24. desember!

Jeg ble vekket 05:32 av Trygve som var godt i gang med pakking av utstyr for dagens etappe. Ute var det iskaldt (ca -10 grader) og stjerneklart. Vi satte i gang på dagens etappe ca klokken 8. det var enda mørkt, så vi måtte bruke hodelykt den første ca 1,5 timen. Som alle andre etapper her i Ryfylke gikk det først opp, så ned, så opp, så ned igjen. Terrenget tærer fort på kreftene og det er vanskelig å finne seg et mål å fokusere på å gå til, da terrenget er så kupert. Likevel fant vi mange lyspunkter på dagens etappe, himmelen var helt klar og blå uten en sky, sol og vindstille. Været i dag var virkelig en julaften verdig, det var vanskelig å ikke stoppe hver 5 meter for å ta bilde. Det var også et spektakulært syn å se størrelsen på demningen på Blåsjø, og ikke minst blåfargen på vannet.

Dagens etappe skulle egentlig gått til Hovatn, men da jeg har fått litt problemer med ene kneet mitt besluttet vi å heller svinge innom Storesteinen DNT hytte å feire jul der. 

Her fikk vi fyrt opp og varmet opp hytten godt, gjort unna julevasken og satt pinnekjøttet på kok. Da Trygve skulle til å koke poteter og  kållerabistappe luktet de begge rart, så vi fant ut at det tryggeste var å la det ligge. På proviantlageret på hytten fant vi fløtegratinerte poteter, så det blir årets julemiddag. Sant skal sies, da vi var innom Kvåstunet tidligere på reisen vår fikk vi nettopp dette servert, så da vi er på Sørlandet er dette nok en sørlandsgreie. Resten av kvelden gikk med til å høre på julesanger, spise og å spille kort. 

Etter å ha fortært pinnekjøtt og fløtegratinerte poteter kan vi melde om at det ikke blir noe fast tradisjon videre.

23. desember

Da var det faktisk lille julaften, og vi var på beina kl 05 for å starte dagen. Skiene hadde stått innendørs å tørket helt opp, i håp om at de nå skulle slutte med klabbingen. Målet for dagen var lunsj med Heiberg tunet, og overnatting på hytten ved Kringlevatn.

Dagen startet i relativt tøft terreng, med både vind, snøbyger, en del stigning, kupert terreng, dyp snø og litt klabbeføre! Dette ga seg heldigvis så snart vi var kommet opp en del høydemeter, og kunne for første gang på turen få et inntrykk av at nå hadde kong vinter endelig kommet for å bli. Her ble det merkbart kaldere enn vi noensinne hadde hatt tidligere, og vi fikk utrolig nok partier med skareføre. 

Vi ankom sultne på Heiberg tunet, og forsynte oss grovt fra proviantlageret med pasta i ostesaus til lunsj. Siden vi ikke skulle være så lenge på hytten, tok vi oss ikke tid til å fyre i vedovnen. Det medførte at vi satt i et iskaldt kjølerom og spiste lunsj, og var i helfrossen etter en times tid inne i hytta. Det er ikke godt å si om man skal elske eller hate den tunge sekken vår, for på den ene siden er den en solid varmeovn, men på den andre siden er den en konstant ubehagelighet for skuldrene og nakken. Etter lunsjen var det i hvert fall en glede å få den på ryggen.

Etter en halvtimes tid skivandring fra Heibergtunet, fikk vi plutselig litt dekning i fjellet. Dette har vært en stor mangelvare så langt på turen, så vi bestemte oss for å ta litt kontortid og oppdatere nettsiden vår. Det gikk vel ikke mye mer enn 20 min før fingre var så frosne at ikke de funket på iPad lenger, så da var det bare å hive på seg varmeovnen igjen og beine på litt videre.

Distansen videre mot Kringlevatn var relativt grei å ta unna, men de siste 5 km fikk vi fryktelig tungt føre, og vi ble helt drenert for energi. Når vi endelig var fremme, var det mørkt og hytten var nedfrosset slik vi også var. Etter stormfyring i noen timer, litt mat, og en powernap begynte vi å få litt energi og humør igjen tilbake. Pinnekjøttet ble lagt i vann så snart snøsmeltingen var et faktum, og vi kunne begynne gledingen til å bli kvitt nærmere 3 kilo med pinnekjøtt, kålrabistappe og poteter fra sekken snart.

Resten av kvelden gikk med på litt fundering om hva som er en passende straff for de som putter brukte fyrstikker tilbake i fyrstikkesken? For det er en merkelig greie det, og ganske irriterende når det dukker opp i alle fyrstikkesker på alle hyttene. Jeg har ikke konkludert med noe her, bortsett fra at straffen ikke nødvendigvis trenger å stå i forhold til forbrytelsen. 

22. desember

Vi våknet ca kl 8 og Trygve kunne melde om at han hadde sovet som en stein i hele natt, jeg i motsetning hadde våknet flere ganger i løpet av natten av noen skikkelige vindkast, som hadde røsket tak i teltet. 

