29. mars

Luftlinje til Nordkapp: 172 km

Da jeg våknet alt for tidlig og måtte slå lens, var det grått og tåkete her på Finnmarksvidda. Det var akkurat dette jeg fryktet i går kveld skulle skje, og at vi i dag skulle få dårlig vær og sikt når vi skulle «freestyle» utenfor løypene. Jeg krøp tilbake i soveposen igjen, og fikk ett par timer til på liggeunderlaget. Da vi noen timer senere sto opp og skulle begynne dagen, var det heldigvis blitt litt bedre sikt, og snøen var også nokså fast i fisken. 

Vi hadde en liten mil å gå i terrenget, før vi skulle treffe på scootersporene igjen som vi forlot i går kveld. Både føret og sikten var såpass grei at det gikk overraskende kort tid før vi igjen var i scooterløypene. Nå fikk vi også tempoet opp ytterligere, men det fikk ikke lange tiden før det plutselig var stopp på løypen ved inngangen til Stabbursdalen Nasjonalpark. Her møtte vi på noen isfiskere på et vann som kunne fortelle at det nå kun var spor i retninger som var alle andre plasser enn dit vi skulle. Vi fant ut at vi da måtte tilbake opp i høyden, da vi fryktet at snøen var fryktelig tung å ta seg frem i såpass langt nede i terrenget. 

Vi dro videre fra Stabbursdalsvannet og kom oss opp igjen på snaufjellet. Her var det et merkelig føre, for hvis man gikk i skisporet til en av de andre, så klabbet skiene. Gikk man derimot egne spor, så klabbet de nesten ikke. Så da fikk vi ikke nyte gode av sporene til hverandre, og vi endte opp med å trakke hvert vårt spor. 

Når skituren for dagen hadde vart en arbeidsdag, begynte vi å prate om hvor nattens teltplass skulle være. Det blåste en del i fjellet, og det var litt for langt til at vi klarte å komme oss ned igjen i til tregrensen. Vi fant ut at vi skulle ta første og beste teltplass vi kom til som virket flat og fin. Etter en times tid kom vi ned på en flate som hadde steinhard snø, og var så nært i vater som det var mulig å få det. Vi rigget oss til på denne flaten, og klarte med et godt samarbeid å sette opp det store teltet vårt i det vindfulle fjellet.

Da vi hadde fått smeltet en god del liter vann og inntatt kveldens middag, ble vi sittende i teltet med litt primusvarme i innerteltet for å tørke litt hansker og sokker. Vi satt å pratet litt om det meste, og Geir kommenterer at hvis det skulle skje noe med oss, så er jo Sea King-helikopterne stasjonert på Banak rett over fjellet i Lakselv.

Etter å ha hørt på primusen bråke noen timer, begynte vi å bli nokså søvnig. Vi pakket ned både primusen og oss selv, og begynte å entre drømmeland. Så plutselig hørte vi et helikopter som kom susende i nærheten av oss og forsvant over fjellet. Jeg tenkte med meg selv at det er da ikke normalt å fly helikopter i mørket mitt over vidda. Kanskje det kunne være noen tomsinger som hadde rotet det til for seg i fjellet og trengte hjelp. Så gikk det noen minutter, og helikopteret kom tilbake mot oss igjen. Da tenkte jeg på de to skigåerne vi hadde sett sporene til tidligere i dag, og kanskje noe hadde hendt med de. Også denne gangen fløy de forbi oss og forsvant igjen. 

