7. februar

Jeg våknet på sofaen kl 02.30, og hadde sluknet som en stein kvelden før. Kroppen kjentes forsiktig sagt trøtt ut, og jeg klarte å samle meg nok til å legge noen vedkubber i peisen, før jeg fikk pusset tannen. Jeg tok med meg soveposen inn til det iskalde soverommet, for å så ta med meg soveposen ut igjen på sofaen i stuen. Jeg kjente at kroppen ikke hadde noen kilojoule å avse til varmetapet. Igjen sluknet jeg som en stein, og våknet opp rundt klokken 08. Da fikk jeg kaffevannet på kok, og la mer ved i peisen. Utendørs var det begynt å lysne ganske bra, selv om det var overskyet. Det er først nå de siste dagene vi har begynt å tenke over at dagene er blitt noe lengre siden vi startet. Grunnet at vi går nordover mot «mørket», blir gevinsten av lysere og lysere dager nullet en del ut. Men fremover nå skal det heldigvis gå litt fortere med lysere dager.

Etter hvert våknet Marius til live, og vi finner ut av rutevalg videre de neste dagene, og er helt bestemt på å sette av denne dagen til hvile og kroppspleie. Det første punktet på agendaen var grønnsåpebad til føttene, noe tærne jublet for. Dernest var det hver vår tur å stå naken i hyttetrappen og den andre med vannkanne, hvor midtpartiet både foran og bak måtte rengjøres. Jeg var såpass fornøyd med innsatsen til Marius, at jeg har anbefalt han for hjemmesykepleien i Bjørnafjorden kommune. Uansett var det særs behagelig, og sikkert svært komisk om noen skulle fått dette med seg dette synet. Av åpenbare grunner må eventuelle bilder dannes i eget hode, men karakteren «Gollum» med skjegg er nok ikke langt unna. «Rene» og «pene» som vi nå var blitt, brukte vi resten av dagen på å regelrett slappe av og innta masse kalorier i form av lapskaus og hermetiske pærer.

6. februar

Trygve som ikke klarer å ligge med varme i samme rom som han sover, og derfor hadde lagt seg i et ledig rom ved hovedhytta, kom opp og vekket meg ca kl 0615. Vi fikk i oss kaffi og frokost og ble sittende en stund å diskutere veivalg videre. Vi ble enig om å se hvordan første stien/løypen så ut før vi bestemte oss. Vi vasket og ryddet ut av hytten, og skiene var på beina ca 0830. Det var ca 100 meter ned til første mulige løype, denne var oppgått av et par skiløpere, men virket kummerlig, så vi bestemte oss raskt for å gå videre. Etter ca 500 meter møter vi på en kar langs veien, som kunne fortelle at hadde vi fulgt den stien så hadde vi kommet til hytten hans, og «den stien ville han aldri fulgt vinterstid», om vi gikk litt lengre ned ville vi treffe på scooterspor som ville ta oss godt opp i fjellene. Vi takket og fulgte rådet hans, og fikk nye fine scooterspor i ca 7 kilometer, gjennom fin og tett skog. Solen skinte fint gjennom skogen og vi kunne kjenne varmen fra den. Vi tok et par stavtak utenfor skiløypen og der var det svært lett puddersnø uten bæreevne.. 

Da vi var kommet oss godt opp på fjellet fikk vi hardere føre, men samtidig stoppet scootersporene, og vi var på egen hånd, været endret seg også til å bli overskyet. Etter en stund traff vi på noen eldre scooterspor som vi fulgte, men de var til tider blåst helt bort, og vi brukte lang tid på å prøve å finne de igjen. Til slutt ga vi opp å lete etter scooterspor og valgte å heller lage våre egne spor. Trygve gikk med pulk og var kartleser, og jeg gikk fremst å trakket spor, i en av pausene hadde jeg misforstått Trygve sin kartlesing og gikk i en litt annen retning enn tenkt. Dette endte med at vi gikk en litt annen vei, som virket veldig farbar på kartet, (men som skulle vise seg å ikke være helt gjennomførbar). 

