien som allikevel er vinterstengt ved Valdresflye over til Beitostølen. Da vi pakket pulken kom brøytebilen kjørende forbi Bessheim, og da vi var klar til å dra kom brøytebilen tilbake og brøytet andre siden av veien. I våre øyne fikk vi da nypreparert skiløype.

Å forflytte seg langs vei, er som regel ikke noe spesielt spennende, men vi får tatt unna kilometerne kjapt. Det mest interessante som skjedde i dag var en stakkars skogsmus som hadde forvillet seg ut i veien, og var sjanseløs mot brøytekanten. Jeg forsøkte å trakke et spor med skiene som den kunne klatre fint opp i skogen igjen, men den mistenkte oss for å ha onde intensjoner og pilte langs veien i retning Bessheim. Jaja tenkte jeg, rovfugler skal ha mat de også.

Omgivelsene fra Bessheim og nedover Sjodalen er virkelig praktfull. Vegetasjonen har endret seg fra bjørkeskog til furuskog, og om det hadde vært en plass til nå som hadde vært egnet for telting, så må det være i dette området. Skikkelig flott furuskog og bålet hadde vært en sikker sak. Etter 15 kilometer langs veien, hadde vi sett hele 6-7 biler, og vi var moden for andre omgivelser. Da dukket det opp et nykjørt skispor som gikk utrolig nok helt frem til hytten vår. 

Da vi kom frem til hyttetunet ble vi skikkelig imponert av campingplassen, og begynte kjapt å ange på at vi hadde valgt den kjipeste hytten. Riktignok var de andre hyttene mer beregnet for en romantisk weekend enn to skjeggete mannfolk med odør, slo vi fast da vi tittet inn vinduet. Vi konkluderte med at vi fikk vel gjerne dra tilbake hit en annen gang, og helst ikke sammen.

Som de fleste andre plasser her i området, så er ikke hjulene begynt å rulle for sesongen, men første regel i ekspedisjonslivet er: Spør alltid alle om mat! Det gjorde vi, og visst fikk vi den dritkule damen som var ansvarlig for aktiviteter på hyttetunet, til å lage pizza til oss. Dagen endte altså med en rolig etappe, mye god mat, og endte med en semihviledag da vi var tidlig fremme. Resten av kvelden var det presidentinnsettelse minutt for minutt som vi ikke fulgte med på, men i stedet så vi på en annen spenningsserie på HBO, og ladet opp beina for en litt lenger etappe neste dag.

19. januar

Da vi la oss i går var vi enig om å være i gang på dagens etappe klokken 0800. Trygve vekket meg 0630, vi drakk kaffe, spiste våre mer eller mindre faste 9 knekkebrød hver, og begynte å kle på oss. Jeg fikk plutselig litt dårlig tid, da toalettet var et godt stykke unna hytten og skiene måtte på for å komme seg der, men rakk det heldigvis akkurat. Vi ryddet ut av hytten og da jeg kikket på klokken, var den 0905…

Dagens etappe var av de kjedelige, så vi koblet opp musikk/podcast for å komme oss gjennom. Etappen gikk over Gjende (vannet mellom Gjendebu og Gjendesheim), over oss ruvet Besshøe og den mer kjente Besseggen. Vi fikk ikke dessverre ikke nyte utsikten til de, da skydekket hang godt ned i dalen og det i tillegg var lett snø i luften. Det mest spennende på dagens etappe var når Trygve skrev meldinger i snøen med morsomme sitater fra turen. Et av de beste sitatene må være fra natten vi hadde i telt på Fondsbu der jeg klarte å søle vann på soveposen min (noe som fort kan bli kritisk i kulden), og ble oppriktig skuffet over meg selv, og kom med sitatet «jeg hadde ikke overlevd en dag på Nordpolen, heldig om jeg hadde klart noen minutter».

Etter å ha kommet oss over Gjende skulle vi over på en skiløype, som skulle føre oss til Bessheim i følge Trygve. Vi fant noen scooterspor som gikk inn i skogen like bak Gjendesheim. Vi fulgte de ca 30 meter før vi innså at dette kom til å bli en utfordrende innspurt på dagens etappe. «Løypen» gikk først ned en liten bakke, før den gikk rett opp en bratt bakke. Trygve satt utfor, og kom noen meter opp i den bratte bakken før pulken dyttet han ut i løssnøen. Jeg stormet til for å hjelpe, og ender opp rett på ræv i løypen bak pulken. Vi kikker rundt oss, pihu! Ingen har sett oss! Vi kommer oss på beina igjen og fortsetter, men dette var mer eller mindre standarden for ruten videre til Bessheim, som heldigvis bare var 4 kilometer unna.

Vel fremme på Bessheim, hvor vi hadde bestilt oss en hytte møter vi bestyreren, som viser oss til hytten vår. Han tørrprater litt med oss, før vi ikke klarer å holde oss lenger. «Har du noe mat?» «Mat? Hva tenker dere på? Vi har stengt for sesongen og driver kun utleie nå». «Vi vil ha skikkelig mat, vi tar alt» «Jeg skal se hva jeg har liggende, er det noe spesielt?» «Nei! Vi tar alt! Så lenge det ikke er hermetikk!» «Jeg skal se hva jeg har og kommer tilbake». Vi går inn i hytten og får slengt av oss sekkene. 5 minutter senere banker det på, inn kommer han med en stor Kiwipose fylt med godsaker, som blant mye annet; chips, sjokolade, medisterkaker, poteter, rømme og øl! Fy søren for en luksus! Bessheim leverer til de grader, selv om de er stengt for sesongen. 

Vi begynte på middagen med en gang, og det smakte himmelsk! Som Trygve sa «Medisterkaker har aldri smakt så bra!» Resten av kvelden ble det avslapping på sofaen med hver sin øl og lytting på radio.