12. januar

Etter en svært god natts søvn våknet jeg og hørte lyden av spraking fra vedovnen, jeg tenkte at nå var klokken bare 0600, men da jeg kikket på klokken var den nærmere 0800. Jeg begynte med en gang å lure på hvorfor Trygve ikke hadde prøvd å vekke meg tidligere. Jeg gikk ut i stuen, og der satt en trøtt Trygve med en varm kopp kaffe og prøvde å våkne. Vi ble sittende en stund med hver vår kaffekopp, før vi fikk summet oss til å begynne å gjøre oss klar til avreise. Selv med en sen start så var vi i gang på dagens etappe ca kl 0930. 

I dag var det overskyet og noe vind, men ikke nok til å plage oss. Arbeiderne som hadde laget sporene vi fulgte i går hadde også kjørt i retningen vi skulle i dag, så vi var så heldige å kunne følge scootersporene deres nedover til Berglia. Det gikk relativt raskt nedover i scooterløypene, og etter et par kilometer møtte vi en kar fra fjellstyret som kom mot oss på scooter. Jeg ble så overrasket av det hele at jeg trynet med pulk og sekk ut i løssnøen, men klarte til slutt å stable meg på beina og gå bort til han. Vi slo av en liten prat med han og fikk tips om en scooterløype som ville være gunstig for oss, samt en advarsel om at det skulle komme sterk vind dagen etter. Vi takket for tipsene og gikk videre, da vi kom til avstikkeren han hadde anbefalt oss sjekket vi kartet og ble enig om at vi heller skulle gå rundt. Dette selv om det var en mye lengre vei, men da vinden hadde tatt seg opp og vi her kunne følge brøytet bilvei, samt stikke innom butikk ble valget enklere.

Vi fulgte bilveien videre og kom oss til Sørli og butikk, her fikk vi også sjekket om det var ledige hytter i området. Vi fikk tilbud om en hytte ca 13 kilometer fra butikken i riktig retning, og takket ja. Vi gjorde unna handlingen og kom oss i vei mot hytten, i godt driv vil 13 kilometer ta ca 2,5 time og nå var klokken nesten 17.00. 

Vi fulgte bilveien bortover og nå begynte været og bli enda verre, det blåste godt og snøføyken  var tykk og vanskelig å se gjennom. Etter ca 2,5 time var vi endelig fremme på tunet til Alf Joar. Vi ble vinket inn til rett hus og fikk kastet av oss sekkene, ikke lenge etter kommer Alf Joar inn til oss. Alf Joar viste seg å være en alle tiders kar, i tillegg til jeger, fisker, bonde, guide, roer og tømrer. Han ble sittende inne hos oss en stund og fortelle om jaktturer og fisketurer, vi traff tonen svært godt og han fant også frem badsturøkt elg og gris som vi fikk med oss som niste på turen videre. Alf Joar kunne fortelle at han hadde vært på Gaupejakt i dag, men at de ikke hadde klart å finne den, og at om det smalt i natt så måtte vi ikke bli redd for han kunne finne på å løsne noen skudd om en rev eller noe kom forbi. Vi fortalte han at vi håpet på smell og at vi mest sannsynlig ikke ville reagere på det da vi var ganske trøtte etter ca 42 kilometer på ski i dag.

Alf Joar ruslet tilbake til sitt og vi fikk skiftet til tørre klær og begynt på middagen, som bestod av ikke mindre enn 3 frossen pizza. Etter middagen gikk vi inn til Alf Joar der vi fikk dusje og sett jakttrofeene hans på veggen. Vi ble sittende der en stund før vi gikk tilbake til hytten vår, der vi slappet av i noen minutter før sengen ventet. 

11. februar

Vi skal ikke legge skjul på at det var deilig å våkne opp på en hytte i dag. Ikke bare fordi den var god og varm etter mye vedfyring, men også grunnet de 35 gradene type minus, som var utendørs da vi våknet. I dag er det siste etappen ut av trønderskogene som så langt ikke har gitt oss veldig mye gratis. Det er det som er så fint med Blåfjella-Skjækerfjella Nasjonalpark, at sommerstid er det en eneste stor myr og mygghull, vinterstid er den proppfull av dyp løssnø, og dermed er det lite menneskelig aktivitet her. Så nasjonalparken er like utrolig vakker og uberørt, som den er krevende å passere. Så snart vi hadde takket for oss til Nils Christian på Gjefsjøen Fjellgård, var det strake veien ut i løssnøen igjen. 