Vi gikk i noen timer til og plutselig møtte vi på en snøscooter som kom rett mot oss, det var et ektepar som var på vei til hytten. De kunne fortelle at vi var på helt rett vei og alt annet enn det vi hadde gått ville vært farlig. Vi fikk en grov føring på veien videre og satt i marsj, etter ca 20 minutter blir vi tatt igjen av en hyggelig trønder på ski som kunne fortelle at vi hadde gått helt feil. Han mente vi burde gått mye lengre oppe i fjellene (stikk motsatt av hva de på scooter sa), men at det var for sent å gjøre noe med nå, men at vi kunne følge kongeveien oppover. Han fulgte oss nedover og sikret at vi kom oss på rett vei. Vi spurte om det ikke var mulig å gå langs vei, noe han med en gang avkreftet, da veien var på andre siden av dalen var for bratt, og det ville være en ca 6 kilometer lang omvei. Vi takket for hjelpen og begynte på det som skulle bli en tung økt opp kongeveien. 

Etter ca 5 tunge kilometer i løssnø opp kongeveien kom vi endelig inn på oppkjørte scooterløyper. Vi kastet oss inn på første og korteste vei mot målet. Scooterløypen vi fulgte kan umulig være laget for ski, for de gikk rett ned evt opp, og farten ble temmelig stor i enkelte av bakkene, samtidig som de svingte. Det var en lettelse når sporene endelig tok slutt, resten av etappen gikk langs en svært svært godt brøytet og gruset vei. 

Vi var begge godt slitne der vi karret oss opp siste bakken, og lettelsen var stor da vi endelig fikk øye på skiltet som pekte opp til hytten. Fra veien var det en godt oppgått sti oppover som vi fulgte uten å tenke så veldig mye mer, da sporene stoppet sto vi med en hytte, men ikke en DNT hytte, vi hadde gått feil! Frustrasjonen var stor, vi var begge sultne, trøtte og klar for å komme frem. Etter litt knoting med kart i dyp løssnø var vi endelig fremme, klokken ble 1930 før vi var inne. Vel inne fikk vi varmet opp litt hjemmelaget reinsdyrgryte, og Trygve sovnet vel mer eller mindre i det maten var inntatt. 

5. februar

Vi var på beina i 07 tiden, og var fremdeles ganske sliten etter noen harde lange dager siden Røros. Da var det godt å kunne starte dagen med en stor kanne kokekaffe, før havregrøten sto i kø. Etter frokost, pakking og utvasking, takket vi for oss på flyplassen og dro avgårde. Nå var det først butikken i Meråker som sto for tur, og Marius nevnte kjapt «i dag skal vi ha wienerbrød!» 

Etter halvannen time var vi fremme på Coop Extra, og det eneste de var tom for i hele butikken var wienerbrød. Skuffelsen til Marius var til å ta å føle på, og som en trøst ble vi enige om å dra bort på bensinstasjonen å kjøpe hver vår hamburger til lunsj. Jeg var ganske så sulten, og bestilte en 500 grams burger. Marius har derimot begynt å tenke på sommerkroppen allerede, så han nøyde seg med en 300 grams, men vi hadde begge pommes frites til.

God og (alt for) mett, begynte vi på bakken oppover mot turisthytten Ferslia, som lå 22 kilometer unna langs en lite trafikkert vei. Til denne hytten var det kjørevei helt frem, og vi visste hytten var et populært sted å dra til. Grunnet korona, er det egentlig slik at alle turisthyttene må forhåndsbestilles, og da bestiller man hele hytten for seg selv. Vi fant rimelig fort ut at hytten var booket, men tok allikevel sjansen. 

