3. april

Luftlinje til Nordkapp: 15 km

Vekkerklokkene var synkroniserte og vekket oss klokken 0500, målet var å være ute av teltet og på vei mot Nordkapp klokken 0700. Vi hadde ca 2 mil fra teltet til platået, og bussen som vi hadde bestilt skulle hente oss klokken 12. Vi var livredd for å miste denne, da det var stor mangel på andre alternativer. Da vi våknet var det tilnærmet vindstille, og Geir og Trygve utnyttet dette vinduet til å gå på do, jeg derimot valgte å ligge litt lengre i soveposen, noe som skulle vise seg å være en tabbe. Klokken 0600 begynte det å blåse opp, og vinden ble bare sterkere og sterkere og ble akkompagnert med haggel når klokken nærmet seg 0700. Vi pakket det vi klarte inne i teltet før vi våget oss ut, hvor vi fikk lagt ned teltet og pakket det sammen i rekordfart. 

Nå var det bare å gå de ca 2 milene fra teltplassen og opp til platået innen klokken 12. Vi startet ut i et ok tempo i snøføyken, og fant raskt ut at vi måtte følge hovedveien da vi knapt kunne se mer enn 10-15 meter fremover. Heldigvis løyet vinden noe etter ca 6-7 kilometer og vi fikk senker skuldrene litt. Fremdeles var vi redd for å gå glipp av skyssen hjem , så vi opprettholdte et godt tempo. 

Da vi nærmet oss Nordkapp platået var både meg og Geir ganske sikker på at det kun skulle være en oppoverbakke opp til ca 300 høydemeter, og så mer eller mindre flatt frem til selve platået. Det viste seg å være helt feil, etter å ha klatret opp til ca 300 høydemeter, så var det opp og ned derfra helt til vi kom frem til bomstasjonene ved Nordkapp senteret. Geir som hadde vært i føringen de siste 4-5 kilometerne gled bak over og slapp meg og Trygve frem, sånn at vi skulle få fullføre denne turen slik vi begynte på den, sammen. Jeg fikk en nesten sentimental/ alvorsfølelse i meg der vi gled inn på parkeringsplassen og rundet Nordkapp senteret og fikk se polarsirkelen. Det eneste vi klarte å si til hverandre var fysøren! Vi klarte det! Det var nesten som vi fikk en tåre i øynene begge to. Vi har hatt mange tunge stunder gjennom denne turen, der det har vært fristende å gi opp, men fy søren det har vært en artig tur der vi har fått opplevd så utrolig mye. Det virket nesten urealistisk at turen nå skulle være over, men begge kunne kjenne på seiers følelsen og lykken av å nå et mål som vi har jobbet mot i 113 dager. 

Vi fikk tatt de obligatoriske bildene ved polarsirkelen før vi ruslet inn på senteret hvor vi fikk gratis kaffe og wienerbrød. Siden vi hadde vært livredd for å ikke rekke bussen klokken 12 hadde vi holdt et så godt tempo og heller ikke tatt noen pauser at vi var fremme klokken 11, det gjorde at vi tok et solid innhugg i wienerbrødbudsjettet til Nordkappsenteret. 

Ca klokken 12 kom sjåføren vår Bengt, som skulle frakte oss til Alta. Vi fikk lempet alt av utstyr inn i minibussen til Bengt, og så var vi på vei. Lite viste vi at Bengt hadde tenkt å sette ny fartsrekord på strekningen Nordkapp Alta i dag, men Bengt var en dreven sjåfør, så vi følte oss trygg hele veien. I tillegg til å kjøre fort var Bengt også over gjennomsnittet glad i å prate, noe vi håpte Geir som er helt lik skulle ta seg av. Geir valgte heller å sove på bakerste rad, så meg og Trygve måtte ta tur i å småprate. På turen hjem ble vi også oppringt av TV2 som ønsket å skrive en artikkel om oss til tv2.no, og intervju ble gjennomført på svingete veier i Nord-Norge i 100 kilometer i timen. Så etter intervjuet var vi litt usikker på hva vi hadde svart på, noe som også overskriften til intervjuet også bærer noe preg av, da vi ikke kan si at vi er uvenner enda. 

