17. februar

Luftlinje til Nordkapp: 860 km

Det er alltid en litt tung start på dagen når vi skal forlate et bedagelig hvilehjem. Men slik er det bare, og det er ikke annet å gjøre enn å spise frokost, pakke sekk og pulk, betale for oppholdet, og begynne dagens etappe. Denne gangen var det en hyggelig overraskelse at mor og mormor til Marius betalte for overnattingen på Limingen Gjestegård. 

Nå nærmer vi oss slutten av Trøndelag, og ikke minst starten på Børgefjell som er en glidende overgang til neste fylke; Nordland. På værvarselet var det for fjellet meldt liten storm, så vi hadde undersøkt mulighet for å bli innlosjerert i Viermahytten ved foten av Børgefjell. Her fikk vi beskjed om at nøkkel hang ved døren, og at det trolig bare var å låse seg inn å ta seg til rette.

Første del av dagens etappe var 15 kilometer på vei inn til Namsvatnet, hvor vi så skulle følge isen inn til Viermahytten og Viermadalen. Det store spørsmålet var om det hadde vært noen luringer på snøscooter over isen før oss, eller om vi måtte trakke egne spor de 13 kilometer inn til hytten. De første 15 kilometerne inn til vannet var på vei, og gikk unna i en fei, da vi kom frem til Namsvatnet var det noen gamle snøscooterspor som delvis var blåst igjen. Ikke optimalt, men det var i det minste en hard såle som sto for en noenlunde grei fremdrift. Over isen ble også siste pakke med hjemmelaget økolade inntatt, så nå må vi utelukkende sette vår lit til bortelaget sjokolade.

Da vi hadde kommet helt i enden av vannet, fant vi ut at det ikke alltid lønner seg å blindt følge spor uten å sjekke kartet. Det har vel egentlig aldri lønnet seg heller, og heldigvis var det ikke mer enn en kilometer bomtur. Da vi endelig kom frem til hytten, var det mistenkelig mye skispor utenfor, samt diverse utstyr både inne og ute, men ingen folk. Vi skjønte fort at det ikke var rom for oss der, og at det var teltet som kalte på oss lenger oppe i dalen. Terrenget oppover Viermadalen som er slakt skrånende, hadde urovekkende mye løssnø liggende innimellom grantrærne, men også heldigvis relativt ferske skispor som vi kunne følge. Etter en halvtimes tur oppover dalen i skumringen, møtte vi på de to rypejegere som hadde tatt hytten vår. Etter en kjapp prat, gikk vi videre til vi fant en fin plass for teltet som ble satt opp i le for vinden. Det var jo tross alt meldt liten storm, men allikevel var det relativt lite vind. Vi bardunerte teltet meget godt, før vi inntok en ganske god middag levert av «Firepot» type svinekjøtt og nudler. En solid klatt meierismør i gryten sikret oss nødvendige kalorier, før vi kunne slukne for dagen til lyden av økende vind.

16. februar

Jeg våknet opp klokken 0730 av at TV-en med NRK nyheter ble slått på. Trygve hadde vært og hentet kaffe, som ble inntatt i sengen før vi ruslet inn til frokosten på Gjestegården. Til frokost fikk vi egg og bacon og masse god kaffe. Etter frokosten ble vi sittende i fellesarealene som eneste gjestene her og se på tv og drikke enda mer kaffe. Når klokken nærmet seg 12 bestemte vi oss for å rusle ned til butikken for å gjøre unna nødvendig handling. På vei ned til butikken ruslet vi innom det som var turistinformasjon, bensinstasjon, sportsbutikk og bygger’n alt i ett, for å få tips om området vi skulle inn i. Her fikk vi god og grundig innføring i scooterløyper og hytter i området, samt omvisning i visit Børgefjell sitt turistsenter med utstoppede dyr fra området. 

Etter hyggelig prat var det ned til Jokeren der vi hadde fått melding fra Mr Kjell Størksen om at det var en pakke som ventet på oss. Pakken ble hentet, og vi fikk handlet inn provianten vi trengte (og wienerbrød) og ruslet tilbake til Gjestegården. Da vi kom tilbake til Gjestegården ble pakken fra Kjell revet opp, og den var full av overraskelser! 2 flasker akevitt og 2 øl, vi skålte og åpnet ølene med en gang og tok oss hver sin kopp med akevitt til wienerbrødet. 

Vi har siden vi forlot Geilo vært på jakt etter massasje og fotbehandling, men ingen har hatt ledig tid til oss, men her på gjestegården hadde de! Jeg fikk meg en fotbehandling, som i følge fotterapeuten var på høytid, og Trygve fikk seg en massasje. Gode og møre kunne vi sitte oss til middagsbordet hvor vi fikk servert Reinsdyr med bakt potet og rotgrønnsaker, et fantastisk måltid! Etter middagen gikk resten av kvelden med til avslapping og lading av batterier til en tung og vindfull etappe i morgen. Vi ser for oss noen tunge etapper fremover, da Børgefjell er et lite besøkt fjellområde, med få eller ingen scooterspor og dyp løs snø.

