29. desember

Når vi i går ankom hytten relativt tidlig i går kveld, dvs med kun 2 timer hodelyktsetappe, bestemte vi oss for at nå må vi komme oss opp tidligere i morgen for å komme oss avgårde i lysningen. På den måten kunne vi ankommer neste hytte mens det enda var lyst, og vi kunne slappe av litt på hytten før siste etappen inn mot Haukeliseter. Vi begynner å bli godt sletne i beina og ryggene nå, etter dag inn og dag ut med svært krevende føre og terreng. Trykksmertene i beina mine på morningen nå er ganske betydelig, men heldigvis går det seg til etter noen skritt i crocsene.

Så kom dagen og morningen, og vekkerklokken min var satt på kl 06.00. Marius vekket meg kl 08.10 og lurte på om jeg hadde dauet, da vi hadde avtalt å dra avgårde tidlig. Selv med en kraftig forsovelse så gikk det to timer før vi var på skiene. 

Været var i hvert fall mildt og relativt fint, og det gikk ikke lang tid før vi måtte kaste jakken for ikke å svette i hel. Bleskestadmoen ligger midt inni tett bjørkeskog, så vi hadde en del løssnø å vasse i mellom trærne på sommerstien. Vi fant ut at vi heller skulle prøve å følge vinterstien opp et elvefare. Her var ikke isen trygg, og vi måtte komme oss tilbake på den kronglete og bratte sommerstien full i bjørk. Det fine med å gå denne turen før vinterstien er klar og alt for sent for sommerstien, er at den fysiske og psykiske treningen blir mange hakk røffere. Uansett begynner den doble frokosten å ikke strekke til.

Men det var ikke så gale i dag som vi tidligere har hatt, for her snittet vi de første 6 km på 1,5 km/t. Her har det tidligere gått enda senere. Det som imidlertid var litt gale er det ubestemmelige skiføret. I det ene øyeblikket er det klabbing på skiene, og i det neste øyeblikk omtrent på flat mark, er det som om noen har lagt ut et bananskall å skli på for så å ligge dønn på ryggen. Det er også ikke så verst når vi er så heldig å få litt skareføre i en bakke og får opp farten, for så at skaren går over til en tettpakket løssnøfelle og påfølgende svalestup kan synes og høres.

Men som hver dag er for oss nå, er det bare å bevege seg i noenlunde riktig retning til målet er nådd. Også i dag ble det gode to timer med hodelykt, og på innspurten blåste det greit opp med motvind. Vi var enda en dag meget glad for å ha nådd en behagelig turisthytte å slappe av på. I morgen er det inn til turens første skikkelige milepæl på Haukeliseter, med påfølgende hviledag som kroppene har ytret ønske om i lang tid nå.

28. desember

Godt slitne både mentalt og fysisk etter gårsdagens strabaser vekket Trygve meg ca 0730. Vi kokte opp kaffe og ble pratende foran peisen på hytten. Vi ble enige om at i går hadde vi oppført oss litt for uansvarlige, og at vi hadde tatt nok sjanser for turen.

Trygve sin skisko har også fått merket påkjenningene fra turen, og har mer eller mindre valgt å gi opp. Sålen er på vei av skoen, noe som er en svært dårlig egenskap for en skisko. På morgenen fikk vi tapet opp skoen så godt vi kunne, i håp om at den holder til Haukeli. Vi fikk i oss frokosten og var ikke avgående før kl 11.15. 

Dagens etappe begynte med å snirkle oss gjennom tett skog på dårlig markerte stier, med lite snø. Så lite snø at jeg valgte å ta av meg skiene og gå. Etter ca en kilometer var vi på en ubrøytet vei som vi fulgte i ca to kilometer, før det bar opp på en ny dårlig markert sti med lite snø.

Vi tror vi klarte å følge stien noenlunde og i kom stadig høyere og høyere opp i fjellet. Jo høyere vi kom jo sterkere ble vinden, og vi fikk vinden rett i mot oss i dag. Når vinden røsket tak i oss på det værste var det sånn at vi slet med å holde oss på beina. Nå begynte vi også å komme opp i dyp løssnø, som drenerte kreftene rett ut av oss.