Vel fremme i Alta fikk vi sjekket inn på Thon hotell Alta, samt fått anbefalt den eneste lokale restauranten som var åpen, Pizza Bakeren. Vi hadde håpet på en mer grasiøs restaurant å feire at vi var i mål på, også med tanke på at min arbeidsgiver DNB hadde valgt å ta regningen for denne feiringen. God og mett etter middagen var det tilbake til hotellet for avslapping, og dagen samt turen, ble avsluttet med samisk melodi grand prix på NRK!

1. april

Luftlinje til Nordkapp: 95 km

Jeg våknet av Trygve sin vekkerklokke klokken 0530 inne på det lille motellrommet vårt, da det tydeligvis var på tide å stå opp. Vi fikk i oss hver vår kopp kaffe før vi begynte å hive nedpå brødskivene som vi var så lur å smøre ferdig kvelden før. Ute hang skyene ned fra taket, og snøen dalte ned, men ble til vann med en gang det traff bakken. Vi viste at dagen kom til å bli fysisk krevende, men med mildvær ville det bli enda mer krevende.

Vi var på vei opp dalsiden i Skaidi klokken 0700, og det er tydeligvis før skuterførere våkner, for alle skutersporene vi så var nedsnødd. Den våte snøen som fortsatt dalte ned gjorde skiene til meg og Trygve om til snømagneter, og klabbene ble bare større og større. Da var det ekstra irriterende at Geir gled fint bortover uten noe problem. Klabbene ble værende med oss de neste 10 kilometerene, noe som dro ned tempoet og tappet kreftene. Vi viste at skulle vi klare tidsskjemaet vårt om å være på Nordkapp til kl 12 på lørdag så burde vi gå minst 5 mil i dag, noe som virket usannsynlig i dette føret. Tanker som å snu å reise ned igjen til Skaidi for å ta taxi ut til Nordkapp begynte å melde seg, for det var lite fristede å gå i dette været og føret. 

Vi kom oss omsider over til Russelvdalen og på vei opp igjen på andre siden av dalen, endret heldigvis føret seg og det klabbet ikke lenger. Vi fikk nå også nykjørte skuterløyper, tempoet økte og sannelig ble det ikke blå himmel og sol også! Med det gode været gled kilometerene unna, og målet om 5 mil var plutselig ikke så langt unna. 

Ute på «viddene» møtte vi på masse folk på snøskuter som var ute og nøt påskeferien sin. Alle vi stoppet og snakket med var enten ferdig eller på vei til å fiske, det kan virke som om fiske er påsketradisjonen her.

Vi satte oss mål om at vi skulle klare de 5 milene i dag, og det var tre slitne karer som dro seg over 5 mils markøren i dag, de siste 4-5 kilometerne gikk jeg med tendenser til krampe i begge beina, men stolt og fornøyd med oss selv kunne vi sette opp teltet. Dagens teltplass bydde til og med på rennende vann fra en åpen elv, og vi fikk kokt opp vann til mat og termoser til i morgen før vi tok kvelden.

30. mars

Luftlinje til Nordkapp: 136 km

Etter en noe urolig natt og en begivenhetsrik kveld dagen før, våknet jeg klokken 0600 av at Trygve begynte å fyre opp primusen i teltet for å få varmt vann til kaffen. Vi fikk helt oss hver vår kopp kaffe og begynte å diskutert gårsdagens helikopter besøk. Ingen av oss forsto noe av årsaken til at noen hjemme var bekymret for oss, men vi forsto den urolige og ekle følelsen de hjemme må ha følt. Etter en liten stund tok jeg opp kartet på telefonen for å studere dagens rute, og oppdaget raskt at vi hadde slått opp teltet midt på en elv. Da vi slo opp teltet i går kveld kunne vi ikke se elven da det var godt med snø i dalen vi lå i, og elven var islagt. 

