Dag 102 – Bielloaivi til Goahteluoppal

23. mars

Luftlinje til Nordkapp: 284 km

Dagens første etappe i dag var langs scootersporene som vi hadde gått på i hele går, og vi var veldig spent på hvordan overgangen mellom Finland og Norge skulle være. Sporene var flate og fine som i går, i hvert fall det første stykket. Når vi nærmet oss grensen kom vi inn i et voldsomt kupert område, noe de mange scooterkjørerne som passerte oss, trolig likte bedre enn vi skigåere med pulk. Jeg passet også på å fortelle Marius titt og ofte at vi nå var så nært pannekakene på Thon hotell Kautokeino at jeg nesten kunne lukte de. Dette er fordi jeg vet hotellet er skikkelig dyktige på frokost, og sist jeg var der for snart 5 år siden, så var det pannekaker i verdensklasse.

Vi hadde funnet oss en lun og fin teltplass i bjørkeskogen.
Plutselig var det slutt på de flate markene, og vi gikk opp og ned i det kuperte landskapet.
Ikke bare var det staver og ski som titt og ofte forsvant dypt ned i snøen, men også vi med hodet først da snøen var helt uberegnelig.

Etter 20 kilometer på scooterleden i Finland, kom vi til punktet hvor stien gikk inn i Norge. Føret utenfor løypene var helt håpløse, og det var som om vi trakket i bunnløs potetmel. Etter 200 meter måtte vi bare innse at det måtte tas i to runder, første runde for å trakke spor, og andre runde for å hente pulken igjen. Etter ca 1 kilometer dukket det faktisk opp et nedsnødd gammelt scooterspor, og det så ut til å like mot norskegrensen hvor vi hadde planlagt ruten vår. Vi jublet høyt, før vi satt fra oss en av sekkene og dro tilbake for å hente pulken. Da vi kom frem til grensen, var det kjapt bare å fjerne noen stokker i reinsdyrgjerdet, og vipps var vi tilbake i moderlandet. 

Nå når vi endelig var ferdig med nabolandene, og frykten for å bli tatt, kunne vi endelig kvitte oss med cyanidpillene.

Men herfra var det verre med spor, for de vi hadde fulgt inn til Norge igjen, gikk feil vei. Så da var det bare å begynne på helt egne spor i riktig retning. Det var blytungt, været endret seg betydelig – ikke til det bedre, og vi hadde ikke spist lunsj. Det som skjer da når vi er svært trøtte, har lavt blodsukker og ting virker håpløst, er at vi starter produksjonen av østrogen med påfølgende irrasjonelt munnhuggeri. Igjen ble pulken forlatt, og spor ble trakket, denne gangen med litt avstand mellom oss. Etter en ny kilometer dukket det heldigvis opp ett nedsnødd scooterspor. Vi fikk beklaget irritasjonen ovenfor hverandre, satt oss ned og spiste litt varm pasta bolognese før vi hentet pulken, og alt var bra igjen.

Da vi begynte å følge scootersporet, skjønte vi at dette måtte være spor fra en slags reinsdyrgjeting, da det var tydelige spor etter masse reinsdyr med både gul og brun farge. Sporene førte oss forsåvidt frem dit vi ville, men det var ikke strakeste veien for å si det slik. Etter mye slit og skumringen som begynte å sige på, fant vi en teltplass like ved en merket scooterløype som vi hadde kommet frem til. Her fikk vi teltet opp til tross for den råtne snøen som vi måtte forholde oss til, men nå var det bare å glede seg til en hviledag som var en dagsmarsj unna.

Dag 100 – Geatkegielas til Kivijärvi

21. mars

Luftlinje til Nordkapp: 328 km

Hvor tidlig vi våknet i dag, er noe uklart, men begge våknet definitivt tidlig, og av at vinden røsket og reiv i teltduken. Så rolig og vindstille kveld som det var kvelden før, og nå var det en såpass kraftig bris at ingen av oss hadde fått sove skikkelig. Heldigvis er vi klok av skade fra tidligere på turen at teltet ALLTID skal barduneres skikkelig på fjellet. 