Vi tok oss en kjapp pause når vi nærmet oss toppen, fikk i oss litt økosjokolade som vi hadde laget før vi starter på turen, montert på hodelykter og satt i marsj videre. Jeg kjente meg mer og mer sliten, men Trygve sine oppløftende meldinger om at hytten kun var fire kilometer unna mobiliserte kreftene. De siste ca to kilometerne ned fra fjellet gikk i å navigere mellom trær på leit etter en dårlig markert DNT rute. Endelig fremme på hytten fikk vi fyrt opp peisen, hengt klær til tørk og varmet oss.

Trygve sin reparerte skisko fungerte i følge han selv bedre enn da den var ny, så vi satser på at den skal holde til Haukeli. Dagens festmåltid ble erter, kjøtt og flesk med en boks brun lapskaus til. Etter middagen var begge klar på at det måtte bli pannekaker til dessert/kvelds. Vi ser begge frem til en hviledag når vi kommer til Haukeli om to dager.

27. desember

Fra dagen før, var vi begge utrolig slitne etter en lang og krevende dagsmarsj. Vi brukte lang tid fra vi begynte å våkne i 07 tiden før vi var i nærheten av klare for avmarsj. Rundt 3 1/2 timer senere etter en dobbel porsjon med havregrøt og hytten var ryddet og vasket, kunne vi endelige ta fatt på skiene igjen.

Men så var det over til værvarselet som vi hadde fått sjekket, som var nullføre, kraftig vind og mye nedbør. Hadde våre navn vært enten Albert til fornavn, eller Einstein til etternavn, eventuelt kombinasjonen av disse to, så hadde vi ganske kjapt skjønt at dette er en dag å bruke egenmeldinger vår på og bli på hytten. Men tilbake på 80 tallet på Os, var det noen kloke hoder som bestemte seg for at navnene skulle være Trygve Berentzen og Marius Prestvold. Så da gikk vi ut på tur da!

Først må jeg begynne med å fortelle at det åpenbart gikk bra med oss denne dagen, men det var ikke til alle tider vi hadde spesielt høye hatter på. Det var kun en faktor som avgjorde at vi kom oss avgårde denne dagen og holdt ut, og det var at den sinnssyke vinden var i all hovedsak medvind.

Vi føler oss ganske trygg på at de islagte vann i denne høyden nå er trygge, men vi sjekker allikevel ekstremt ofte med isstaven som kjøres hardt ned i isen. Prinsippet er, slår vi ikke hull gjennom isen, klarer isen å bære oss. Så ingen problem med islagte vann, bortsett fra svært mye og fuktig snø som skiunderlag. Vi trodde vi var ferdig med klabberiet, men til tider gikk vi på tunge høyhelte ski. Etter vel 3 km var vi ferdige med de største islagte vann, og vi måtte ta en avgjørelse om stivalg videre. Valget var enten vinterruten over fjellet som garantert medførte overnatting i telt i skikkelig uvær, eller sommerstien mot det meget bratte (og for oss skremmende) Kyrkjesteinskaret og videre ned mot DNT hytten «Jonstølen». Valget falt enstemmig på sommerstien.

I min vante hverdag hjemme kan jeg ofte synes at Yr bommer en del på værvarslingen. Her i fjellet derimot, har det så langt vært spot on. Været leverte akkurat som bestilt med mye vind, snø og mildt vær, og da var det ikke akkurat en bonus med flatt lys av en helt ny verden. Det er relativt mange steiner som stikker opp av snøen som gir oss holdepunkter for at vi kan føle oss noenlunde trygge, men flere ganger ble vi godt lurt av noen skavler som hadde blåst seg store på flat mark. Marius må nok ha fått seg en god latter og to da jeg plutselig har forsvunnet utfor en slik skavl og ligger der forfjamset med ski og staver alle veier, men i god behold. På det aller verste har vi måtte kaste stavene foran oss for å få et kunstig holdepunkt, og det var mer enn en gang staven forsvant utfor halvstore skavler. En av gangene tenkte jeg faktisk at den forsvunne staven bare måtte bli liggende igjen her i fjellet. 