Dagens plan var å komme seg så langt mot Skaidi som mulig, noe vi estimerte til ca 60 kilometer, noe som ville være tilnærmet uoppnåelig. Ute var været av den kjipe sorten, overskyet og rundt 0 grader. Vi fikk pakket ned teltet, og satt i gang på dagens etappe. Etter ca 500 meter kom vi inn i mobildekning, og vi fikk ringt hjem for å prøve å løse mysteriet om hvem som hadde sendt ut helikopter etter oss. Da jeg ringte mamma tilsto hun med en gang, det var hun og moren til Trygve som hadde aset hverandre opp, og blitt mer og mer bekymret over at vi hadde stoppet å bevege oss over en elv (at vi skulle drukne i en elv har vært mor til Trygve sitt største mareritt siden vi begynte på dette prosjektet). De hadde da vært i kontakt med rødekors og politiet her som hadde blitt like bekymret og til slutt sendt ut et helikopter for å se til oss. Mamma hadde fått tilbakemelding fra politiet om at det var tre sjokkerte karer som lå god og varm inne i teltet, og kunne dermed puste lettet ut. Vi kunne se tilbake på dette som en morsom historie, og sytes selvfølgelig at det er godt å kjenne på at det er noen som følger med, og passer på oss.

Etter å ha oppklart mysteriet durte vi på videre mot Skaidi, da vi hadde gått i ca 1 mil oppdaget vi en mulig snarvei som ville gjøre ruten til Skaidi ca 1 mil kortete og oppnåelig. I Skaidi hadde vi fått bekreftet at det sto en varm hytte å ventet på oss om vi klarte det. Vi giret om og økte tempoet, lysten etter å kunne bo i en hytte var stor hos alle tre. De første 15 kilometerne hadde vi måtte lage våre egne spor, men herfra kunne vi følge skuterspor. Vi tok oss en kort pause på siden av skuterløypen, og ikke lenge etter stoppet det en kar på skuter som kunne fortelle at løypen videre var meget fin, og at det kun var en oppoverbakke mellom her og Skaidi. At det kun var en bakke mellom her og Skaidi skulle fort vise seg å ikke være sant, vi ble gående i oppoverbakke etter oppoverbakke, men lysten på hytte gjorde at motet og tempoet ble opprettholdt. Det hjalp lite at føret var så trått at vi også måtte gå i nedoverbakkene. Selv med ganske dårlig og vått føre og overskyet vær gikk det overraskende bra, og kilometerne ble spist opp sakte, men sikkert.  

Da klokken viste 1900 var det tre slitne karer som kom frem til servicesenteret på Skaidi, hvor vi fikk bestilt oss hver vår store burger. Etter en liten stund tikker det inn en melding fra foreldrene til Geir som sier at de spanderer overnattingen i Skaidi på oss! Tusen takk til Eero og Gerd Lindberg! Vi kan dermed konkludere med at foreldre er gode å ha, og at det er fantastisk at de støtter, heier og passer på uansett hvilke sprell vi finner på, og uansett hvor gamle vi er, om vi er 35 eller 51. Så takk for at dere er her og heier på oss! Etter burgeren var det strake veien til hytten, hvor vi fikk vasket litt klær og tatt oss en dusj, før hver vår seng med sengetøy ventet.

28. mars

Luftlinje til Nordkapp: 209 km

I dag hadde vi bestilt frokost etter overnattingen, så det var bare for oss å stå opp klokken 0630, pakke sammen alt av klær og utstyr, for så å rusle bort til dekket bord. Til frokost fikk vi nybakt brød, selvplukkede multer, reinsdyr hjerte og masse annet godt pålegg. 

I dag var planen å følge skuterløypen nordover så langt vi klarte, for så å sette opp telt for natten. I dag fikk vi skikkelig påskevær, skyfritt, vindstille og en stor stekende sol, det hjalp også på påskestemningen å møte mye folk i løypene. Geir som er over gjennomsnittet glad i å prate med folk måtte stoppe å prate med alle som gikk forbi, men til tross for dette klarte vi å holde en god gjennomsnittsfart. 

Da vi passerte nedre Mollesjohka stoppet Geir for å snakke med en samisk dame, mens meg og Trygve observerte samtalen på en armlengdes avstand. I det Geir skulle til å rusle videre spurte damen, «hvor gammel tror dere jeg er? Jeg er haugammal, tipp». Trygve som tydeligvis har gått en annen skole enn meg og Geir ropte ut 85!!? Hun ble stående der litt paff og sa nei da hadde hun ikke kunne klart å gå, nei hun var 74. Litt rødere i kinnene alle mann valgte vi å gå videre uten ytterligere kommentarer. 