Da klokken var ca halv seks, ble vi enige om at det beste var å starte dagen, å få pakket ned teltet før vi blåste vekk. Ulempen var at morgenrutinen med 90 graderen måtte vente, dels grunnet vinden og dels grunnet at trykket ikke var bygget seg opp. Vi håpte at det skulle gå greit å holde seg ca 1 mil til vi kom ned i tregrensen med mindre vind. Når teltet var nede og pulken pakket, var det ingen vei tilbake og vi begynte på milen. Etter noen hundre meter var trykket der det skulle vært for lenge siden, og svetteperlene kom av en helt annen grunn enn at vi skyndtet oss mot tregrensen. Vel 3 timer senere var det to klynger med fjellbjørk som vant i lotto, og kan vente seg en pangstart på vekstsesongen så snart snøen smelter.

Det er ikke første gang på turen at Bjørkeskogen har vært dagens høydepunkt.

Fra bjørkeskogen var det bare å følge en nedsnødd scooterløype som snirklet seg i grensen mellom Sverige og Finland. Vi tok oss en matpause så snart i var i le for vinden, og fikk hvilt de trøtte beina våre. Nå ble det også betydelig bedre vær med både vindstille, blå himmel og sol. 

Etter lunsjen fant vi ut av noe måtte gjøres noe med pulkdraget. Vi kom på at vår mentor Bjørn fra Narvik hadde rådet oss til å forsøke med tau frem til skigåer nr 2. Vi festet et tau i pulken, og deretter i sekken min, så gjorde vi et forsøk hvor begge ble pulkdrager. Og gjett hva! Det fungerte overraskende bra, og det ble nesten en ny verden innenfor pulk. Dette fortsatte vi med resten av dagen, og byrden ble jevnt fordelt på oss begge.

Med tau i pulken fikk vi snitthastigheten og humøret en del opp.

Da vi var kommet til “veis ende” i Sverige, krysset vi grenseelven over til Finland, og lusket oss innover scooterløypene østover. Klokken var blitt såpass mye nå at det ikke gikk lang tid før teltplassen ble valgt ut. I det vi gikk av løypene og ut i terrenget for å sette opp teltet sank vi mer eller mindre rett til bunns. Hvis det ikke er scooterspor hele veien inn til Kautokeino, kommer det til å ta ukesvis før vi er fremme med slikt føre. Vi fikk teltet opp, og kunne sette på norsk radio der vi ikke skjønte hvorfor Dagsnytt 18 startet kl 19. Etterhvert når vi klarte det avanserte regnestykket 2+2, skjønte vi at det var den finske tidssonen som hadde slått inn på klokken. Kvelden ble avsluttet med en ganske så god langtidskokt kjøttgryte, som til en forandring fra mange andre middager kunne mette oss relativt bra.

Her utfører Marius sin ekspertise med å trakke flat et underlag for teltet. Med 6-mannstelt blir det en del trakking..
Langtidskokt kjøttgryte med 780 kilokalorier + en god smørklatt, det mettet overraskende bra.

Dag 98 – Dividalshytta til Dærtastua

19. mars

Luftlinje til Nordkapp: 360 km

Det var en kort natt vi fikk gleden av å tilbringe her i Dividalen. Det gikk ikke en gang et halvt døgn fra vi sjekket inn til vi var sjekket ut, noe tre slitne kropper virkelig fikk kjenne på, men heldigvis skulle vi ikke ha en  like lang etappe i dag som i går, og vi håpte inderlig at vi kunne nå neste hytte i skapelig tid. 

Marius sin arbeidsgiver DNB, hadde et ønske om at vi skulle være med på et Teams-møte kl 09.40, noe vi skulle prøve å få til. For å være med i møtet måtte vi komme oss en del opp i høyden for å få dekning. Vi dro avgårde ca 08.30 fra hytten, og da var det rett i en solid motbakke som vi hadde varmet opp med dagen før. Etter en time med slit og kav, satt vi fra oss sekk og pulk i stien, og ruslet utover fjellsiden for å finne dekning. Møtet gikk veldig bra, og vi hadde akkurat bra nok dekning til videomøtet dersom Marius sto dønn i ro på en liten topp. Formålet med møtet var antagelig at sjefen til Marius ville vise for de andre medarbeiderne hvor uflidde man ble av å ta for mye fri. Altså en slags advarsel kombinert med en oppfordring til å holde seg hjemme og i arbeid.

Dividalen i bakgrunnen, like fin som den er tung å passere.

Da vi fortsatte på ruten vår, var neste prosjekt å passere et slags pass som kunne være litt skummelt grunnet dårlig sikt. Etter en times tid kom vi opp på høyeste punkt, og da lettet utrolig nok tåken en del, slik at vi kunne så enkelt som mulig karre oss ned på andre siden. På vei ned blåste det kraftig opp med vinden i ryggen, og det var nærmest umulig å stå på ski med pulk på slep nedover det ujevne skarelaget. Det nederste stykke måtte rett og slett skiene av, men vi kom ned helskinnet alle mann.

