19. desember

Så satt vi på vår første DNT hytte, og hadde hviledagen vår. På dette tidspunktet hadde vi egentlig budsjettert med å komme en etappe lenger. Avstanden mellom hyttene i dette området, er absolutt ikke avskrekkende, og vi så nok ikke for oss at en ca tomils etappe måtte deles opp i to dager. Men føre er blytungt, og når hastigheten krøp ned mot 1 kilometer i timen, var det mest motiverende vi kunne finne at regnet var gått over til sludd. Noe vittig jeg kom til å tenke på denne hviledagen, er det posive utsagnet til Marius ca halvveis på gårsdagens etappe; «De siste 300 meterne gikk jo egentlig ganske fort». Små gleder for fjellfolket.

En hviledag får oss også til å reflektere litt på ordet luksus når ting blir satt i litt perspektiv. Da vi satt opp teltet ved Pytten, var vi trøtte, sletne og det meste var vått. Vi klarte å komme oss i ly for været, få i oss mat og allikevel ha det fint. Når vi deretter klarte å karre oss frem til Gaukhei neste dag, ble jo en primitiv hytte uten innlagt vann og strøm til en 5 stjerners feriebolig.

Hviledag var det i hvert fall, og vi brukte dagen til å planlegge rutevalg neste dag mot Øyuvsbu. Dersom vinterruten over diverse vann kan benyttes, kunne vi kanskje klare å gå til denne hytten på en dag. Vi tok oss derfor ned til vannet nedenfor Gaukhei, og sjekket om isen var i nærheten av trygg. Det kunne virke slik ved første vurdering, så vi tok skiene fatt et stykke unna hvor vannet var litt større og dypere. Konklusjonen var kjapp og nedslående, og isen mangler mange dager med noen kalde blå før den er farbar i denne høyden. Så da blir det sommerstien til Øyuvsbu på rundt 17 km, som blir tryggeste valg. Kanskje må denne etappen deles opp i to med overnatting i telt halvveis til mål.

Etter istiden, tok vi oss en kjapp liten fjelltur på en høyde over hytten, for å se om vi kunne finne litt dekning til å legge ut reiseskildring for en dag og to. Dekning fant vi til slutt, men den var såpass ustabil at vi ikke fikk med noen bilder. Værvarselet fikk vi også sjekket, og det kan se ut som at vinteren endelig skal komme om 2-3 dager.

Resten av dagen gikk med på rydding og diverse matlaging som pannekaker til lunsj, og hjemmetørket strimlet svinekjøtt i «sweet and sour» saus til middag. Så nå blir det bare spennende å se hvor nærme vi klarer å kommer Øyuvsbu i morgen, med avspark i 08 tiden.

18. desember

Vi våknet begge opp klokken 5 av vonde rygger, da vi hadde lagt igjen alt av luksus, for alt av utstyr skulle jo bæres på ryggen. Derfor valgte vi å kun ta med skumgummi liggeunderlag, som jeg følte fremhevet alle ugjevnhetene under meg. Vi fant ut at det var for tidlig å stå opp, så vi sov videre til klokken 8. Fikk i oss frokost å begynte å pakke sammen. Vi var avgårde ca klokken 10. Været var grått og trist, men vi såg ingen breiflabb, kun tåke.

At vi ikke var så tidlig avgårde var jo ikke noe problem, vi skulle jo bare på en kort sjarmør etappe på ca 7 kilometer til Gaukhei, trodde vi…. Stigningen begynte rett på med en gang, så innimellom trær, åpne bekker, snirkling og bratte klyv. Stigningen virket aldri å ta slutt, helt til vi nådde det som vi mente var etappens høyeste punkt, for så å gå enda høyere, så ned igjen, så opp igjen. Da vi overnattet i telt fikk vi ikke tørket sekkene, eller noe av det som var oppi de, noe som bidro til å gjøre de ca 30-35 kilo sekkene enda tyngre (føltes ut som de ble 30-35 kg tyngre). Jeg kjente dette tappet krefter på en allerede sliten kropp, snøen er våt, tung og langt fra ideell å gå i, og under dagens siste pause besluttet vi at vi skulle ta en hviledag på Gaukhei for å hvile og tørke det som var å tørke.

Selv om tempoet ikke var så høyt klarte vi heldigvis å komme oss til Gaukhei like før mørket tittet frem. Her fikk vi varme i hytten og begynt å tørke soveposer, klær, sko, telt og ikke minst oss selv. Vi har også fått i oss en god middag, en kopp kaffe og ca 20 slag idioten før vi sovnet.

17. desember

Etter et ypperlig opphold på Ljosland fjellstove, var vi ganske giret på å komme oss i gang med ski på beina mot Gaukhei. Vi var endelig ferdig med den vonde asfalt-delen av turen, og nå skulle selve ekspedisjonen begynne. Ferdigpakket, mett og klar var vi ca kl 08, og så var det ut av fjellstoven og rett ut til flere plussgrader og regnvær. Det var selvsagt ingen stor overraskelse, for vi hadde jo sjekket værmeldingen, men det føltes allikevel ganske absurd å gå på ski i dette været.

Målet for dagen var i hvert fall turisthytten Gaukhei, og til den var det totalt ca 21 km langs skiløypen og videre på sti. Siden vannene definitivt ikke er trygge enda, delvis for det de ikke har is, så må vi følge sommerstiene. Vi var derfor stålsatt for en krevende dag.

