3. januar

I dag våknet Trygve 05.30, jeg valgte å knipe igjen øynene for å maksimere søvnen etter nok en krevende etappe dagen før. Klokken 05.50 prøvde Trygve å vekke meg første gang, men jeg var ikke til å rikke på. Klokken 06.15 kom han inn med en kopp kaffi, da begynte jeg å røre på meg og klokken 06.20 satt jeg beina i gulvet, iskaldt! Jeg angret allerede, men det var for sent Trygve hadde oppdaget meg. Vi tok oss noen kopper kaffi til, fikk lappet sammen skiskoene mine som har begynt på samme transformasjon som Trygve sine. Vi var ryddet ut av hytten og i gang ca 08.45. Dagens etappe begynte tungt, med en stigning på ca 150 høydemeter rett ut fra hytten. 

Vi hadde blitt lovet bra vær av NRK på radioen i går og det fikk vi. Det tok noen timer før solen klarte å skinne gjennom tåken, og vi fryktet en stund at solen ikke ville skinne gjennom. Da solen kom steg humøret, og tunge tanker om at vi var litt for tidlig oppe i dag ble glemt. Vi har vært veldig heldig med været, hittil på turen har vi ikke hatt så mye som et vindkast å snakke om mens vi har vært på Hardangervidden. 

I dag byttet vi på å dra pulken, for å prøve å holde så høy fart som mulig. I natt må vi trolig ligge i telt, og da er det en fordel å finne teltplass og rigge seg til før det blir bekmørkt og iskaldt. Dagens etappe gikk til Sandhaug som er en betjent DNT hytte som er stengt for vinteren, og som ikke har noe tilbud utover dette. Siste 10 kilometerne til Sandhaug fulgte vi et pulkspor, men da det tok en rar sving ca 3 kilometer fra hytten valgte vi å ikke følge det lengre. 

Nå ble det skikkelig kaldt, begge kjente istappene feste seg i fjeset. Med ca 2 kilometer igjen til hytten sier Trygve at han har hørt rykter om en selvbetjent hytte på Sandhaug, men at den ikke står oppført på dnt.no. Vi håpte begge dette stemte, og at pulksporene vi hadde fulgt tidligere i dag kom fra hytten, sånn at det kunne være en liten lunk i hytten. Da vi kommer frem til hytten, og ser pulksporene og fotspor ut fra en av hyttene på tunet, kunne vi være så heldige? Jeg tok av meg skiene for å gå bort å kjenne på dørklinken, kunne den være låst? Nei! Åpen! Jubelen sto i taket! Hytten var åpen og det var en grei lunk i hytten! Kald, sliten og sulten kastet vi inn pulk, ski, sekker fikk fyr i peisen. Vi fikk skiftet til tørre varme klær, og for å få varmen tilbake i kroppen ble det en kopp kakao og en kopp solbærtoddy hver. Dagens middag ble lys lapskaus fra Trodhjems, dette da det var det eneste utvalget de hadde på hytten. Ikke noe problem for oss, det gikk ned på høykant.

2. januar

Etter at vekkerklokken vekket meg kl 07.00, var det neste som møtte meg et par crocs som hadde frøset fast i gulvet. Med andre ord ikke spesielt fristende å stå opp med latterlig mange minusgrader på soverommet. Heldigvis var det en lunk inne på kjøkkenet fra dagen før, da denne hytten faktisk har egen vedovn på kjøkkenet. Jeg var egentlig ganske imponert over oss fra i går at vi orket å ta hele etappen frem til Hellevassbu, med tanke på at siste milen var bekmørk, og vi var utslitt av vår nye venn Fjellpulken. Vi hadde allikevel blitt enig om å komme oss tidlig avgårde for å nå Litlos relativt tidlig, og at vi ikke kom enda mer på etterskudd.

Ca 09.30 var vi pakket og ryddet ut av hytten, og vi hadde en ny taktikk for å mestre pulken. Løsningen ble at jeg tok en god del vekt ut av pulken, og opp i sekken. Da fikk Marius være pulkdrager med en litt mer overkommelig vekt, trolig rundt 60 kg nå. I starten ble det til at jeg hadde høyt tempo opp bakken, satt fra meg sekken, og gikk litt ned igjen i bakken og hjalp til med pulken. Utover dagen virket det som at Marius fikk temmet pulken mer og mer, og det ble stadig mindre behov for hjelp. Jeg vurdere nå faktisk å starte et lite foretak når turen er over, der det istedenfor hundekjøring blir Mariuskjøring, så bra er det blitt!

Mens dagen i går var smertelig kald der snørr og utånding frøs til is i barten, var det en mye mer behagelig temperatur i dag. Faktisk totalt sett en veldig fin dag, med unntak av litt overskyet og flatt lys noen timer midt på dagen. I dag viste den første hare seg også, og en flokk med ca 20 fjellryper lettet for oss mot slutten av dagen.

