13. mars

Luftlinje til Nordkapp: 472 km

I dag våknet jeg til et energinivå som allerede var i minus, og jeg skjønte fort hvor krevende dagen kom til å bli. Det er ikke da man ønsker å stå opp klokken 05, og vite at dagens første mil var en motbakke. Nå var det riktignok ikke den bratteste motbakken heldigvis, men nok høydemeter var det til å glede seg til å bli ferdig med bakken. På de første 20 kilometerne i dag skulle vi av de behagelige scootersporene for å ta en snarvei over fjellet, før det igjen var inn på løypenettet.

Sekker og ski var salet opp til kl 07, og jeg fikk pulken spennet på sekken fra start. På kartet virket terrenget nokså fint og flatt, men med en jevn stigning på noen hundre høydemeter totalt. I virkeligheten var det til tider ganske kupert med masse små og mellomstore forhøyninger i terrenget. Disse forhøyningene var akkurat beskjedne nok til å ikke vises i kartet, men akkurat store nok til å slite oss ut. 

Som en utmattet pulkdrager, gjelder det å koble ut hjernen så godt som mulig, og bare å fokusere på å følge skisporet til speideren. Men innimellom ble hjernen koblet litt inn igjen, for den lurte av og til på hva i alle dager som skjer. Når vi hadde gått opp på litt for mange småtopper for så å renne ned igjen på andre siden, fremfor å snirkle oss rundt, ja da var det nummeret før jeg anskaffet et hundehalsbånd til Marius type strømførende. Uansett disse opp og nedturene vi hadde, så kom vi til toppen av fjellet, og vi kunne ta en velfortjent pause å dele en pakke safarikjeks. 

Turen herfra var langt bedre, og vi kunne stort sett følge dalen utover i slak nedoverbakke. Nå fikk vi litt solgløtt innimellom også, og kombinert med 0 sekundmeter vind, ble det nærmest utålelig varmt. Rundt 10 kilometer etter lunsjen kom vi inn igjen på den merkede skiløypen, og etterhvert dukket det også opp scooterspor som førte oss hele veien til hytten.

Vel fremme på Alesjaurestugorna fikk vi satt fra oss sekker og pulk, før det var rett i arbeid med å sage ved og hente vann fra elven. Hyttevertene her var utrolig artige, og da hele fjellredningskorpset med 5-6 snøscootere dukket opp, røpet de ingenting om de antatt ulovlige innvandrerne som nettopp hadde sjekket inn, i tilfelle de hadde rapporteringsplikt til myndighetene. De lo godt da fjellkorpset hadde forlatt området, og nærmest kjeftet litt på meg for at jeg hadde snakket norsk åpenlyst, «for vi var vel her ulovlig?». Etter mye latter var det en tur innom kiosken som denne Fjellstuen hadde, og vi fikk blant annet kjøpt oss litt cola til kvelds og knekkebrød med tubeost som skulle være neste dags frokost.

Utpå kvelden fikk vi besøk fra ei ung dame på hundespann, som sjekket inn i samme hytte med sine 5-6 hunder. Vi var veldig spent på om de skulle holde oss våkne på natten, men dette skjedde utrolig nok ikke. Enten fordi hundene var rolige, eller så var det vi som var såpass utslitt at vi hadde sovet gjennom hva som helst av bråk. Før vi tok kvelden helt, ble vi sittende å prate med den hyggelig og svært pratsomme hundekjøreren en stund, og det viste seg et hun kun jobbet 4 måneder i året, og var stort sett ute på tur resten av året, enten i Sverige eller andre land. En liten energibombe der altså, og for de som synes dette dette høres artig å lese om kan søke opp «Lina Hallebratt».

11. mars

Luftlinje til Nordkapp: 514 km

Det siste jeg husker fra dagen før, var at jeg i 20 tiden lå i sengen og goflet innpå min halve chipspose, i en hastighet type meget hurtig. Deretter våknet jeg halv seks på morgenen, og kjente på at dette kanskje kunne være turens beste natt til nå. Vi kom oss på beina og utførte alle morgenrutiner, før vi begynte på strekket over isen til Ritsem. Målet var å gå denne distansen relativt kjapt grunnet at vinden skulle ta seg opp utover dagen. 

Da vi var i gang med dagens etappe smilte livet virkelig til oss. Endelig spilte pulken på lag med oss, og vi hadde vanvittig god hastighet på motorveien over isen i de brede scootersporene. Rundt 2,5 timer senere var vi fremme på Ritsem, og på turistsenteret her fikk vi kjøpe oss en kopp kaffe, Nordlandsgull, og litt mikrobølgeovnsmat. Maten var ikke ideell, men det var langt bedre enn en halv pakke safarikjeks hver, som egentlig sto på menyen. Taktikken vår i Sverige har med andre ord endret seg fra å holde oss unna folk, til å bare blande oss inn og oppføre oss som om alt er normalt.