Da vi nærmet oss Lešjávri (et veldig stort vann) ble vi stoppet av en flyttsame på skuter, av utsende og oppførsel minnet han mer om en overhjelpsom mafiaboss. Han lurte på hvor vi skulle, for han kjente området som sin egen bukselomme. Vi fortalte han at vi skulle til Nordkapp, og da fikk vi en klar veibeskrivelse som inneholdt masse samiske stedsnavn og en tegning som han lagde i snøen. Høflige som vi er takket vi for hjelpen som ville være til stor nytte for oss, og samen hoppet opp på skuteren sin igjen og suste videre. Vi fortsatte bestemt etter vår egen plan. 

Da vi var kommet oss et par kilometer ut på Lešjávri svingte vi av skutersporene for å ta en snarvei som vil spare oss for ca 1 mil, i forhold til om vi hadde fulgt skuterløypen. Etter å ha krysset Lešjávri var vi alle fornøyd med dagens innsats og vi valgte å sette opp teltet for natten. Her fant vi oss en klynge med trær, som kunne ta godt unna for eventuelle vindkast som kunne komme. 

26. mars

Luftlinje til Nordkapp: 262 km

Vi startet dagen 0600 med å pakke oss ut av hotellrommet, sånn at vi var klar til frokosten åpnet klokken 0700. Klokken 0650 var vi ferdig pakket og sto vi klar utenfor å ventet på at de skulle åpne. Med en gang vi ble sluppet inn i restauranten kom kokken bort til oss og sa at han skulle komme bort med pannekaker til oss, vi konkluderte med at han var sikkert lei av de ørten bestillingene som vi kom med i går, og hadde stilt forberedt i dag. Vi spiste oss god og mett, og fikk til og med smurt oss niste til dagens etappe. 

Etter frokosten gikk vi til hver vår 90 grader, før det bar ut på elven som renner forbi Kautokeino. Været i dag var kaldt ca minus 12, blå himmel, sol og vindstille, så det gikk ikke lange tiden før jakken måtte av og alt av lufteluker var åpne. Elven var dekket av skuterspor, og vi kunne følge disse helt til dagens mål Lahpoluppal. Vi startet opp i er bra tempo og Gjert Ingebrigtsen, eller jeg mener Geir, kom med sekunderinger for hver kilometer vi gikk, noe som førte til at tempoet økte. 

Etter ca 13 kilometer sa Gjert at det var tid for en liten pause og en matbit om ca 2 kilometer. Da det var tid for pause oppdaget vi at det sto et telt ute på isen, og som den nysgjerrige nordlendingen han er, gikk Geir rett bort til teltet. Her fikk vi møte på en hyggelig kar som hadde sett oss på lang vei, og hadde kokt opp kaffe til oss. Vi slo av en prat og fikk i oss litt mat før vi var på vei videre. 

Etter lunchen virket det som om Trygve hadde fått en rakett opp bak, og han begynte nærmest på en spurt som selv Klæbo hadde slitt med å følge på vei oppover den islagte elven. Geir prøvde som best å henge på og var til tider på vei forbi, mens jeg valgte å ligge meg litt mer bakpå og se kampen som spilte seg ut mellom de fra litt avstand. Etter å ha gått ca 30 kilometer på den islagte elven svingte ruten vår av elven og opp i terrenget, men heldigvis kunne vi fortsette å følge skuterspor.

Etter ca en mil var vi fremme ved Lahpoluppal, her satt Ole Henrik som vi hadde booket overnatting hos utenfor huset sitt i solen og ventet på oss. Han loste oss bort til hytten vi skulle bo i, og kunne samtidig fortelle at Bidosen (dagens middag) var klar, så det var bare å komme å spise. Ole Henrik var en virkelig artig og sosial kar, som hadde mye på hjertet, han kunne fortelle at han hadde vært oppsynsmann i området og fortalte mange historier om hvor kaldt det hadde vært her, og andre steder han hadde vært. Hos Ole Henrik fikk vi også tørket teltet vårt i badstuen hans, noe som var på høy tid, spesielt da vi snart skal ha 4 overnattinger på rad i telt. Etter middagen gikk vi tilbake til hytten vår for kompott med fløte til dessert, før vi tok kvelden.