De siste 5 km over Kvennsjøen og Litlosvannet var seige, og trakk de siste kilojoulene ut av skrotten vår. Da var det fantastisk å komme frem til hytten ved Litlos ca 7,5 timer etter at vi startet fra Hellevassbu. Nå var det bare å utføre de vanlige rutinene; fyre i peisen, smelte snø, skifte klær og lage mat. Kveldens høydepunkt var å finne frem DAB radioen vi har slitt med oss fra Haukeliseter, og slappe av på sofaen med musikk og nyheter på ørene.

1. januar

Vi våknet opp klokken 0720 og gikk rett til frokosten på Haukeliseter, hvor det var nybakt brød og masse godt pålegg. Etter frokosten fant vi fram utstyret, pakket ferdig pulken og kledde oss for skitur, og var i gang ca 09.15. Pulken kjennes lett på det harde, isete underlaget uten for Haukeliseter.

Vi kom oss over veien og begynte på den drøye monsterbakken, på nesten 200 høydemeter. Etter ca 10 høydemeter finner Trygve ut at han skulle hatt langfeller på skiene sine (pga problemene med skiskoene, valgte Trygve å bruke noen fjellski og sko han hadde fra tidligere). Trygve returnerer til Haukeliseter for å kjøpe feller, mens jeg prøver å traversere oppover med pulken, som må ha veid mer enn meg. Det var utrolig tungt å trekke pulken i oppoverbakken, men det gikk litt oppover. Etter en stund er Trygve tilbake med langfeller og vi prøver å få pulken oppover sammen, men det er så vidt det går. Da ingen av oss har veldig stor erfaring med pulk prøver vi forskjellige metoder.

Når vi jobber på som verst kommer det andre turgåere etter oss med kommentarer og tips, akkurat det vi trengte….Vi følte oss ikke kjempe kule der vi sto og slet opp pulken, men etter ca 2 timer etter avreise fra Haukeliseter var vi over første bakketopp. Herfra kom Hardangervidden til syne og fine store vidder viste seg. Været var nå gått fra delvis skyet til strålende sol og iskaldt. Nå gikk alt så mye bedre pulken gled fint i snøen og tempoet økte, helt til vi kom til en ny bakke, da var det som vekten til pulken flerdoblet seg.

Vi festet et ekstra tau i pulken og slet med oss pulken over toppen. Da vi kom over var det en fin slak bakke ned til Mannevatn. Da vi kom ned der, som var ca 15 kilometer fra dagens mål Hellevassbu, møtte vi på skispor og fulgte disse. Det er veldig behagelig å slippe å lage egne spor, pulken flyter bedre, vi slipper følge like mye med i terrenget og vi slipper sjekke kartet like ofte.

Da det var ca 5 kilometer igjen til dagens mål var vi begge ganske så utkjørt, men vi var begge enig om at vi skulle klare å komme frem. Vi drømte om å komme til en varm og god hytte når vi kom frem. Ca 20.00 var vi fremme på hytten, ganske så sultne og utslitt. Når vi kom inn i hytten ble vi møtt av et hyggelig kjærestepar, som hadde varmet hytten godt opp, det viste seg også at det var de som hadde laget sporene vi hadde fulgt. Resten av kvelden gikk med til å spise middag og hyggelig prat med paret vi delte hytten med.

31. desember

Det er helt utrolig herlig å kjenne på godfølelsen ved å ha kommet frem til Haukeliseter, og lykkes med det som vi anså som kanskje det mest utfordrende på hele turen.

Når jeg tenker tilbake til morgenen fredag 11. desember da vi dro fra Bergen, hadde jeg en ganske så dårlig følelse for turen. Det var noe som ikke stemte, så jeg ringte til så mange mennesker på Sørlandet som jeg hadde tro på kunne bidra med informasjon om føreforhold i fjellet. Det var spesielt to personer som hadde noe konkret å komme med. 

En kar som driver med hundekjøring i området, ble av mange ansett som en ekstremt erfaren og lommekjent mann i fjellheimen vi skulle først inn i, og han kunne gi følgende uttalelse; «Eg skal ikke si hva dere skal gjøre, men dere skal få en oppriktig beskrivelse av forholdene slik det er nå. Det er ingen vann som har trygg is, det er åpne elver, og snøforholdene er avblåste og varierende. Ryfylkeheiene på denne tiden av året, har kanskje noe av det mest krevende terrenget Norge har å by på.»

Han andre karen jeg pratet med, kjørte trakkemaskin ved Ljosland skisenter, og han nylig kjørt halve distansen på etappen inn mot Gaukhei. Han kunne si følgende korte uttalelse, hverken mer eller mindre; » Eg tror et hadde ventet 14 dager, med mindre det står om liv og død.»