Videre visste vi at vinden skulle ta seg opp enda mer utover dagen, og dette ble også presisert for oss på Ritsem, før vi tok på oss sekkene og vandret videre. Ut fra kafeteriaen, var det rett i en slak og lang oppoverbakke, og etter 3 kilometer var glykogenlagrene mine fullstendig nedtrappet. Det var rett og slett bom stopp på energien i kroppen, og det ble en akutt sjokoladepause. Heldigvis var det meste av stigning tatt unna nå. Men det måtte relativt ofte en ny pause til for å mate meg med store mengder karbohydrater. 

Den varslede vinden kom for fullt da vi var halvveis fra Ritsem mot Sitasjaure. Dette var blant de kraftigste vindpustene vi har hatt på turen, men heldigvis var det ikke mer enn 5 kuldegrader. I tillegg kom vi oss i le for den verste vinden etter en times tid, da vi kom ned blant litt trær og busker som hjalp godt på.

Da vi omsider kom frem til Sitasjaure, var vi de eneste gjestene på hytten, og vi fikk boltre oss fritt i hele hytten. Hyttevertene her var et hyggelig eldre ektepar, men de var nok litt mer skeptiske til oss «Nordbaggar» som hadde krysset landegrensen, enn hva forrige hyttevert hadde vært. På hytten vi fikk tildelt var det en vedfyrt steikeovnen, hvor gubben hadde bakt rundstykker tidligere på dagen. Vi fikk tilbudet om å få et slikt nybakt rundstykke, noe vi gledelig takket ja til. Den latterlig store haken, var at de var glutenfrie, og føyde seg umiddelbart inn på topp 1 av det verste vi har spist på turen til nå. Jeg drømte om Grævfisken vi fikk hos Alf Joar for en liten måned siden til å svelge ned rundstykket med. Vi måtte imidlertid klare oss med det vi hadde, og nesten hele smørbeholdningen vår gikk med i dragsuget, samt den mest krydrede chipsen vi hadde. Og ærlig talt vet jeg ikke hva jeg skulle gjort om jeg fikk glutenallergi, men en katastrofe hadde det definitivt vært. Da jeg fikk det uunngåelige spørsmålet om vi likte rundstykket, kunne jeg ikke være ærlig, og jeg liker heller ikke å lyve. Svaret ble lødende noe sånn som; «Jeg har faktisk aldri smakt noe glutenfritt brød før, men det hadde en veldig god konsistens.» Om gubben kjøpte dette svaret er vanskelig å si, men jeg var relativt fornøyd med svaret jeg på stående fot klarte å lire av meg. Til tross for at baksten ikke falt helt i smak hos oss, er vi selvsagt veldig takknemlig for at han indirekte advarte oss mot å få cøliaki, og at han var veldig snill som delte maten sin med oss.

Senere på kvelden planla vi litt videre fremdrift og fant ut at vi nå praktisk talt var svensker. Så da kunne vi lik så godt booke hytte for de neste to dagene, da vi tilfeldigvis hadde litt dekning på denne hytten. Vi følte vi var i flytsonen her hos våre naboer, og etappen gjennom Sverige som vi hadde fryktet, så ut til å skulle gå helt fint.

9. mars

Luftlinje til Nordkapp: 559 km

Hviledagen vi egentlig skulle hatt på Ny-Sulitjelma Fjellstue som vi ble snytt for, den begynner nå å bli etterlengtet. Fra vi våknet ved første vekkerklokke var kroppene møre og øyelokkene tunge. Vi satt i sving de daglige morgenrutinene våre, før vi var klar for avmarsj ca 08 i strålende vær.

For at Marius skal få litt pause i ny og ne, kan jeg også finne på å trekke pulken slik som i dag. Turen gikk rett ut på isen til det gigantiske vannet «Virihaure», og halve dagsetappen var over denne isen. Etter kort tid var det rett inn på et snøscooterspor som vi fulgte et lite stykke, før sporet svingte litt utenom retningen vi skulle. Marius spurte om vi skulle følge dette sporet å se om retningen ble riktig etter hvert. Jeg sa at vi kunne bare gå i riktig retning med engang, så ville vi treffe på sporet igjen like borte ved et nes som så ut som å ligge 400-500 rett frem. Men det skal disse landskapene ha, de er fæle å lure oss på avstand. For etter nesten 5 kilometer kom vi frem til dette neset, og der var faktisk sporene vi hadde savnet i halvannen time. Vi fikk følge sporene nøyaktig 300 meter før de gikk rett opp i lien, og definitivt feil retning denne gangen.