Noen minutter til gikk, og lyden av helikopter nærmet seg oss for tredje gang. Denne gangen var helikopteret veldig nært, og lyskasteren fra helikopter sveipet flere ganger over teltet vårt. Jeg tenkte; Å nei! Det kan da ikke være vi som er tomsingene vel? Gjennom teltduken kunne jeg se det blinkende lyset fra halen på helikopteret, og det hørtes ut som det landet like i nærheten. Jeg tok på meg litt klær og hodelykt, og krøp ut av teltet. Det var vanskelig å tro sine egne svært pålitelige øyne der jeg sto å så på et Sea King-helikopter som var landet 100 meter fra teltet. En person kom ut av helikopteret, og gikk mot teltet vårt. Nå var det bare å håpe på at de hadde flydd seg vill og trengte hjelp til å navigere seg videre, eventuelt at de lurte på om vi hadde sett noe til de to andre skigåerne. Geir kom også ut av teltet, og der sto vi to i snøføyken da redningsmannen kom bort til oss. Han spurte; «Er det dere som er på langtur, og heter Trygve, Marius og Geir»? Jeg svarte; «Ja, det stemmer det», men tenkte inni meg «Dooh». 

Hvordan i alle dager har vi klart å sette i gang dette apparatet i sving, og hva skulle skje nå? Hadde vi klart å utløse SOS knappen på et vis? Jeg så for meg at redningsmannen dro frem kortterminalen å sa; «Ja det blir kr 280.000,-, TAKK!». Vi hadde jo det helt fint her i vårt telt som var eksemplarisk satt opp i henhold til alle friluftslærebøker.

Heldigvis var redningsmannen en meget hyggelig kar som var glad at alt sto bra til med oss. Han fortalte at det hadde vært noen bekymrede familiemedlemmer hjemme som hadde tatt kontakt, grunnet noe med GPS signalene våre som ikke virket helt normalt.

Helikopteret dro avgårde igjen, og vi kunne gjøre et nytt forsøk på å sove. Det gikk jo selvsagt ikke så bra med det første, nå som vi var så oppspilt av hendelsen. Men vi fikk pratet litt om hvilket fantastisk land vi bor i, og hvor utrolig bra beredskap og proffe mennesker som står parat hvis noe skulle skje. Og ja, vi sovnet etter en liten stund.

28. mars

Luftlinje til Nordkapp: 209 km

I dag hadde vi bestilt frokost etter overnattingen, så det var bare for oss å stå opp klokken 0630, pakke sammen alt av klær og utstyr, for så å rusle bort til dekket bord. Til frokost fikk vi nybakt brød, selvplukkede multer, reinsdyr hjerte og masse annet godt pålegg. 

I dag var planen å følge skuterløypen nordover så langt vi klarte, for så å sette opp telt for natten. I dag fikk vi skikkelig påskevær, skyfritt, vindstille og en stor stekende sol, det hjalp også på påskestemningen å møte mye folk i løypene. Geir som er over gjennomsnittet glad i å prate med folk måtte stoppe å prate med alle som gikk forbi, men til tross for dette klarte vi å holde en god gjennomsnittsfart. 

Da vi passerte nedre Mollesjohka stoppet Geir for å snakke med en samisk dame, mens meg og Trygve observerte samtalen på en armlengdes avstand. I det Geir skulle til å rusle videre spurte damen, «hvor gammel tror dere jeg er? Jeg er haugammal, tipp». Trygve som tydeligvis har gått en annen skole enn meg og Geir ropte ut 85!!? Hun ble stående der litt paff og sa nei da hadde hun ikke kunne klart å gå, nei hun var 74. Litt rødere i kinnene alle mann valgte vi å gå videre uten ytterligere kommentarer. 

Da vi nærmet oss Lešjávri (et veldig stort vann) ble vi stoppet av en flyttsame på skuter, av utsende og oppførsel minnet han mer om en overhjelpsom mafiaboss. Han lurte på hvor vi skulle, for han kjente området som sin egen bukselomme. Vi fortalte han at vi skulle til Nordkapp, og da fikk vi en klar veibeskrivelse som inneholdt masse samiske stedsnavn og en tegning som han lagde i snøen. Høflige som vi er takket vi for hjelpen som ville være til stor nytte for oss, og samen hoppet opp på skuteren sin igjen og suste videre. Vi fortsatte bestemt etter vår egen plan. 