Grunnet den voldsomme kulden i dag, måtte vi begge starte med bankranermasken vår, så vi ikke skulle forfryse oss umiddelbart på nese og kinn. Men heldigvis skyet det litt til etter en stund, og det tok ikke lenger tid enn en time eller to før temperaturen sannsynligvis hadde steget med 20 grader. Omsider kom vi oss også opp i høyden og ut av skogene, og kunne følge et høydedrag videre innover dalen. Her var det dessverre ikke flate fine sletter, men ganske kupert og minnet skremmende mye om Ryfylke. Det hjalp heller ikke at Marius ikke klarte å holde kursen, og virret seg fort høyere opp enn nødvendig.

Etter timesvis med kjemping mot snø og terreng, traff vi utrolig nok på dagsferske snøscooterspor da det var 4-5 kilometer igjen til hytten. Det var en drøm å kunne følge disse sporene bokstavelig talt helt frem til hyttedøren. Det passet også meget bra, for det skyet enda mer til nå, og i tillegg begynte det å blåse opp.

Klokken var rundt halv fem da vi kunne sjekke inn i Lakavasshytta, som er en fjellstyrehytte. Her holder de på å bygge ny hytte like ved, og det var derfor det gikk scooterspor helt frem. Arbeiderne hadde brukt den gamle hytten til spiserom, og den var derfor god og varm når vi kom frem. Vi var begge ganske trøtte etter slitsomme dager gjennom nasjonalparken, og det ble en lang dupp på sofaen etter middagen før vi tok kvelden helt.

10. februar

Det var herlig å våkne opp i en varm hytte. Klokken 0630 var kaffen klar og på tide å stå opp. I hytten vi overnattet i var det til og med tørkeskap, og det hadde jobbet i hele natt for å sikre at alt av klær var tørt og varmt til en ny dag. Det var en herlig følelse å kunne ta på seg en varm og tørr ulltrøye. Vi var ute av hytten klokken 0830, og gikk opp til Thorbjørn og Eldbjørg som hadde leid ut hytten til oss. Torbjørn og Eldbjørg pekte oss i retningen vi skulle og ønsket oss god tur videre. Solen var på vei opp, og det var blå himmel med 24 minus. 

Den første kilometeren var en tung og lang oppoverbakke, heldigvis fulgte vi scooterspor, som gjorde det litt lettere. Kombinasjonen pulk, oppoverbakke og sol gjorde det svært varmt, og svetten rant, det var ikke annet å gjøre enn å kaste jakken. Da scootersporene tok slutt var planen å følge telefonlinjen videre til Gjevsjøen. Vi begynte nå å komme oss opp i fjellet, og over tregrensen, noe jeg merket fort, da en kald vind kom inn fra Sverige og ullen ikke stoppet den. Her var det bare å hive på seg jakken igjen (ca 2-3 kilometer etter den ble tatt av), og det gikk ikke mange minuttene før polhatten måtte på også, for å unngå frostskader i fjeset. 

Etter enda noen kilometer var vi på toppen av Gaundalklumpen og kunne speide ned til Holden fjellgård. Der vi sto og skuet utover terrenget foran oss kunne vi helt klart se hva som ville være enkleste vei, og vi tok en avgjørelse om å ta denne, det var tross alt tungt nok å vasse i løssnø. Vi svingte derfor litt til siden og inn til våre gode naboer, hvor det eneste vi fant var overvann, og noen gamle scooterspor. Plutselig sto vi på andre siden av Gjevsjøen og nå var det kun 6 kilometer over vannet som sto mellom oss og en varm hytte. Vi ga alt vi hadde av krefter igjen og holdt et så høyt tempo som vi klarte over vannet for å prøve å nå frem før det ble mørkt. De siste 500 meterne frem til hytten var blytunge og det var med stor lettelse vi fikk se lysene av Gjefsjø Fjellgård. Her møtte vi Nils Christian som driver gården, han sto klar til å diske opp elggryte til oss. Vi ble sittende lenge borte hos Nils Christian, og snakket om alt mulig rart, han fortalte blant annet om planene videre for gården med ølbrygging og en egen akevitt. Etter et fantastisk måltid og gode samtaler var det tilbake til hytten og rett i sengs for å være klar for en ny etappe dagen etter.

9. februar

Da vi våknet i 06 tiden, hadde værvarselet sviktet oss, og vi fikk ikke sol tidlig på dagen slik det var meldt kvelden før. Havregrøt og kaffe er standard start på en teltmorgen, og intet unntak denne gangen heller. Denne morningen var en del mildere enn normalt, kanskje bare 10-12 minuser, så det var ikke så gale temperatur å pakke ned nattens leir. Dagens etappe var ca 20 kilometer i luftlinje unna, og var Gaundalen fjellgård. Her hadde vi booket overnatting og i tillegg middag, selv om gården ikke har slikt mattilbud lenger. Vi visste at dagen kom til å by på tunge og krevende stunder, så vi satt i gang med noenlunde fulle batterier i halv ni tiden. Dagen før hadde vi tatt en del høydemeter for å komme oss opp på et underlag som ikke var fullt så løssnøaktig, og det fortsatte vi med i dag.