Vi hadde også hørt rykter om at svenskene drev med patruljering langs grensen med helikopter, og vi ble litt bekymret når det faktisk dukket opp et helikopter her i Padjelanta nasjonalpark. Først fløy det ett godt stykke fra oss, nordover langs grensen, så kom det tilbake sørover igjen mye nærmere oss. Vi antok og håpte at det var ulovlig snøscooterkjøring de var mest opptatt av.

Føret på isen var helt ok å gå på, men veldig ujevnt med bølger av fåkket snø og litt løs snø titt og ofte. Etter 3 timer på isen var det ikke en muskel på kroppen som var særlig interessert i å fortette, og drømmen var nok en vannrett posisjon i sofaen. Jeg undres da på om det er hodet som er hjerneløs eller om det er hjernen som er nådeløs, som gir klar beskjed til den trøtte kroppen om å fortsette slitet 6 timer til. Det var heller ingen motivasjon å vite at stigningen over fjellet først begynte om noen timer. 

Men timene gikk og skrittene ble tatt, og vi var plutselig nært toppen av dagens fjellovergang. Her på fjellet var det dagens beste skiføre, og det var ikke lange tiden før toppen ble bikket og nedstigningen startet. Da gikk de siste 5 kilometerne lekende lett heldigvis, og vi sto kjapt ved inngangen til tunet på Låddejåhka hvor det viste seg et det var en vinteråpen hytte som vi sjekket inn på. Ikke overraskende ble det en relativt tidlig kveld på oss, etter et stort inntak av kalorier.

7. mars

Luftlinje til Nordkapp: 590 km

Da var det siste brødfrokosten som skulle nytes på en stund for vår del. Under frokosten kunne vi se ut på det strålende været som var i ferd med å våkne til liv parallelt med oss, og gradestokken viste 10 minus. Vi fikk nå endelig øye på dalen oppover i retningen vi skulle, og for å være ærlig, den så mye brattere ut i virkeligheten enn på kartet. Vi håpte at vær og vind hadde satt sitt preg på snøen og dens bæreevne, men vi tenkte at så lenge det ikke var verre enn i går så fikk vi tåle det. Det var trolig ingen som kom til å gå dette stykket for oss heller, så det var bare å bite tenna sammen og begynne på denne etappen. 

Klokken var vel rundt 08.30 da vi forlot hytten, og da gikk jeg i front som brøytemannskap, og Marius fikk æren av å gå med pulken. Med det første kjentes føret nokså bra ut, i hvert fall de første 50 meterne. Deretter var det mye det samme føret som dagen før, bare at i dag var det skare som akkurat ikke holdt oss oppe før vi sank til bunns. Men vi er blitt ganske flinke å fokusere på å ta unna en og en meter i slike tilfeller. Vi har utrolig nok oppdaget at så lenge vi tar ett skritt i riktig retning og ikke feil retning, ja se det, da kommer vi frem til slutt. Men du verden så mye tid som gikk med til dette prosjektet opp de første 200 høydemeterne.

Etter første kneiken gikk det litt lettere en kort periode da vi beveget oss relativt flatt i terrenget noen kilometer. Og deretter var det jaggu 200 nye bratte høydemeter som kunne by oss på samme utfordringer som sist. Mot slutten av dette partiet fikk vi endelig litt skare som holdt vekten av oss. Her tok vi oss en kjapp lunsjpause i den kalde vinden, før vi labbet videre nordover.

To timer senere kunne vi skimte Sorjushytta nede i dalen, og vi begynte å diskutere om vi skulle sjekke inn der eller rusle videre. Etter litt frem og tilbake valgte vi å avslutte dagens etappe her etter kun 10 kilometer, så kunne kroppene våre få hvile skikkelig til neste dag. Vi har egentlig lagt opp en fremdriftsplan kommende uke om å ta unna et snitt på 30 kilometer om dagen, så nå trenger vi langt bedre skiføre. Om vi skal holde samme snitthastigheten videre som vi har hatt de siste to dagene, ja da er vi fremme om nærmere to år. Nå får vi bare håpe at de svenske samene kan levere på scooterkjøringen, for der har nemlig de norske samene sviktet totalt enn så lenge.