Da vi var kommet oss et par kilometer ut på Lešjávri svingte vi av skutersporene for å ta en snarvei som vil spare oss for ca 1 mil, i forhold til om vi hadde fulgt skuterløypen. Etter å ha krysset Lešjávri var vi alle fornøyd med dagens innsats og vi valgte å sette opp teltet for natten. Her fant vi oss en klynge med trær, som kunne ta godt unna for eventuelle vindkast som kunne komme. 

27. mars

Luftlinje til Nordkapp: 232 km

Dagens etappe var på gode 3 mil, og vi kunne stå opp til en ganske mild og grå morning. Det var kun et par minuser ute, og det var meldt enda mildere utover dagen. Vi hadde bestilt overnatting og middag på en Fjellstue, og så fort vi hadde fått innpå frokosten og pakket, var vi i gang igjen på løypen nordover. For å si det rett ut, så var dagens strekning nokså ensformig og kjedelig. Det var flatt, det var grått og det var scooterspor. Dagens mest spennende hendelse langs løypene var da vi måtte krysse bilveien to ganger, for da måtte ski av og pulk bæres over den snøfrie veien.

Da vi var bare 7-8 kilometer unna Fjellstuen, var det blitt så mildt at skiene klabbet irriterende mye. Farten gikk betydelig ned, men vi kjempet oss avgårde. Da vi omsider kom frem til Šuoššjávri Fjellstue, ble vi tatt i mot med åpne armer og ble vist rundt hvor vi skulle overnatte. Her var det lagt på sengetøy til oss med et håndkle på sengen, slik at vi kunne få oss en dusj. I speilet i dusjen kunne jeg se hvor stor fargeforskjell det er blitt etter solen når jeg sammenligner ansiktet mot halsen. Jeg er begynt å bli litt engstelig for hvor dumt det kommer til å se ut når vi fjerner skjegget om halvannen uke. Onde tunger vil nok ha det til at vi så like dum ut før, og at det dermed ikke spiller noen rolle.

Rene og pene etter dusjen kunne vi komme inn i spisestuen hvor vi fikk en solid servering med Finnebiff til middag, og is med blåbær og multer til dessert. Etter middag ble vi sittende langt utover kvelden å prate med det svært hyggelige vertskapet, og vi fikk hver vårt glass rødvin og dertil egnet snacks; tørket reinsdyrhjerte. Marius som litt fotballinteressert, var også såpass heldig at han fikk se at Norge fikk juling av Tyrkia. Vi avrundet kvelden ganske tidlig, og kunne glede oss over at meg og Marius sannsynligvis har kun 4 dager hver å trekke pulk, og så er turen over. Det vil si 8 dager totalt sett, om det skulle være noe tvil.

26. mars

Luftlinje til Nordkapp: 262 km

Vi startet dagen 0600 med å pakke oss ut av hotellrommet, sånn at vi var klar til frokosten åpnet klokken 0700. Klokken 0650 var vi ferdig pakket og sto vi klar utenfor å ventet på at de skulle åpne. Med en gang vi ble sluppet inn i restauranten kom kokken bort til oss og sa at han skulle komme bort med pannekaker til oss, vi konkluderte med at han var sikkert lei av de ørten bestillingene som vi kom med i går, og hadde stilt forberedt i dag. Vi spiste oss god og mett, og fikk til og med smurt oss niste til dagens etappe. 

Etter frokosten gikk vi til hver vår 90 grader, før det bar ut på elven som renner forbi Kautokeino. Været i dag var kaldt ca minus 12, blå himmel, sol og vindstille, så det gikk ikke lange tiden før jakken måtte av og alt av lufteluker var åpne. Elven var dekket av skuterspor, og vi kunne følge disse helt til dagens mål Lahpoluppal. Vi startet opp i er bra tempo og Gjert Ingebrigtsen, eller jeg mener Geir, kom med sekunderinger for hver kilometer vi gikk, noe som førte til at tempoet økte. 