Etter å ha pratet med de ærlige sørlendingene, ringte jeg Marius som satt sine siste timer på arbeid, og gjenfortalte det jeg nettopp hadde fått høre. For å gjøre en lang historie kort, sa Marius; «Er det ikke bare å prøve da?» Og slik ble det til at planene ble uendret, med unntak av at pulk ble droppet fra Ljosland, og sommerstiene skulle følges. 

Men det skal sies at det er sjelden jeg har vært så fysisk uvel som denne morgenen, og det å hoppe på denne beslutningen som ble tatt vel vitende om hvor uklokt det var. Så jeg har sagt til Marius fra før dag 1 av at hvis vi har livet i behold på Haukeliseter, da er mye gjort. Men det går jo stort sett bra, noe det også gjorde denne gangen.

Hviledagen vår på Haukeliseter i dag begynte overraskende tidlig, da NRK Vestland på radio ville ha oss med på morgensending kl 06.40. Det var vel uansett på tide å stå for oss å hive innpå noen kalorier i frokostbuffeten. En hviledag er for oss like mye spisedag i håp om å bygge på muffinsmagen bitte litt, og Gro Drange sponset oss mange muffinser disse dagene!

Mine foreldre kom også opp på Haukeliseter i dag, for å levere blant annet pulk, turutstyr, diverse mat, og nye ski og skisko til meg. Det aller første vi gjorde var å svippe bort til nærmeste matbutikk på Haukeligrend. Da handlekurven var fullt opp og matvaren lagt på båndet, sto plutselig fattern og ville betale for gildet. Hadde vi visst dette, hadde vi selvsagt handlet mye mer! Vi var også såpass heldig å bli påspandert middag nr 1 på oss før de dro ned igjen fra fjellet.

Resten av dagen, utover det selvsagte om at pulk og sekker ble pakket, hadde vi klart å snike oss til to plasser på den strålendes 5 retters nyttårsmiddagen. Et utsøkt måltid som vi sent kommer til å glemme.

En siste stor takk til Kjell Størksen og «2 Stabilise» som ønsket seg mest av alt regningen for hele oppholdet her på Haukeliseter!

Godt nytt år til dere alle som finner reiseskildringene våre både interessant og/eller uinteressant!

30. desember

Vi startet dagen klokken 07.00 med kaffe og frokost, og sekkene var på skuldrene ca klokken 09.15. I henhold til kartet skulle dagen starte ganske rolig med ca 3 kilometer relativt flatt, før vi skulle over «Turistskaret» som virket til å være en relativt bratt bakke, før vi vendte ned igjen mot Haukeliseter. Dagen begynte i relativt kupert terreng med mange oppoverbakker.

Etter ca 3 kilometer kom vi til Turistskaret, som ble forsert relativt enkelt. Vi tok oss en rask pause etter skaret og gikk videre kanskje 2-3 kilometer, og plutselig kom noe rart til syne. Dette var noe vi ikke hadde sett på flere uker og de beveger seg sakte og rart oppover, det var folk! Noen andre enn oss selv! Det gikk plutselig opp for oss at vi ikke har sett andre folk enn oss selv de siste 2 ukene. 

Vi slo av en hyggelig prat og det viste seg at de kom fra Haukeli og skulle til Holmvatnhytta for å feire nyttåsaften. Det gjorde at vi endelig fikk oppgåtte spor, det var en drøm, tempoet vårt økte og vi var fulle av humør og energi. Det viste seg etter noen kilometer at de hadde gått vinterruten, som går over en del regulerte vann. Vi ble skeptisk, men valgte å følge ruten deres. For å være på den sikre siden tok vi frem isstaven for å sjekke at isen var tykk nok. Ca 200 meter ute på isen så går staven igjennom «dette er ikke mye trygt» roper Trygve og vi blir enig om å gå den kjipe og tunge veien inn til land for å gå sommerruten. Alt blir plutselig mye tyngre og alt går mye saktere. Vi stabber oss gjennom løssnøen til vi kommer til Haukeli godt slitne i dag også. 

Når vi kom inn i resepsjonen får vi beskjed om at alt er fullt og at vi burde ha forhåndsbooket. Vi prøver å forklare situasjonen og hun smiler, drar litt på det, så sier hun at jeg tror vi kan få til en løsning. Det hele endte med at vi fikk et «hotellrom» som vi måtte dele i 2 dager. Strålende fornøyd med at vi ikke måtte ligge på sovesal gikk vi til rommet og fikk oss en god dusj. Etterpå var det ned på restauranten for å få seg litt mat, det ble fjellburger til middag og viltpølser til dessert på meg og Trygve gikk for ørret til dessert. God og mett gikk vi tilbake til rommet for noen runder med Idioten.