Inne på Sorjushytta fikk vi fyrt i peisen og vi måtte virkelig stå på for veden her på tunet. Her måtte ikke bare veden kløyves, men også sages. Det var jo nummeret før vi måtte felle trærne selv og tørke veden. Men det er faktisk slik dette egentlig skal fungere, da veden bør varme oss mange ganger før den faktisk brennes i peisen. Til middag laget vi oss chilli con carne med masse ekstra reinsdyrkjøtt som mettet godt, og til dessert delte vi en pose chips. Det er litt komisk når vi spiser vår daglige chipspose, for det kan se ut som vi har har en slags spisekonkurranse der vi holder fatet tett opp til munnen, og fortærer all chips så fort som overhodet mulig. 

Utover kvelden ble det både powernap, bytte av skifeller, og generell pakking for å være mest mulig klar for morgendagen inn «Behind Enemylines»! Og «For The Record», så må dagene fremover gjennom Sverige ansees for å være ren fiksjon, og alle bilder er «Arkivbilder».

5. mars

Luftlinje til Nordkapp: 616 km

Det var en sann glede å endelig kunne ønske minusgradene tilbake til regionen. Da vi sto opp var det -14 grader, stjerneklart, vindstille, og rypene i lien ovenfor hytten var allerede i full aktivitet. Etter mange kopper kokekaffe og smør til frokost ispedd litt havregrøt, var det rett ut på Balvatnet. I forkant hadde vi pratet med noen som fortalte at det var så mye som 15-20 cm med issørpe enkelte plasser på vannet, og dette var kun for noen dager siden. Vi var derfor litt spent på om de 7 kilometerne over vannet skulle bli et prosjekt i seg selv med klabbing på både ski og pulk. Men det var visst ingenting å frykte! Føret vi fikk over vannet var jo rene stålisen sammenlignet med den siste uken med store mengder våt nysnø.

Da vannet var passert, var det mer eller mindre rett i en nypreparert skiløype. Herfra var det rundt 25 kilometer i slak nedoverbakke helt til Sulitjelma, hvor vi skulle proviantere på Coop Prix, for så at vi skulle videre til en turisthytte nesten 500 høydemeter opp fra butikken. Og som mange andre plasser, var det mange nysgjerrige mennesker i skiløypen som slo av en prat med de to uflidde karene.

På vei ned mot butikken ble stålkanten på en av skiene til Marius ødelagt, noe som ikke var spesielt heldig på dette tidspunktet. Tilfeldigvis møtte vi på enda flere nysgjerrige mennesker her på Prix’en, og vi fortalte hva som var skjedd med skien, og at vi måtte ha nye ski, og helst i dag. De fortalte at nærmeste sportsbutikk var i Fauske ca 4 mil unna, og at det jobbet ei dame der som bodde her i Sulitjelma. Vi fikk også en oppfordring til å forsøke det nyoppstartede hotellet like bortenfor, hvor det var god service og mat. Vi ringte umiddelbart til Intersport i Fauske og fortalte historien, og ca en time etter at stålkantene røk, så hadde vi fått bekreftet leveranse av nye ski levert til Sulitjelma senere på kvelden. Det var en helt utrolig service, og litt av en flaks at uhellet skjedde her i sivilisasjonen. Vi må også rette en stor takk kundeservice hos Åsnes, som kl 15 en fredag ettermiddag umiddelbart fikset reklamasjonen for oss.

Vi måtte da avvente her i sentrum til de nye skiene var på plass, og vi fulgte rådet om å ta inn på hotellet etter vi hadde hentet en depotpakke på butikken med litt mat og diverse utstyr. På hotellet fikk vi en etterlengtet dusj, før det var opp i restauranten å bestille to middager hver pluss dessert. Mitt mellom middag 1 og 2, fikk hotellsjefen en oppringning, og kom bort til Marius med telefonen. Da viste det seg at jungeltelegrafen hadde vært i sving, og at det var en lokal mann som kunne hjelpe til med nye ski. På det tidspunktet hadde vi allerede fått bekreftet nye ski fra Fauske, så vi måtte bare takke for tilbudet, og at vi var imponert over hjelpsomheten her i bygden. Den hyggelige mannen sa at slik var det her i Sulitjelma, så det var bare å ta med seg familien å flytte hit. Og dersom Marius ikke hadde familie, så skulle han ordne en kone til han, men hun ble nok gammel da det kun bodde gamle mennesker her. 

Et annet høydepunkt her i Sulitjelma var at i depotpakken lå det nye sokker til meg. De gamle sokkene hadde ikke bare begynt å få hull i tærne, men de var også begynt å få samme egenskap som en slalåmstøvel etter alle ukene med hardt bruk. 

Kun kort tid etter middagen, ble skiene levert til hotellet, og vi kunne montere de gamle bindingene på de nye skiene. Gode og mette, kunne vi senke skuldrene og se frem til morgendagens korte sjarmøretappe, og vi var klare for ekspedisjonen videre.