Været var nokså grått mesteparten av dagen, men i det vi skulle starte nedstigningen av fjellet vi befant oss på, ble det litt bedre sikt og noe blå himmel kom til syne. På pulkdraget er det en fjæring som ligger og knirker for hvert skritt vi tar, så jeg hadde egentlig slått meg til ro med at mesteparten av ville dyr har rukket å dra til neste by lenge før vi får øye på de. Men nå endelig fikk vi faktisk øye på 3 elger som vi kom ganske nært innpå, før de loffet seg bort fra oss.

Videre på vår ferd måtte vi før eller siden komme oss ned igjen fra høyden, og begynne på prosjekt «enda dypere løssnø». På vår siste høyde før dalen, ble vi enige om rutevalg, og fant ut at vi kunne følge elven nedover mot Gaundalen, for da kunne vi for det meste slippe unna skogen. Og elven fungerte overraskende godt som sti, ikke bare var det slakt nedover, men det var heller ikke så fryktelig mye snø som fryktet. 

Etter en full arbeidsdag i krevende terreng, kunne vi endelig skimte Gaundalen Fjellgård gjennom skogen. Da vi gikk opp siste tunge bakken opp til gårdshuset, kom Eldbjørg ut og møtte oss og innlosjerte oss i nabohytten. Det viste seg at hun hadde full kontroll på oss, og hadde fulgt med GPS trackeren vår, og det uten at vi hadde fortalt om denne. Eldbjørg og Thorbjørn som er noen av de som driver gården nå, er tidligere politibetjenter begge to, så de hadde nok investigert oss før ankomst. Det var trolig vår plettfrie vandel som gjorde at vi ikke bare fikk komme inn å spise trøndersk festsodd, men også sjokoladepudding og kaffe til dessert. Etter maten satt vi lenge å pratet med de hyggelige vertene, før vi ruslet ned til hytten vår med en pakke egg og kartong appelsinjuice som vi fikk med til frokosten. Det er nettopp slike mennesker som dette som gjør denne turen ekstra hyggelig, og gir oss uforglemmelige minner. 

8. januar 

Før vi la oss ble vi enig om at vi skulle begynne tidlig og komme oss så langt som mulig i dag før teltet skulle opp. Vi var oppe klokken 0615 og frokosten ble raskt tatt inn før vi nøt oss hver vår kopp kaffe og fikk med oss siste nytt fra radioen. Vi ryddet ut av hytten og var i gang klokken 0805. De første 200 meterne ut fra hytten ble forsert i dyp løssnø, før vi var i den preparerte løypen.

I dag var det kun minus 10 og det merket vi fort etter at vi forlot hytten, jeg kastet jakken for å ikke svette bort. De neste 16 kilometerne tok vi unna i preparerte løyper i flott natur, som ga oss begge julestemning med sine flotte snøkledde trær. Været i dag var preget av en tåke som aldri lettet, og som ga oss flatt lys og vanskelige siktforhold, men da vi fulgte preparerte løyper var det ikke et stort problem. Da vi kom til Vera hadde vi sett for oss et mer folkerikt tettsted, men det virket til å være helt folketomt, så vi ruslet videre opp mot fjellene. Jeg hadde valgt halvfeller i dag, og de var til ingen nytte når stigningen begynte, men heldigvis var langfellene på innerlommen, så det ble raskt lagt om. Etter noen kilometer med stigning var det slutt på løypene, og vi måtte ut å tråkke sporene selv i den dype løssnøen. Det gikk helt fint første 200 meterne, men da vi skulle opp på en liten høyde mistet vi begge motet. Bakken var ca 100 meter, men for hvert steg så sank vi bare lengre ned i snøen. Etter ca 20 minutter med mye kaving var vi endelig oppe, vi tenkte begge at vi kom til å bruke lang tid på å komme oss gjennom denne dalen. 

Heldigvis var vi etter den lille stigningen kommet oss over tåken, og for et syn som møtte oss! Knall blå himmel og sol! Selv om det var fristende å stoppe for å nyte utsikten fortsatte vi å gå for å prøve å sikre at vi når Gaundalen i morgen hvor vi har bestilt både hytte og mat for i morgen. Vi fortsatte noen kilometer til før vi fant oss en egnet plass for teltet, og begynte å rigge oss til. 

Vi fikk smeltet snø, fylt opp termoser og spist middag (hjemmelaget chilli con carne). På kvelden fyrte vi opp primusen inne innerteltet, noe som bidro til plussgrader da det ikke var 30 minus utenfor, og bidro til en mye mer behagelig kveld i telt enn vi er vant med. Etterpå krøp vi opp i hver vår sovepose og sovnet til lyden av NRK P1 og jeg til Trygve sin snorking.