Jeg vil si at på det verste så fulgte vi stien frem til et punkt hvor en del høydemeter skulle forseres nedover. Her klarte vi heldigvis å skimte skavler som utgjorde en alt for stor risiko videre. Vi valgte å snu og gå tilbake, for å komme oss på høyden ovenfor og komme oss rundt det bratte partiet. Det var selvsagt lettere sagt enn gjort. Nå fikk vi motvind med snøføyken rett i ansiktet her vi sto på en hylle, og vi så bokstavelig talt ingenting da snøen la seg som et vått dugglag på skibrillene våre. Det var da ideene om vindusviskere og varmekabler på briller dukket opp, men det fikk vi ta videre visst vi kom ned fra fjellet. Vi fulgte skisporet vårt tilbake kanskje 20-30 meter før det også forsvant, og vinden holdt titt og ofte på å blåse oss over ende. Til slutt klarte vi å få øye på noe avblåst fjell slik at vi kunne følge høyden oppover skrått tilbake. Det var en lettelse å få vinden tilbake i ryggen igjen, og ferden gikk videre i ekstremt sakte fart med skistavene kastende foran oss.

Etter 5-6 timer med kaving, nådde vi overraskende nok og endelig det fryktede Kyrkjesteinskaret med livene i behold. Vi vil påstå at det heldigvis var begynt å mørkne, for når det er så flatt lys som denne dagen, er det ekstremt mye bedre å gå med hodelykt for å lyse opp terrenget. Jeg har fått litt trøbbel med min høyre skisko, da den er begynt å løsne mot festet til bindingen. Det har medført at snø og is har presset seg inn i front og gjort skoen to nummer for små. Vi bestemte oss for å prøve å nå Jonstølen slik at skoen kan tørkes opp og tapes i håp om at skoen skal holde de siste 5 mil inn mot Haukeliseter.

Sikten nedover Kyrkjesteinskaret var allikevel ganske dårlig grunnet det tette snøværet. Med gode hodelykter blir jo bare alle snøfnuggene lyst opp istedenfor omgivelsene. Vi valgte derfor å ta av oss skiene og stroppe de på sekken, for å ta oss til fots ned de verste høydemeterne. Det ble mer eller mindre vading i snø til godt over hoftene, og vi ble overrasket over hvor tungt det kunne være å gå i bratt nedoverbakke.

Etter mye om og men var vi i bunnen av skaret og kunne ta oss videre den korte og trygge sjarmøretappen videre til Jonstølen. Trygg var stien ja, men tunggått var den også. Det var så vanskelig å følge stien i det tette snøværet at GPS måtte sjekkes på snitt hver 20 meter. Fra vi tok hodelyktene på gikk det ca 4 timer før vi endelig kunne innlosjeres på en ganske så ny og flott DNT hytte, og vi kunne oppleve at varmen fra vedovnen for engangs skyld ble værende innendørs.

Når det gjelder beina mine, kan det meldes om at jeg mistenker en taskekrabbe som har sneket seg med på turen og knepe tærne på høyre fot sønder og sammen. Det blir spennende å se hvordan de neste 3 dagene inn mot Haukeliseter blir!

26. desember

Før vi la oss ble vi enig om å ha fyringsvakt på peisen sånn at vi skulle ha en behagelig temperatur i hytten når vi sto opp. Fyringsvakten ble gjennomført og vi våknet til en hytte som holdt 15 grader. Planen var å begynne dagens etappe klokken 8, men vi var begge ganske trøtte så vi var ikke i gang før ca 9.30. Begge dullet bort tiden på morgenen, vi tenkte på hvordan Mike Horn og Børge Ousland hadde hatt det da de krysset Nordishavet på vinteren i fjor. Da de våknet i et kaldt telt, alt var mørkt og hvordan de klarte å motivere seg til å stå opp og starte dagen. Vi forsto det ikke, her slet vi med å starte dagen fra en lunken DNT hytte i skumring. 

Vi begynte dagens etappe med turens første skikkelige kryssing av vann. Trygve gikk først med isstaven for å sjekke om isen var tykk nok, og jeg etter. For å være på den sikre siden hadde vi også ispigger rundt halsen, sånn at vi skulle klare å komme oss opp av vannet om vi skulle gå gjennom. 

Etter ca 3 kilometer tikker første sms inn, og vi blir enig om å sjekke telefoner. Det er veldig dårlig telefondekning der vi går, så telefonene våre står som oftest i flymodus for å spare batteri. De gangene vi får inn dekning står vi på veldig vindutsatte partier, så vi bruker så lite tid som mulig på dette, det er også derfor vi ikke får svart på alle SMSer, telefoner eller kommentarer på nettsiden eller Instagram.

Vi prøver å hente dette inn igjen når vi har dekning og sitter i en varm hytte( neste hytte med dekning er Haukeliseter). Etter ca 500 meter fikk vi hele 3 streker på 4G og vi ble enig om å oppdatere nettsiden vår en siste gang før vi er på Haukeli. Vi hoppet inn i hver vår jervenduk og begynte å oppdatere. 