15. februar

En natt i Råvassbua, var for min del ikke spesielt behagelig. Hytten var jo ikke så stor, og hadde en effektiv vedovn. Da det var min tur å sove i øverste del av køyesengen, ble dette veldig varmt og klamt. Marius derimot hadde en langt bedre natt nede i kjelleren. Planen vår nå var å gå et godt stykke langs veien til Røyrvik, slå opp telt, for så å gå inn til Røyrvik dagen etter for en hviledag. 

De siste tre dagene hadde vi virkelig fått muligheten til å spise enorme mengder mat, noe vi også hadde gjort. Da vi skulle spise frokost, var jeg på grensen til mett før bespisning, men fortærte allikevel svært mye mat. Da vi sto i vår lille intime koie og skiftet til det svette vandreulltøyet, var det vanskelig å holde frokosten inne da Marius tredde ulltrøyen på seg. Det eneste jeg klarte å tenke på var vaskemuligheter i Røyrvik vi var blitt lovet, og en 5 liters dunk med Milo som ullet kunne bløtlegges i. Det var vel gjerne ikke usannsynlig at også jeg var bærer av en viss odør.

Da vi dro fra Kvelia var det rett i motbakke i fullt firsprang da det var en kjølig morgen. Herfra var det en times tid opp til svenskegrensen, hvor ca 7 kilometer vei gikk videre inn igjen til Norge. Her hadde vi fått avklart at det var ingen problem å gå på denne veien, så lenge vi bare skulle rett igjennom, fra Norge og inn igjen i Norge. Hadde det ikke vært greit, hadde vi antagelig ikke brydd oss så mye om det heller. Turen fra start var mye stigning, noe som medførte mye nedoverbakke gjennom Sverige. Det første stykket gikk unna i en fei. Og slik fortsatte dagens etappe, en del opp både korte og lange bakker, for så å få god fart nedover igjen. 

I en pause i 14 tiden, sjekket Marius hvor langt unna Røyrvik vi var, og da var det bare 20 kilometer igjen. Han spurte hva jeg tenkte om å bare dure på videre, så fikk vi hviledagen allerede i morgen. Jeg tenkte jo fremdeles på vaskemaskinen, og svaret ble et høyt og rungende «JA, FOR EN GOD IDE!». 

Så slik ble det denne dagen, og vi tok hele strekket på 53 kilometer i ett jafs. Vi rakk akkurat post i butikk, og fikk hentet ut matrasjonene som lå å ventet på oss. Deretter var det opp på Limingen Gjestegård hvor elgsteiken ventet tålmodig på oss, mens vi vasket klærne med en solid dose vaskemiddel og tøymykner. Og det var akkurat som forventet; En lang varm dusj og en seng hvor vi slapp soveposen, det var fantastisk! 

Her i Røyrvik, er vi så nært som halvveis på turen målt i luftlinje. Til Lindesnes fyr er det ca 840 kilometer, og til Nordkapplatået er det ca 860 kilometer. Neste prosjekt er gjennom Børgefjell og videre til Hattfjelldal, hvor jeg blitt lovet nye skisko i slutten av denne uken.

14. februar 

Vi våknet i en varm og litt klam hytte ca klokken 0800, fikk oss litt kaffe og slappet av. Planen i dag var å ta en rolig dag, spise frokost på LiVerten, og gå de ca 10 kilometerne til Kvelia. LiVerten åpnet klokken 10, så vi hadde en rolig og avslappende morgen. Ca klokken 10 var vi ute av hytten og på vei til frokost, her fikk jeg smørgåstårta til frokost, og Trygve 2 skoleboller og 2 vafler og kaffe. 

Dagens etappe gikk først opp ca 300 høydemeter før det slakte ut og vi skulle ned igjen de ca 300 høydemeterne. Været begynte overskyet, men ble klarere og klarere, og vi fikk til slutt blå himmel og sol før det skyet over igjen. 

Vel fremme i Kvelia rigget vi oss til i hytten vi fikk låne gratis som følge av at vi gikk Norge på langs. Matbutikken like ved var søndagsstengt, men han som eide hytten, drev også butikken, og åpnet den for oss. Han spanderte først både kaffe og kake i «kafeen» til butikken, før vi fikk hver våre ull skosåler som han hadde laget selv. Han fortalte at alle NPLere fikk gratis overnatting og skosåler her, og dette var en tradisjon han hadde hatt i mange år. Han fortalte også om skuespillet i Kvelia som hadde dratt ca 7000 tilreisende i 2019, til bygden med ca 100 nnbyggere. Det er imponerende at et så lite sted kan klare å arrangere et så stort arrangement, og ha flere ansatte i 100% stilling. Etterpå fikk vi handlet inn litt tilbehør til kvelden før vi trakk oss tilbake til hytten og slappet av videre. Til middag ble det hjemmetørket hjortegryte og TV serien «den tynne blå linjen».