Etter ca 13 kilometer sa Gjert at det var tid for en liten pause og en matbit om ca 2 kilometer. Da det var tid for pause oppdaget vi at det sto et telt ute på isen, og som den nysgjerrige nordlendingen han er, gikk Geir rett bort til teltet. Her fikk vi møte på en hyggelig kar som hadde sett oss på lang vei, og hadde kokt opp kaffe til oss. Vi slo av en prat og fikk i oss litt mat før vi var på vei videre. 

Etter lunchen virket det som om Trygve hadde fått en rakett opp bak, og han begynte nærmest på en spurt som selv Klæbo hadde slitt med å følge på vei oppover den islagte elven. Geir prøvde som best å henge på og var til tider på vei forbi, mens jeg valgte å ligge meg litt mer bakpå og se kampen som spilte seg ut mellom de fra litt avstand. Etter å ha gått ca 30 kilometer på den islagte elven svingte ruten vår av elven og opp i terrenget, men heldigvis kunne vi fortsette å følge skuterspor.

Etter ca en mil var vi fremme ved Lahpoluppal, her satt Ole Henrik som vi hadde booket overnatting hos utenfor huset sitt i solen og ventet på oss. Han loste oss bort til hytten vi skulle bo i, og kunne samtidig fortelle at Bidosen (dagens middag) var klar, så det var bare å komme å spise. Ole Henrik var en virkelig artig og sosial kar, som hadde mye på hjertet, han kunne fortelle at han hadde vært oppsynsmann i området og fortalte mange historier om hvor kaldt det hadde vært her, og andre steder han hadde vært. Hos Ole Henrik fikk vi også tørket teltet vårt i badstuen hans, noe som var på høy tid, spesielt da vi snart skal ha 4 overnattinger på rad i telt. Etter middagen gikk vi tilbake til hytten vår for kompott med fløte til dessert, før vi tok kvelden.

25. mars

Luftlinje til Nordkapp: 262 km

Det var deilig å være på hotell med en god myk seng, men det var ikke så behagelig med 30 varmegrader på rommet og storm utendørs så vinduet ikke kunne være åpent. Det ble en heller middels første natt, men det var jo frokosten her som var den virkelige gulroten.

Da jeg gikk ned i frokostbuffeten to minutter over syv, var Geir allerede i egg og bacon-kø, og vi fikk satt oss ned for å starte den planlagte tretimers frokosten. Marius dukket etterhvert opp han også, og vi begge hadde visst hatt en middels søvnkvalitet på natten. Marius hadde ikke fått sovet grunnet varmen og at jeg snorket, og nøyaktig det samme hadde jeg opplevd også. Vi hadde en høylytt diskusjon rundt frokostbordet om hvem som hadde snorket, og Geir moret seg virkelig over denne krangelen.

Det fine med frokosten her på hotellet er at det er en kokk som lager diverse retter på bestilling, blant annet pannekaker. Det var helt tydelig at han var ganske så lei oss når klokken nærmet seg 10, og vi hadde nærmest holdt han i kontinuerlig drift. Bordet vårt var overfylt av tomme fat, skåler, glass, kopper, og vi er vel relativt sikker på at vi spiste oss i pluss i forhold til prisen for overnatting. Olav kommer trolig til å miste luen sin i sjokk når han ser regnskapet for inneværende måned.

Etter frokosten var det et par timer i horisontalen, før det bar ned på butikken for å handle mat for neste uke. Vi tok oss også en kjapp lunsjpause på butikken, selvsagt med wienerbrød, før vi dro tilbake på hotellet hvor vi fikk ordnet litt på noen «pulkpatenter». Senere på kvelden var det ut å spise litt mat på en «restaurant» vi hadde fått anbefalt, og valget falt på reinsdyrkebab. Til tross for at vi ba om en stor porsjon, ble vi selvsagt ikke mett, og vi måtte avslutte kvelden med pizza på hotellet.