Etter ca 1 time med kontorarbeid var vi ferdig og satte kursen mot det vi hadde fått beskjed om var en av DNTs minst besøkte hytter, Vassdalstjørn. Der kastet vi i oss en pakke kjeks og dro videre mot Krossvatn, som skulle være dagens endestopp ca 10 kilometer unna. Nå fikk vi endelig øye på en villreinflokk på rundt 100 dyr også som vi hadde sett spor etter i dagevis.

Vi har slitt med flatt lys i hele dag og nå ble det enda verre, vi så ingenting. Nedoverbakkene forserte vi som to blinde menn, vi kastet skistaven foran oss for å se om hvordan terrenget var foran oss. Dette gjorde at vi brukte veldig mye tid og at vi måtte gå de siste kilometerne med hodelykt i mørket. Da vi tok på oss hodelyktene kom et veldig snøvær, sånn at lyktene som skal kunne lyse 500 meter kun lyste maks 10 meter foran oss. Med god navigering og godt pågangsmot gjennom løssnøen var vi på hytten ca kl 18.15, godt slitne.

Vi fikk fyrt i peisen, begynt å smelte snø og laget oss middagsmat. Etter middagen hadde vi fått temperaturen i hytten fra minus 7 til pluss 6 grader. Slitne begge to ble vi enig om å ta en liten powernap, 2,5 timer senere våknet jeg, skrev dette innlegget, før jeg la meg til å sove videre. Dagens etappe tok nok mer på enn vi hadde tenkt og håpet. I morgen blir en skikkelig kraftprøve der vi må ta unna ca 2,5 mil for å komme frem til hytten, vi er forberedt på å måtte overnatte i telt på veien.

25. desember

Etter gårsdagens pinnekjøttmiddag, sov vi begge som to steiner. Siden Stavanger turistforening er såpass oppegående at de har kokekaffe i proviantlageret, ble det en god start på dagen. Vi fikk også en liten avveksling fra havregrøt til frokost, som vi har hatt de siste 7 dagene, og nå var det knekkebrød med leverpostei og makrell i tomat som gjorde frokosten om til en kulinarisk opplevelse. 

Natten hadde vært rundt 15 minus, og været var skyfritt og delvis månelyst som skinte opp det snødekte landskapet ved morgenkvisten. Ikke bare ble julaften en helt fantastisk dag med nydelig vær, men også 1. juledag lå an til å bli helt ekstraordinær. Ved avmarsj merket vi definitivt at kuldegradene var tilstede, da de nærmest limte igjen neseskaftet når vi pustet. Men det var ingenting å klage over, og så snart vi kom litt opp i høyden da vi gikk soloppgangen litt i møte, kunne varmen helt klart kjennes. 

Etter rundt 2 timer på ski, var vi ved den meget imponerende demningen ved Blåsjø, hvor vi tok en kald pust i bakken. Vi skjønner at det ikke er helt uten grunn den kalles for Blåsjø!

Vi gikk videre over hele demningen, og kom etterhvert inn på turiststien igjen. Nå var det enkelte plasser, og spesielt i skyggen, som var alvorlig kjølige. Det var første gang på turen jeg kjente at behovet for stillongs egentlig var der, selv om jeg ikke tok den på. Det hele løste vi med å piske opp tempoet for å holde varmen, men jeg så meg helt nødt til å finne frem innerdelen til vindvottene mine.

Vi ser mye trakk og spor etter villreinen i området, men vi har enda tillgode å få øye på noen i levende live. 

Da vi ankom hytten ved Hovatn var det ikke verre enn 5 minusgrader innendørs. Vi fyrte vedovnen som den trolig aldri hadde blitt fyrt i før, og jublet da hyttetermometeret fikk riktig fortegn på gradestokken.

Inne på proviantlageret fant vi litt diverse mat som andre turgåere/jegere hadde lagt igjen til oss. I følge besøksloggen var dette for 2 1/2 måned siden, men det satt ingen gledesdemper for vår del, som forsynte oss med poteter, smør og soppsaus. To kulinariske opplevelser på en dag! Også hermetisk fruktcocktail til dessert er en høydare i høyden. Ikke overraskende ble dagen avsluttet med kortspillet «idioten».