Etter noen timer på ski kunne vi konkludere med at dagen blir en del tyngre enn hva vi hadde sett for oss. Sekkene våre etter ompakkingen på Ljosland, var nå tre ganger så tung som da vi gikk langs veien fra Lindesnes. I tillegg var tempoet redusert fra 5-6 km/t til 2-3 km/t. En siste lille bonus var regnværet som ikke ville gi seg spesielt lett, og som passet på å la sekken trekke til seg noen ekstra kilo med vann.

Etter rundt 6 timer og 12 kilometer, var det slutt på skiløypene, og sommerstiene sto for tur. Vi slo fra oss å klare å nå Gaukhei i dag, og ville bare ta unna de to siste kilometerne bort til et området kalt «Pytten». Vi brukte ca 2 timer på dette, og da var det helt i skumringen med svært lite lys igjen. Det tar med andre lang tid å gå gjennom kupert bjørkeskog med en halvmeter med våt snø, og her fikk vi redefinert ordet blytungt.

Det var heldigvis nok juice i armer og bein til at vi greit klarte å sette opp teltet og fikk vann på kok til middagen. Til tross for at det meste var relativt vått, fikk vi det ganske greit i palasset vårt, som er intet mindre enn et 6-mannstelt. Nå er målet å få kommet seg til Gaukhei i morgen, så kan vi få tørket opp sekker, telt og klær. Med to slitne kropper, ble det en tidlig kveld, og vi la oss til å sove til lyden av isras som titt og ofte kunne høres fra de bratteste fjellsidene.

16. desember

Dagen begynte med en god frokost med rykende ferskt brød, nystekt egg og bacon. Trygve rynket litt på nesen av baconet da han har brukt de siste 35 årene på å finslipe baconsteketeknikken sin, og dermed liker det best på sin måte. Da vi satt igang på dagens etappe virket beina overraskede kvikke og den første milen til Kyrkjebygda gikk unna på null komma niks. 

I Kyrkjebygda fikk vi oss en god lunch med wienerbrød til dessert. Da vi kom inn i butikken spurte vi om de hadde kaffe til oss, og damen i kassen løpte inn på pauseromet for å trakte kaffe til oss. Hvis Coop Prix Kyrkjebygda hadde hatt Tripadvisor så hadde de fått toppscorere av oss. 

Da vi viste at den første delen av turen ville innebære mye gåing langs vei, har vi kun tatt med oss minimalt utstyr. På butikken fikk vi kjøpt hver sin Norgespakke som vi skal sende hjem med utstyret vi har brukt på gå-etappen, slik at vi nå kan begynne å bruke det nye utstyret vi har fått kjøpt på StadionSport.

Etter lunch gikk veien videre opp mot Ljosland, og beina begynte igjen å skrike at de var lei av asfalt, smertene var intense og humøret var synkende. Vi stoppet for å ta oss en slurk vann og sjekke hvor langt det var igjen til Ljosland. Trygve løfter opp telefonen og smiler, før han roper Konge! 

Stemningen gikk til himmels, og beina var plutselig ikke så vonde lengre. Det er utrolig kjekt å få meldinger fra folk som følger med, da merker vi at vi ikke bare er to karer som går å daffer langs veikanten. Det kan også nevnes at vi ble oppringt av NRK P1 Opptur og vi har avtalt å være med på sendingen deres på lørdag klokken 0730-0745 om vi har dekning.

Vel fremme på Ljosland ventet en god varm dusj og en god middag. Resten av kvelden ble brukt til å pakke om til vinterutstyret som vi kjørte opp før vi startet på turen. I morgen skal vi endelig begynne å gå med ski på beina, dette er noe vi har gledet oss til helt siden vi begynte å gå fra Lindesnes. Det er meldt veldig mildt vær i fjellet fremover, noe som selvfølgelig vil by på utfordringer, så følg med oss videre.

Da vi nå går opp i fjellene vil det være varierende dekningsforhold, sånn at daglig oppdatering her vil være noe vanskeligere. Vi vil fortsatt skrive daglige innlegg og poste disse når vi får dekning.

15. desember

Å starte dagen med uthvilte kropper, nytraktet kaffe og oppdekket frokostbord, er ikke å forakte. Vertskapet fortsatte med sin gjestfrihet til siste slutt, og vi fikk en av gårdens mange spesialiteter som er hjemmelaget lefse med smør og egg. Det var også fantastisk å finne ut at gjennomvåte sekker og sko fra gårsdagens etappe var tørket fint opp! 

Vi klarte å oppføre oss såpass greit på vårt opphold at vi fikk lov å komme på et besøk senere hvis vi var i området. Og med det, takket vi fint for oss og begynte de 23 km mot Eikerapen Gjestegård.

Vær og vind er litt bedre i dag, og ca halvveis fikk vi oss en liten lunsjpause i et busskur. Ofte er det ikke mer enn tak over hodet som skal til for å løfte stemningen noen hakk. 

Så var det bare å ta beina fatt, og ta siste innspurt for dagen. Trykksmertene rundt omkring på beina er fremdeles sterkt representert, så heldigvis var mer enn halve dagsetappen i dag på grusvei.

Vel fremme på Eikerapen Gjestegård, ble vi raskt innlosjert på et meget flott rom og det blelevert topp service. Siden det er litt vanskelige tider nå i hotellbransjen, var det litt artig at kokken var kalt inn på kveldsvakt kun for å lage middag til oss to. Litt senere dukket det opp to gjester til, så da ble omsetningen, heldigvis for Gjestegården doblet. Eikerapen Gjestegård kan så langt virkelig anbefales.

Nå gleder vi oss bare til å påbegynne morgendagens etappe på rundt 32 km, som trolig er siste del av turen uten skisko.