13. februar

Da vi ikke hadde planlagt noe spesielt lang etappe i dag, ble vi sovende litt frempå og med en sen frokost. Nå bodde vi riktig nok i et gammelt hus med en del knirk, men så mye trøkk det var i vinden i natt må det ha blitt registrert på Richters skala. Det var helt klart ikke et vær å sove i telt på fjellet i hvert fall. Under frokosten dukket Alf Joar opp, og kunne by på grævfisk, som er en spesialitet fra Lierne. Dette er røye som har lagt noen dager i salt og sukkerblanding, for så å ligge noen måneder i myse fra melk. Vi var svært spente da A.J. renset fisken til oss, og gjorde den klar for polarbrødet, og det vi begge tenkte var; Skal vi gulpe på dette de neste 2,5 milene? Heldigvis gikk det noenlunde greit, og det var definitivt en ny smak for ganen. Ikke dårlig, men heller ikke noe spesielt godt for to vestlendinger, men dette er nok en smak man venner seg til.

Når jeg tenker tilbake til da vi var i Gaundalen, kan jeg erindre at noe skjedde med den ene skiskoen. Jeg tenkte først at skoen datt ut av piggene på bindingen, men oppdaget først nå at sålen var sprukket, igjen… Vår venn Oddvar Repstad som er nordlending og gikk samme turen for 12 år siden, sa til oss før turen: «Ikke gå for 75 mm binding, æ gjentar, ikke gå for 75 mm binding. Dem blir ødelagt!»

Nå når han leser dette, og vet at dette er sko nr 2 for min del som er ødelagt, tipper jeg han sier til sin kone Anne som også var med han på turen: «Æ sa det til dem. Hahaha. Dem vestlendingan altså, dem lærer aldri». Men dette er jo bare spekulasjoner fra min side. Forhåpentligvis leser han det ikke.

Etter frokosten og nedpakking av pulk, fikk vi en omvisning i fiskeutstyrrommet til den svært dedikerte jakt og fangstmannen. Han hadde jaggu et langt større utvalg enn de fleste sportsbutikker! Vi takket for oss og gjestfriheten, og begynte på vår ferd langs veien til Sandvika i Nordli. Vi trodde dagens etappe skulle være enkel da det var lite stigning og kun på vei. Det vi ikke hadde forutsett var at det var blitt nullføre, og veien var ganske full i fåkket snø. Blytungt var det, og stilongsen var dagens dummeste valg. Varmen var så intens at jeg holdt på å drukne i egen svette, men tenkte at det ikke kom til å gjøre noe da vi hadde bestilt en hytte i Sandvika hvor de satt på varmen i går. Da vi kom frem til hytten i Sandvika hadde sikringen gått, og hytta var definitivt ikke varm. Da var det bare å få på noen tørre klær og komme seg opp på Liverten som er det lokale spiseriet. Vi fant ut at det var langt bedre å sitte der oppe noen timer, i påvente av et hytten ble lunken. 

Grunnet oppussing av kjøkkenet hos Liverten som akkurat var blitt ferdig, hadde de kun pølse og hamburgere på menyen, så da ble det enda en hamburger som skulle inntas på denne turen. Da betalingen skulle foretas, kunne den hyggelige betjeningen fortelle at de hadde for vane å spandere mat på alle som gikk Norge på langs. Det var en svært hyggelig overraskelse, og de kunne også fortelle at 11-12 kilometer lenger opp langs veien vi skulle til neste dag, tilbudte de gratis overnatting til NPL’ere. Vi ble sittende å kose oss med hver vår gratis hamburger og så på Mesterenes Mester fra Marius sin telefon. Ikke den største skjermen, med det funket til en viss grad.

Min mor og far orket ikke å kjøre opp med fastelavensboller til oss, så de sendte heller bidrag til noen kalorier via vipps. Og da de kun hadde to boller igjen, måtte vi følge opp med Napoleonskake. Da klokken ble 19 stengte Liverten, og vi ble kastet ut og ned til vår hytte. Den var fremdeles ikke blitt noe spesielt varm, så vi måtte spe på litt med bensinbrenneren vår i noen timer, og da ble det hett til slutt. Så da var det bare å si seg fornøyd med dagen, og vi ble enig om en rolig dag i morgen å ta turen til den lille hytten vi kunne låne gratis.