Det var lenge veldig dårlig sikt da vi kom litt på i høyden.
Men på toppen klarnet været, og vi kunne trygt begynne nedstigningen.

Nå var alle de store hindringene på dagens etappe unnagjort, og det var nå bare strake veien de siste 15 kilometerne til Dærtastua. Været ble direkte nydelig, og det til tross for at det var meldt ganske grått og vindfullt. Det var ikke lange stunden etter vi hadde kommet oss inn i hytten at vinden tok seg opp slik det var meldt, og vi kunne sitte innendørs med middagen vår og se på snøføyken som herjet utenfor.

Siste stykket inn mot Dærtastua.

Senere på kvelden kom det en sørgelig beskjed fra Geir om at han kom til å velge en annen vei enn oss fremover. Vår rute går herfra rett inn i Sverige og videre inn i Finland, noe Geir ikke ønsket å gamble med i disse tider med de potensielle konsekvensene dette kunne medføre. For å gjøre en lang historie kort, så kommer han til å møte oss igjen når vi ankommer Kautokeino. Vi rundet kvelden av både mett og trøtte, og kunne legge oss til noen solide vindkast som kanskje kom til å gjøre oss værfast i morgen.

Dag 96 – Altevasshytta til Gaskashytta

17. mars

Luftlinje til Nordkapp: 385 km

Så satt vi her på vår hviledag nr 2, og jeg tenker tilbake på etappen gjennom Sverige som vi trodde skulle bli en skikkelig utfordring på alle måter. I realiteten ble det en ganske så overkommelig del av turen, og det viser seg visst at også svensker er mennesker som oss nordmenn. Greie og morsomme var mange av de også. I sommer ble meg og Marius litt kjent med “DNT-Narvik legenden” Bjørn Forselv, som har hjulpet oss med rutevalg og gitt oss generelle tips og råd underveis. Et godt råd vi fikk i Sulitjelma da vi ikke var langt unna med å sende hjem pulken, var at hvis vi skulle passere strekket i Sverige opp til Abisko, da er pulken god å ha. Det hadde Bjørn helt rett i, for den har hjulpet oss ganske greit så snart vi kom oss over grensen. Og her må ikke folk misforstå noe, for skjebnen til pulken er fremdeles å opptre som en enorm leirdue når vi kommer tilbake til Bergen. Men når det er sagt, så innser jeg at vi har neglisjert pulken, og som har straffet seg enormt i ettertid. Hadde jeg visst hvor mye hver ripe i skrog og meier hadde kostet oss ekstra i kaloriforbruk per dag, så hadde pulken vært behandlet som et spedbarn fra første dag. Vi hadde i alle fall ikke slept den over asfalt eller strødd vei. Men nå har vi bare rundt 3 uker igjen til ekspedisjonen er ferdig, så nå får vi holde ut litt til.

Jeg sadlet en pulk på både Marius og Geir, så dro vi avgårde fra den dyre “luksushytten”.

Men til tross for at vi hadde hviledag nr 2 i dag, så ble det allikevel litt aktivitet på oss. Troms turlag har funnet ut at grådighet er smart hvis penger skal tjenes. Så for å unngå at vi gikk konkurs med 3 netter på Altevasshytta, så tok vi oss en liten skitur 12 kilometer til neste DNT hytte som var en tredjedel av prisen. Så snart hytten var striglet, satt vi utfor bakken ned mot isen på Altevatn. Herfra var det bare å følge scooterspor over isen, før vi måtte ta de siste 3-4 kilometerne opp gjennom skogen til Gaskashytta. 

På vei over isen på Altevatn.
Vi sjekket inn på Gaskashytta ca 3 timer etter vi forlot Altevasshytta.

Det gikk ikke lang tid etter at vi var kommet oss innendørs, før Geir satt seg selv i sving på kjøkkenet og kokkelerte en komplisert thairett med kylling. Igjen ble meg og Marius svært imponert over middagen som ble disket opp til oss tredje dag på rad! Med karamellpudding til dessert, kunne vi legge oss langflat og mett på sofaen etterpå, for å synes synd på oss selv for overspising.

Vi nøt virkelig den siste skikkelige middagen før Kautokeino.