Vi fikk varmet opp vann til havregrøten, spist, tatt ned teltet, pakket sekkene og startet på turen videre ca kl 10. Det begynte bra, det klabbet ikke like mye som dagen før, men det var tungt å komme seg gjennom all snøen som hadde lagt seg i løpet av natten. Da vi startet på dagens etappe var været overskyet med snøbyger, men plutselig skiftet det, og vi fikk blå himmel og sol. Vi tok oss en liten pause for å spise litt sjokolade, og for å høre på rypene som flakset rundt oss. 

Etterhvert som vi nærmet oss Taumevatn gikk vi ned fra de fjellet, og kom ned til skog, plussgrader og klabbeføre. Skiene veide nok dobbelt som mye som vanlig, i tillegg måtte vi balansere på klabbene for å ikke tråkke over. Tempoet vårt hadde gått betraktelig ned, men det gikk i det minste fremover.  Før avreise i dag tidlig hadde begge utsatt dagens viktigste gjøremål, og nå begynte det virkelig å melde sin ankomst. På vei ned til Taumevatn ble det så gale at vi til slutt måtte kastet oss uti hver vår grøft for å få det unnagjort, vi hadde begge en plan om å holde oss til vi kom frem på hytten.

Da vi kom til Taumevatn hadde vi brukt en del mer tid enn vi hadde tenkt. Begge to var mer lystne på å overnatte på en 5 stjerners DNT hytte, enn et 4 stjerners telt, så vi beslutte å stoppe her for å tørke opp teltet og annet utstyr, samt få vasket oss. Vi håper på mindre klabbeføre og sikter mot Kringlevatn i morgen.

21. desember

I dag startet vi tidlig, med vekking kl 05 og avmarsj kl 07. Vi hadde planlagt å prøve å gå til Taumevatn turisthytte hvis det var mulig. Så hodelykten var på, og første etappe var opp til den ubrøytede og vinterstengte Suleskarveien, som skulle følges et godt stykke vestover før stien mot Taumevatn dro oss tilbake i terrenget. Gjennom natten hadde det lagt seg ca 20 cm med kram nysnø, og fra første stund klabbet skiene noe voldsomt. Vi fikk mildt sagt opp både pulsen og temperaturen det korte stykket opp til veien. Her måtte vi bare gjøre et forsøk på å skrape skiene rene for snø, og legge på fellesmørning. Dette funket en kort stund, før vi var tilbake til utgangspunktet.

Til tross for utfordringene vi har, er det herlig at vinteren i full fremmarsj der vi går og hører på rypene som tyter i fjellsidenene.  Når vi er ferdig å gå på veien, tar vi oss en velfortjent pause. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har brukt så mye krefter å gå på en vei som denne. Lite visste vi da at det skulle bli betydelig tyngre i stien videre mot Taumevatn. Stigningen begynte ganske umiddelbart, og om ikke det var nok med de 20 cm med nysnø, så kollapset også det gamle snøunderlaget også for hvert skritt. Og for å toppe det hele enda mer, så begynte jaggu skiene å klabbet snø på oppsiden også! Det var helt sykt, og skiene var nok minst dobbelt så tung, men føltes tre ganger så tung.

Til slutt innså vi at teltet skulle tas i bruk igjen denne natten, og vi fant en egnet plass i rundt 1000 meters høyde, like ved en elv. Om vi skal tenke på noe positivt med at vinteren ikke er skikkelig i drift enda, er at det er åpne elver til å hente vann, og vi slipper å smelte snø. 

20. desember

Målet for dagen var å komme oss så langt som mulig mot Øyuvsbu, men vi var begge klar over at det neppe var mulig å komme helt frem dit i dag. Så vi hadde laget en plan B, som var å telte eller ligge på en av hyttene på Vidalega. Kroppene var uthvilte og sekkene trimmet. Kvelden før hadde vi gått gjennom sekkene for å kvitte oss med alt overflødig. Ja til og med deodoranten ble veid og funnet for tung, så beklager til alle vi møter fremover, Ja det er vi som lukter… 

Klok av skade med våte sekker dagene før, benyttet vi også noen plastsekker fra hytten til å lage regntrekk av til ryggsekkene. Vi fikk unna de vanlige morgenrutinene usedvanlig tidlig i dag, og var i 08 tiden. Beina og ryggene kjentes fine, og sekkene var ikke like tung som sist. Vi startet opp i et greit tempo, og før vi viste ordet av det var vi på Vidalega, vel halvveis til Øyuvsbu. Vi bestemte oss fort for at vi skulle klare å nå denne hytten i dag. 

De siste 5 kilometerne gikk svært sakte og det eneste som fikk oss fremover var tanken om en god natts søvn i en varm og god hytte. Etter det jeg tenkte må ha vært 10 kilometer spurte jeg Trygve om vi hadde gått forbi hytten, men han var sikker i sin sak «no e det 1,4 kilometer til vi er der».

Vi var begge godt slitne når vi kom frem, men litt mat og en god natts søvn så er vi klar igjen. Resten av kvelden ble brukt til å sjekke isdybde på Øyuvsvatnet (som vi konkluderte med at ikke var trygt) varme opp hytten, tørke klær, spise, spise litt til, så spise enda litt til (vi skal ha i oss ca 5-6000 kalorier hver dag, så vi spiser med god samvittighet).