Etter gode 4 timer siden vi spiste hamburger, ankom vi Ferslia som var helt tom. Her registrerte vi at det også var et eget lite hytteanneks med kjøkken og vedovn. Vi helgraderte oss og fyrte opp i annekset, før vi tok oss inn i hovedhytten, pakket ut og fyrte opp i vedovnen der også. Så snart vi hadde fått varme i hytten, og satt oss ned med middagen på tallerkenen i 19.30 tiden, dukket det opp en familie på fem som hadde booket hytten. Vi hadde intet valg enn å trekke oss opp i annekset, men fikk lov å spise opp maten vår først av den hyggelige familien. De var jo også ganske takknemlig for at det var blitt godt og varmt der, og slapp å komme inn i minusgradene slik vi gjorde. Det var heller ikke så fryktelig stor nedtur for oss da det lille annekset hadde nådd 25 grader, men vi fikk ikke hver vår sofa lenger. Da det var fredag, fikk vi også sett «Mesterenes Mester» og «Nytt På Nytt» på iPad før vi tok kvelden.

4. februar

Trygve vekket meg klokken 0545 med en kopp kaffe og med gratulasjoner med at jeg hadde blitt et år eldre. Jeg ble sittende i sengen i ca 15 minutter før beina ble planter på det kalde soveromsgulvet. Inne i stuen var temperaturen mye mer behagelig og vi fikk begynt på frokosten. I dag var det hele 20 knekkebrød i pakken. Vi kokte opp noen egg som vi hadde bært med oss fra Stugudalen og resten av pålegget var fra proviantlageret på hytten. Etter frokost var det tid for den faste toalettrunden, før pakking og utvask sto på agendaen. 

Vi var i gang på dagens etappe ca kl 0830. Jentene vi møtte på på hytten hadde gått veien vi skulle dagen før, så det var bare for oss å følge deres spor tilbake. Det var veldig behagelig å ha spor å følge, samt at terrenget var relativt lett, kun med noen små variasjoner i terrenget. Vi konkluderte tidlig med at jeg hadde vært snill i år, da vi begynte på dagens etappe så var det blå himmel og solen var på vei opp. Like etter at solen var kommet opp ble det plutselig overskyet, og vi ble med en gang mer usikker på om jeg hadde vært snill eller ikke, men etter ca en time med overskyet vær fikk vi endelig fasit, knall blå himmel, sol og vindstille! Det var et virkelig flott terreng å gå i, spesielt i sånt vær.

Da det var ca 5 kilometer igjen til Åsen (hvor det er brøyter vei til) fikk vi ny preparerte scooterspor, og vi kunne øke tempoet. Fra Åsen gikk resten av etappen ned til Øyan gikk vi langs bilveien. Her var det lett snø langs kanten og hardt islag på resten av veien. I nedoverbakkene var det å få opp farten på isen, for så å skli ned på snøen for å holde kontrollen. Det gikk bra unna i noen av nedoverbakkene, men selv med god fart i nedoverbakkene var vi godt slitne når vi svingte inn på tunet hvor vi hadde leid hytte for natten. 

Vi fikk kontakt med utleier som viste oss rundt i hytten. I det han var på vei ut av hytten drar han frem to esker med pizza og spør hvem det var som hadde bursdag, og forteller at det står 4 øl i kjøleskapet. Jeg blir stående der som et stort spørsmålstegn. Trygve smilte og fortalte at han hadde ringt utleier og spurt om han kunne kjøpe pizza og øl til oss, en fantastisk overraskelse! Jeg som hadde gått de siste 5 kilometerne og lurt på hvilken tørrmat vi skulle gå for i dag. Tørrmat er ikke dårlig mat, men når du får pizza så er det et så mye bedre alternativ. Etter å ha fått i oss middagen fikk jeg slått på dekningen på mobilen, og der strømmer det inn med hyggelige meldinger, tusen takk for alle gratulasjoner og heia rop! Resten av kvelden ble det ikke så mye mer av, da vi begge sluknet på sofaen ganske tidlig. 