Både i går og i dag, har vi diskutert veldig mye hvilket rutevalg vi skal videre ta mot Kautokeino. Det vi kan røpe er at vi i hvert fall har bestemt oss for at de to neste dagene går først til Dividalshytta, og deretter Dærtahytta. Etter dette så får vi se an vær og føreforhold videre.

Dag 94 – Abisko til Altevasshytta

15. mars

Luftlinje til Nordkapp: 414 km

I kveld får vi en ny mann på laget, og vi hadde derfor planlagt en lang etappe fra Abisko helt frem til Innset. Vårt nye team-medlem heter Geir Lindberg, er 51 år ung, kommer opprinnelig fra Narvik men bor i Bergen. Han begynte på samme langtur som oss 13. januar, men grunnet de ufremkommelige forholdene fra Røros og langt nordover, som kom like etter at vi passerte har han måtte endre litt på taktikken sin. Vi har gjennom turen vår hatt jevnlig kontakt med Geir, og når han fikk tilbud om å møte oss ved Altevasshytta, så takket han ja til å bli med på våre siste 3 uker opp til Nordkapp.

Torneträsk er like stor som den er kjedelig å krysse i grått vær.

Så tilbake i virkeligheten, måtte vi da stå opp klokken 05 slik at vi kom oss ut dørene så kjapt som mulig. Dagens første mil var rett ut på det enorme vannet “Torneträsk”, og her fikk vi relativt greit føre over isen. Etter isen var det rundt 7-8 kilometer opp til riksgrensen, hvor halve distansen ifølge kartet var gjennom skog med lett stigning. Vi håpte så inderlig på noen scooterspor opp gjennom skogen, og da vi nærmet oss, ble vi ganske begeistret da vi så en snøscooter kjøre inn mot skogen vi var på vei mot. Dessverre var den parkert helt i grensen mellom is og skog da vi kom frem, men vi kunne følge noen ferske skispor opp gjennom lien. Føret var allikevel vanvittig tungt å trakke seg gjennom, og pulken begynte å skape seg igjen.

Etter en god del lengre tid enn planlagt, kom vi endelig opp til riksgrensen, hvor vi dausliten satt oss ned på noen steiner og spiste litt lunsj. Været frem til nå hadde for det meste vært greit, men nå kom det et skikkelig blindføre i det vi fortsatte ferden etter lunsjen. Da vi herfra gikk opp noen ganske bratte bakker uten å se så mye, virket hele opplegget håpløst med at vi skulle klare å komme frem til Altevasshytta i kveld. Det er ikke første gang denne uken hvor det har føltes som en nyinnspilling av filmen “The never ending story”. Men ofte i slike tilfeller lønner det seg å bare holde ut, for all fremdrift er god fremdrift. Det gikk faktisk ikke mer enn en times tid, før været klarnet litt opp, og vi fikk plutselig øye på et gammelt scooterspor. I selve scootersporet var det ikke noe spesielt bedre skiføre enn i terrenget, men det gjorde at vi kunne se konturene på bakken, og dermed fikk vi økt tempoet.

Været inn mot Norge virket lovende, helt til vi faktisk krysset grensen.
Nå når riksgrensen igjen er passert, er det slutt på fiksjonen, og det meste av historiene er nå basert på sanne historier.

Jeg begynte straks å få håpet tilbake om at vi skulle komme oss til hytten i kveld, og etter noen timer var vi på dagens høyeste punkt. Herfra var det en lang slak nedoverbakke til Innset, men vi fikk på nytt dette blindføret og scootersporene forsvant. Det begynte å mørkne så hodelykten kom på, og vi fikk igjen opp tempoet vårt da hodelykten hjelper på med å avdekke konturene i snøen. 

Blindføret med null sikt kom med ujevne mellomrom.

Rundt 12 timer og 4 mil etter vi forlot Abisko, dukket vi endelig opp på Altevasshytta hvor vi omsider fikk møtt Geir Lindberg “In The flesh”. Ikke bare hadde han kald cola og pils til oss, men også den mest solide biffmiddagen jeg noensinne har fått. Det var entrecote, fløtegratinerte poteter, stekte grønnsaker og all slags mulig sauser og kryddersmør. Så vanvittig sultne og utslitt meg og Marius var nå, kunne vi lett spist oss i hel. Det gjorde vi heldigvis ikke, og vi klarte også å holde oss våken et par timer til hvor vi fikk pratet med vår nye turkamerat. Vi har egentlig ikke hatt hviledag siden Umbukta, så nå skal vi unne oss en todagers hvile, og spise på oss noen gram til den neste uken mot Kautokeino.