3. februar

Det er undervurdert å starte dagen med brød og melk, men det fikk vi altså anledning til denne morgenen. I tillegg fikk vi smurt med oss brødmat til niste, noe som er svært godt å enkelt når kroppen trenger energi under dagsøktene. Vi var i gang fra Stugudalen like før halv ni, og målet for dagen var turisthytten Storerikvollen. Vi hadde fått tips om at det var scooterløyper opp til Nesjøen, og et godt stykke inn på isen på dette vannet, som vi måtte krysse for å nå hytten. Også i dag var det nokså kjølig, og det tok ikke lang tid før istappene var på plass tilfeldige plasser i ansiktet. Jeg føler at isen i ansiktet begynner å bli mer og mer «stålisaktig», som om det er trygg skøyteis i ansiktet. Det merkes svært godt når de tjukke brødskivene skal inntas, og munnen ikke kan åpnes skikkelig. Det er ganske vondt når det lugger godt i skjegget under tyggingen, men det går seg til mot slutten av brødskiven.

Det er nesten helt utrolig hvor heldig vi har vært med været hittil i år. Vi begynner nesten å bli bortskjemt, og vakre solopp,- og nedganger begynner å bli dagligdagse. Det var så godt som skyfri himmel i dag også, men det var tidvis en liten trekk fra svenskegrensen i dag som var bitende kald. 

På isen var en skikkelig firefelts motorvei med scooterspor vi fulgte, men etter noen kilometer begynte sporene å bli blåst igjen, så det ble en del tyngre å komme seg fremover. Vi hadde beregnet at vi måtte trakke egne spor når det var en god mil igjen til hytten, men jaggu var det ikke et spor som gikk videre i riktig retning. Håpefulle som vi var, fulgte vi dette utover isen, og dette sporet kunne holde oss i drift i nesten 7 kilometer til. Vi var svært fornøyd med innsatsen til scooterførerene som hadde nylig vært i området, for vi sparte veldig mye tid og energi. Til slutt måtte vi bryte av sporet, og trakke egne spor i retning hytten. Det var mildt sagt tungt å begynne siste etappen denne dagen med å trakke nye spor i snøen, men vi durte på innover mot land. Like før vi skulle gå av isen og ta en antatt tung sjarmøretappe opp gjennom skogen til hytten, dukker det opp en sprekk og overvann. Vi styrer hardt barbord, og kommer heldigvis på et nytrakket bredt spor som går helt opp til hytten. 

7 timer etter vi startet fra Stugudalen, ankommer vi Storerikvollen. Her var det faktisk 3 spreke damer, og en av disse er på sin egen «Norge på langs» tur; @stineogmalamutene for de som vil ta en titt. Til tross for at de 3 damene hadde hver sin hund, var det vi som ble plassert i hundehytten. Det gjorde ingenting da hytten var ferdig oppvarmet da vi sjekket inn, og vi kunne legge oss rett ned på den harde trebenken uten puter for å slappe av. Til middag i dag var det «Firepot» på menyen av typen «Steinsopp og kremet risotto». For årvåkne lesere ser de umiddelbart at den viktigste ingrediensen «kjøtt» mangler, men frykt ikke. Vi hadde med selvtørket kjøttdeig av villrein, slik at vi får innpå proteinene som vi her helt avhengig av. Og smaken på maten var ganske så bra, men ikke nok for to bunnløse magesekker. Så da var det bare å følge opp med masse pannekaker utover kvelden. 

Det artige med denne plassen er at Telenor Norge ikke har dekning her, men det har Telenor Sverige. Vi benyttet derfor anledning til å oppdatere oss på «Mesterenes Mester» på NRK nett-TV som underholdning til middagen. Etter diverse måltider, var det snøsmelting på agendaen, og da oppdaget vi nordlyset for første gang på turen. Et sikkert tegn på at Nord-Norge nærmer seg!